Fotball. Foto: AC Moraes (https://creativecommons.org/licenses/by/2.0/)

Langrennsdød eller Brasil

TOSCANSKE REFLEKSJONER: Med utsyn over et bølgende italiensk landskap (fra toppen av Haugen har gjennomført en temporær forflytning) kan en i disse VM-tider ikke unngå å minnes den gangen Norge var bedre, i alle fall så gode at vi deltok.

Professor Kjetil Kåre Haugen er prorektor ved HiMolde.
Professor Kjetil Kåre Haugen er prorektor ved HiMolde.

Festen i Brasil går altså i noen grad uten at gamlelandet deltar. Det er selvsagt mulig å følge mesterskapet fra TV-stolen, eller reise til Brasil og vifte med norske eller andre flagg, men det blir noe lett hult over det hele.

Undertegnede kan fortsatt fornemme stemningen en natt i Marseille St. Hansaften i 1998, når nærmere 20 000 nordmenn vandret fra Stade Velodrome intenst syngende på «Ja, vi elsker» etter den etterhvert så omtalte seieren mot Brasil. Selv om vi fra toppen Haugen forholder oss strengt analytisk og kvantitativt til de fleste relevant problemstillinger, innser selv vi at slike opplevelser har en verdi – langt utover det målbare. Derfor framstår VM i Brasil dessverre med en litt besk undertone. Higet etter lignende opplevelser nå og i framtida med Norge – kanskje ikke som en helt sentral aktør – men i alle fall som en deltager, er sterkt etter mange nokså magre år. Norge deltok som kjent sist i EM-sluttspillet i 2000, for 14 år siden.

Fra toppen av Haugen har derfor tatt saken, og har (tett før avreise til Italia) invitert til et seminar, en workshop – eller kanskje til og med noe i nærheten av et symposium – med tittelen; «Hvordan kan Norge oppnå regulær kvalifisering til EM og VM i fotball?» Seansen, – som dessverre hadde begrenset deltagerliste – ga mange gode ideer, noen åpenbare, som bedre trener, kanskje utenlandsk, bedre spillere (!), mer struktur i forberedelser (flere samlingsdøgn) etc. Problemet med de fleste av disse forslagene er dessverre at de er velprøvde og har (med unntak av Drillo-epoken) gitt få resultater. Derfor besluttet symposiets leder (undertegnede) en ekstra runde i tenketanken. Vi må få opp nye, radikale – kanskje til og med revolusjonerende ideer – for med en flik av sannsynlighet å kunne drømme litt mer om den fagre målsettingen.

Symposiet reagerte prompte: «Vi må ta knekken på langrenn!»

Langrenn er som kjent en svært populær sport i Norge, og tar unna store deler av den andelen av ungdomskullene som ikke henfaller til finere kulturelle aktiviteter som dataspilling og dagdriveri.

Forslagsstillerens logikk er enkel: Om vi kan kapre den andelen av disse kullene til fotballen, må det vel være noen individer som har egenskaper som kan bidra positivt til å heve fotballandslagets kvalitet i framtida. Tendens til bifall kan observeres blant symposiedeltagerne. Dermed måtte vi ta stilling til neste (åpenbare spørsmål): «Hvordan ta knekken på langrenn?» Her kom løsningen forbausende kjapt. Undertegnede liker ikke å skryte, men av og til bør sannheten komme fram. Jeg innså raskt at klimaproblemene ville komme oss til unnsetning. Ettersom ingen av symposiedeltagerne (på dette tidspunkt var det vel strengt tatt bare undertegnede igjen) har noen som helst tro på at koordinerte globale løsninger på klimaproblematikken har et fnugg av sjanse til å lykkes, vil selvsagt drivhuseffekten løse dette problemet. Langrenn behøver som kjent snø, og snø blir det i følge ekspertene etter hvert så lite av at langrennssporten vil dø helt uten vår hjelp.

Javel, problem solved, eller kanskje likevel ikke? Det bor dessverre bare fem millioner mennesker i Norge, og selv om enkelte unntaksland som Uruguay og Kroatia synes å kunne holde et relativt stabilt høyt fotballmessig nivå på tross av lave innbyggertall, føler nok vi på toppen av Haugen at våre tiltak ikke gir stor nok robusthet i forhold til måloppnåelse. Derfor ble en ny runde i tenketanken initiert med et både radikalt og kreativt forslag som utfall: «Hva med å åpne grensene for ensidig arbeidsinnvandring fra Brasil?»

Slike forslag mottas alltid med rungende bifall på toppen av Haugen. Om vi for eksempel importerer to til fem millioner brasilianere i form av normale brasilianske lykkejegere, vil vi både øke populasjonen og etter all sannsynlighet skape grobunn for en rekke nye landsmenn med ekstremt potensial relatert til utviklingen av fotballandslaget. En innvending – knyttet til relevansen med hensyn til om disse brasilianerne virkelig vil ønske å flytte til Norge – ble raskt avfeid.

Norge er jo så rikt at alle fattige mennesker, i alle fall i følge UDI, brenner etter å flytte hit så raskt som overhodet mulig.

Og Brasil er som kjent, på tross av overraskende høy økonomisk vekst de senere åra, fortsatt et land der brorparten av innbyggerne slett ikke er rike.

På dette tidspunktet, når symposideltageren er i ferd må å slå sammen macen og putte snusboksen i lomma, dukker det opp en deltager som har lest feil på innkallingstidspunktet, men som faktisk lanserer et relevant synspunkt. Han (forøvrig en russisk PhD-student) mener at i det miljøet som fra toppen av Haugen springer ut i fra, bør holde den faglige fanen enda høyere og kreve mer effektivitet i de foreslåtte tiltakene. Langrennssporten dør av seg selv og der er effektivitetspotensialt tatt ut maksimalt. «But,» som han sier, på engelsk med en svak russisk aksent, «Why not simply import Brazilian players when they are mature, by offering them Norwegian citizenship. Then you’ll avoid all political debate on the neagative effects of increased immigration and you can choose the players you want. This is a win-win solution,» avslutter han.

Toppen av Haugen blir overrasket over både friskheten og frekkheten i forslaget – og ikke så lite imponert, men innser raskt at dette slettes ikke er noe vinn-vinn forslag. Hvilken glede skal en da ha av å vandre gatelangs i Marseille nynnende på den norske nasjonalsangen? En burde da heller lære seg den brasilianske, og den er som kjent slett ikke enkel å lære.

Nei, toppen av Haugen har konkludert. Skal vi få fart på norsk landslagsfotball, så må vi få fram bedre fotballspillere. Dette innebærer selvsagt bedre trening og færre talenter til alle konkurrerende idrettsgrener, men fremfor alt må populasjonen økes. Det må sies å være et tankekors at når Norge for aller første gang i historien har kommet i en situasjon der utlendinger har lyst til flytte hit, så bruker vi hårreisende ressursmengder på å stenge dem ute. Et lands rikdom er til syvende og sist kun definert av det antall mennesker som bor der. Da er det enkelt å slutte seg til at flere mennesker gir større rikdom – selvsagt ikke bare på fotballbanene, men i alle fall der.

Fortsatt godt VM.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama. 

  • Hans F. Nordhaug

    Som vanlig artig lesning, Kjetil, og som vanlig har du opptil flere poeng helt på slutten.

    Nå skal det jo sies at det fins andre idretter som gjerne også skulle stjålet litt talenter fra (sprint)langrenn. Det er ikke sikkert fotballen bør få alle. Vi trenger f.eks. enda flere nordmenn som spiller sandvolleyball i Brasil …

    • Kjetil Haugen

      Fotballen er raus Hans F, takk for hyggelig kommentar forresten. Det at det «drypper» litt på sandvolleyballen har vi slett ingenting i mot.

  • Mopedbart

    Frykten for å bygge enere er for stor, og utviklingen på generell basis har stagnert både i klubb og landslagsfotball kontra andre.

    Vi har dog blitt flinkere til å diskutere å mene omkring fotballen, men dessverre er handling mer og mer ett fremmedord.

    Vi som sitter å mener at ungdom og barn er for mye framfor data skjermen, sitter gjerne framfor den samme dataskjermen å mener akkurat dette. Mulig vi også har ett ansvar ved å engasjere oss på riktigere og mer konkrete måter?

    • Kjetil Haugen

      Veldig enig med Mopedbart i at alle har et ansvar for engasjement på mer konkrete måter, men har kanskje ikke et klart inntrykk av at skoen trykker på foreldreengasjementet. Når det gjelder mer ener-dyrking er meningene mer delte, også fra toppen av Haugen.

  • Chris Ruud

    Med tanke på hvilke forslag som ble drøftet på dette seminaret kunne jeg ikke ungå å se den vendte ryggen til historiske hendelser. Jeg ønsker å foreslå talentbygging ala Sovietunionen på 60/70 tallet i marxismens ånd, da med referanse til det nasjonale ishockeylaget. Nord Korea driver vel med noe lignende med varierende resultater, men begrenses nok hovedsakelig av de tre kapitalformene Bourdieu skriver godt om. Media-erklærte vitere hevder det kreves 10.000 timer med trening for å bli ekspert. «Låser» en inne Norges beste trenere med 23 stk 6åringer fra fotballinteresserte familier I 12 år må det vel bli noen gode spillere? 2026 vinner Norge EM om velferdsstaten tørr ta slike drastiske tiltak. Hilsen en gammel Moldestudent

    • Kjetil Haugen

      Fra toppen av Haugen elsker politisk ukorrekthet. Og dette forslaget må sies å være signifikant mer politisk ukorrekt enn selv det omtalte symposium klarte å forfatte. Vi må allikevel stille oss negative til et slikt forslag der tvang synes å være en viktig ingrediens, Tvang og bruk av metodikk som vel smaker av DDR kan vi simpelthen ikke sanksjonere, rett og slett på moralsk grunnlag. «Frivillighet» er et mantra vi setter foran det meste på toppen av Haugen. Vi liker for øvrig dette begrepet langt bedre enn «valgfrihet» som enkelte av dagens politiske aktører synes å ha forelsket seg håpløst i. Vi takker for øvrig meget for en kreativ, innsiktsfull dog kanskje noe umoralsk kommentar og ser fram til videre diskusjoner om dette fascinerende tema. Avslutningsvis må vi beklage vårt noe knappe svar som skyldes manglende wi-fi og lite trening i bruk av Iphone tastatur.

      Med veldig vennlig hilsen Fra toppen av Haugen