En viktig innsikt i spillteorien (her illustrert ved den innflytelsesrike forskeren John Nash som fikk Abelprisen i år, red.anm) at det lønner seg å samarbeide for å oppnå økt felles nytte for aktørene, skriver førsteamanuensis Lise- L. Halse i dette debattinnlegget om strutkurprosessen (SAKS) i UH-sektoren. Foto: Economicforum (CC BY-SA 3.0)

SAKS, akademisk ånd og spillteori

De siste ukene har debatten om fremtiden til Høgskolen i Molde fått fornyet kraft i forbindelse med rektorvalget og Kjetil Haugens innlegg «Tomme trusler, SAKS og en smule MFK».

Av LISE L. HALSE, førsteamanuensis ved HiMolde

Debatt og kritikk er en viktig del av den akademiske ånd, og det er kanskje denne ånden som har ligget til grunn for Høgskolen i Moldes strategi i strukturprosessen innen høyere utdanning, kalt SAKS. Mitt engasjement i denne debatten har vært motivert av et ønske om en fremtidig sterk Høgskole i Molde. Fremtiden er det eneste vi kan gjøre noe med, men siden fortiden representerer lærdom og angir mulighetsrom, tar jeg et raskt lite tilbakeblikk:

I brev av 26. mai i fjor gav eieren Kunnskapsdepartementet alle institusjoner i UH-sektoren et oppdrag om å svare på hvor og hvordan en «finner og realiserer sin institusjon sin strategiske posisjon i et UH-landskap med færre institusjoner, en krevende demografisk utvikling (for mange læresteder) og med tydeligere forventninger til akademisk standard (læringsutbytte, forskningskvalitet) – forventninger som følges opp og får konsekvenser». I svaret fra Høgskolen i Molde argumenterte en for fortsatt selvstendighet i et slik fremtidig landskap. Dette svaret falt ikke i god jord hos vår eier: «Å gjøre ingenting er et dårlig innspill», var responsen fra Kunnskapsdepartementet.

I andre sektorer kan det å trosse eierens ønsker være problematisk, men innen akademia er det større rom for kritikk. Det gjelder også intern og offentlig kritikk fra ansatte som utfordrer ledelsen, som mitt tidligere innlegg kan anses å representere. Ytringsfrihet er et viktig ideal innen akademia, men er krevende når strategiske valg er tatt. Et godt eksempel på det er NTNU som har fattet et vedtak om fusjon med høgskolene i Ålesund, Gjøvik og Trøndelag, og er godt i gang med å planlegge selve fusjonen. At denne kritikken er så sterk kan virke forstyrrende på fusjonsprosessen, men er like fullt en viktig del av den akademiske ånden.

LES MER: Tomme trusler, SAKS og en smule MFK

Det er mange forskjeller mellom NTNU og Høgskolen i Molde i denne struktursaken. Styret ved NTNU har med knappest mulig flertall, og med motstand fra de ansattes valgte representanter, valgt å svare på Kunnskapsdepartementets bestilling. Det på tross av at NTNU fra før var tilstrekkelig stor og sterk til å kunne forsvare å stå alene, og sånn sett ikke hadde behøvd å fusjonere. Høgskolen i Molde har vurdert saken annerledes, og har til tross for beskjeden størrelse ikke sett fordelen ved en eventuell fusjon med andre institusjoner. Kritikken som nå kommer fra fusjonsmotstanderne ved NTNU, har flere fellestrekk med de innspill som Høgskolen i Molde har kommet med til KD i strukturprosessen, som i hovedsakelig stiller spørsmålstegn om fusjon bidrar til kvalitetsheving innen høyere utdanning, og ikke bare til økt administrasjon. Spørsmål som det er god grunn til å stille.

LES MER: Hva nå lille høgskolen i Molde?

Den store forskjellen mellom Høgskolen i Molde og NTNU, er imidlertid at NTNU har fattet et endelig vedtak som snart skal implementeres, mens Høgskolen i Moldes situasjon er uavklart, som KD har vært veldig tydelige på. Til tross for vårt styrevedtak om selvstendighet, har KD sagt at de mindre høgskolene skal «finne sin plass i den nye strukturen».

Vårt styrevedtak kan i dette perspektivet derfor ikke betraktes som endelig, og fremtiden er høyst usikker. Det som har skjedd det siste halvåret har riktignok redusert mulighetsrommet kraftig, men vi er fremdeles inne i en prosess hvor fasiten ikke er kjent, som Gammelsæter også erkjenner.

Det betyr at debatten om dette temaet fremdeles er viktig for vår institusjon. Det betyr at det er farlig å lene seg tilbake og si at vi slapp unna, som prorektor antyder i sitt innlegg i Fra toppen av Haugen-spalten. Endelig betyr det at vi ikke kan marginalisere meningsmotstandere, som har vært min personlige og andres opplevelse i denne debatten.

LES MER: Fasiten kjenner vi ikke

Kjetil bruker i sin artikkel spillteori i sin analyse av SAKS. Jeg har hatt gleden av å lære litt om denne teorien, som student hos den samme professor Haugen. En viktig innsikt i denne teorien er at det lønner seg å samarbeide for å oppnå økt felles nytte for aktørene. Verdien av informasjon er også en viktig del av teorien, og informasjon kan bestå av at en aktør kjenner de andre aktørers strategier og belønninger. I motsetning til Kjetils analyse, sier min lærdom fra spillteori at Ålesund handlet klokt ved først å ta innover seg realitetene om ny struktur, før de utforsket strategiene til og mulige synergier med aktuelle fusjonspartnere. Dette gjorde de mens de hadde det regionale næringslivet med på laget. Som kjent handlet vi annerledes. Kanskje var det vår akademiske og kritiske legning ispedd romsdalsk stolthet som var til hinder for å vurdere seriøst alternativer utenfor vårt fogderi?

Høgskolen i Molde er fremdeles i spill, i et nytt landskap som beveger seg i retning av å bestå kun av universiteter og renommerte høgskoler (som NHH). Dette gjør det ikke mindre viktig å skape dialog og innhente informasjon fra kilder utenfor vår institusjons grenser, som gjør oss i stand til å navigere på en best mulig måte i det nye landskapet.  Et bra sted å starte kan være hos vår eier.

(Her er et eksempel på verdien av samarbeid fra filmen A Beautiful Mind om John Nash:)

  • Kjetil Haugen

    Takk for den Lise. Du framstiller deg selv som en student som har lært mer enn det foreleseren har gjort og det er i så fall strålende. Om jeg som din lærer virkelig har greid å lære deg spillteorien bedre enn jeg selv kan den, snakker vi vel om den ultimate pedagogiske prestasjon. Det er selvsagt akkurat slike tilbakemeldinger vi lærere drømmer om. Tusen takk skal du ha:-)

    Men, og det er vel alltid et men – er det ikke? Slik jeg leser det du skriver virker det som om du foreskriver samarbeid for enhver pris. Fullt så enkelt er det vel ikke? Om samarbeid har en kostnad eventuelt en potensiell kostnad må en slik kostnad alltid vurderes opp mot samarbeidsgevinsten. Ledelsenes vurdering av den prosessen du omtaler (struktursaken) kan kanskje oppsummeres ved at vi har vurdert samarbeidsgevinsten som mindre enn kostnaden. Og merk deg min bruk av ordet vurdert her. Vi er på ingen måte skråsikre på hva vi bør og burde gjøre. Tvert i mot, dette er en komplisert sak, med nokså mange fasetter. Eksempelvis er ikke samarbeid som sådan uproblematisk i økonomiske sammenhenger. Kartell gir for eksempel potensielle konkurrenter i et marked markedsmakt som kan transformeres til profitt; sjelden til nytt for konsumentene. Og i regelen, samfunnsøkonomisk ulønnsomt. Vi konkurrerer vel av en grunn også i vår sektor, gjør vi ikke? Fortrinnsvis til beste for studenter og andre av våre kunder; som journaler og næringsliv. Mitt poeng er vel egentlig ganske enkelt; saken er komplisert og har mange fasetter. Vi har selvsagt ikke fasiten, det har vi da heller aldri påstått. Det innlegget som tydeligvis har falt deg tungt for brystet ble vel også skrevet med et viss glimt i øyet – det var i alle fall meningen.

    • Lise L. Halse

      Takk for kommentar Kjetil. Å være belærende er en av mine laster, og da slipper ikke læreren unna.. Du beskriver samarbeid som en motsats til konkurranse. I klyngeteori opptrer disse sammen (jf. Porter). Den maritime klyngen i vår region er et godt eksempel på dette. Tilsvarende vil en kunne ha konkurranse internt i en organisasjon, selv om det overordnede målet er det samme. Uansett, jeg påstår ikke at samarbeide alltid er det riktige, men jeg tenker at i vår sektor er en frikonkurranse-modell ikke det optimale.
      Det du derimot ikke svarer på i din kommentar, er viktigheten av å innhente informasjon i den prosessen vi har vært og er inne i, som kanskje var det viktigste poenget i mitt innlegg.

      • Kjetil Haugen

        Jeg er selvsagt ikke uenig i at informasjonsinnhenting i slike prosesser er viktig. Men, informasjonsinnhenting og kvalitetssikring av denne krever også ressurser. Igjen innebærer dette en trade-off som også bidrar til kompleksiteten i et slikt problem. Et lite hjertesukk til slutt. Du foreslår at en slik informasjonsinnhenting bør starte hos vår eier. Jeg er på ingen måte uenig i det. Jeg antar at du ikke antyder at vi ikke har hentet informasjon der, eller la meg være litt mer presis; forsøkt å hente informasjon der, for det har vi definitivt. Problemet har nok snarere vært at informasjonstilgangen har vært begrenset. Begrepet vår eier er for øvrig litt uklart her. HiMolde er såvidt meg bekjent en statlig institusjon. Så i et møte mellom meg, deg og kunnskapsministeren er vel vi i flertall på eiersiden Lise, er vi ikke?

        • Lise L. Halse

          Du får tolke min antydning som du vil, men den er ikke grunnløs. Ja vi er alle eiere av statlige institusjoner, Kjetil, men disse institusjonene styres vel ikke ved at skattebetalere møtes for å stemme over saker? Ved å velge våre politikere kan vi påvirke, og jeg har ikke registrert at denne struktursaken har vekket de store politiske diskusjoner, snarere synes det å være tverrpolitisk enighet.