RBK-logoen. Foto: Iskra (CC BY 2.0)

Rosenborg og hjernen tapte. Dessverre

Forrige uke startet med «Hater Molde by». Med syngende, og noen påstår fulle, Rosenborg-spillere som visket ut skillet mellom fankultur og klubbkultur i sin feiring av seriemesterskapet i fotball. 

Professor Hallgeir Gammelsæter er rektor ved HiMolde.
Professor Hallgeir Gammelsæter er rektor ved HiMolde.

Mediene gjorde selvfølgelig mye ut av det, og Rosenborg presterte å få mye negativ omtale ut av en overlegen ligatittel. Reaksjonene lot nemlig ikke vente på seg. En del såkalte fotballeksperter fikk spalteplass for Facebook- og Twitter-meldinger om at dette så menn hører fotballen til, det skal slik være og slett ikke tas alvorlig. Hat i fotball er bare lissom-hat. Et forkjært uttrykk for respekt. Molde bør være beæret.

Andre kommenterte at slik oppførsel ikke er Rosenborg verdig, og at klubbens ledere bagatelliserte saken. Hvilket mot viste egentlig MOT-klubbens spillere da de feiret med supporterne? Hvilket mot viste klubbens ledere i etterkant?

Reaksjonene på «Hater Molde by» gjenspeiler spenninger i dagens toppidrett. De gjenspeiler konflikten mellom sportens kommersialisering og idrettens som en sunn, ideell og samfunnsbyggende aktivitet. På den ene siden aktører som bestreber seg på å gjøre idretten til et mest mulig salgbart produkt. Et produkt som krever profiler, helter, skurker, motsetninger, avsløringer og pikante framstillinger. Stadig mer skal fortelles. Det skal spisses, og reageres. Og som for å tilsløre at midlet helliger målet prises engasjementet. Det er jo bare engasjement! Er det ikke flott? Men toppidrett er blitt vare. Utstilt i alle medier.

På den andre siden er idretten fremdeles ideell. Iallfall vil vi gjerne tro det, selv om vi nå daglig ser hvordan den råtner ovenfra. En av begrunnelsene for den store offentlige støtten til idretten er og har vært dens samfunnsbyggende funksjoner. Idretten har vært sett på som en demokratiskole. Selv EU har i sin idrettspolitikk lagt vekt på idrettens (ut)dannende funksjon.

Idretten er nemlig spesielt rigget for kombinasjonen av konkurranse og samarbeid. Konkurransen skal være intens, men den er likevel ikke mulig uten samarbeid. Konkurrenter må samarbeide om felles konkurranseregler, og lære seg å respektere de som håndhever dem. Som er deres egne demokratiske medlemsorganisasjoner. Konkurranse og respekt kan gå hånd i hånd.

Rosenborg har funnet tilbake til sin identitet, sier ekspertkommentatorene. Nå spiller laget Eggen-fotball igjen. Jeg vet ikke. Slik jeg husker det var klubben utilnærmelig på banen, men høyst tilnærmelig utenfor. Brakka på Lerkendal var kjent for folkelighet og åpenhet, og ute i Europa viste klubben at det slett ikke alltid var penger det handlet om. Sosialdemokratiske Rosenborg. Når Eggen i blant lot seg rive med av sin egen iver, var han i neste øyeblikk rausheten selv. «Rævafotball» var ikke noe sluttpunkt. Kunnskapen om «Godfoten» måtte deles, for det handlet ikke bare om Rosenborg, men om norsk fotball. Irriterende og kjedelig å bli slått var det, men Eggen passet på å respektere motstanderne. Og Rosenborg fikk respekt tilbake. Så mye at mange av oss heiet på Rosenborg i Europa.

Etter seiersfesten forrige uke sto Lazio for tur. Romaklubben som følges av voldelige og nyfascistiske supportere. «Hater Molde by» blir blåbær. Jeg kjente kampen inne i meg der jeg satt på trimsykkelen og så 1. omgang: «Du må ønske at Rosenborg vinner. Det er bra for Norge. For seedingen til norske lag. For mulighetene til norske lag». Sa hjernen. Men det var ikke 90-tallets Rosenborg som spilte. Hjertet gledet seg da Lazio gikk opp til 1-0. Og 2-0. «Dette er ikke Roar Strand, Skammelsrud og By Rise. Det er usympatiske typer. Kjekkaser uten ydmykhet. Deilig at de får seg en nedtur nå. Molde kvalifisert allerede. Rosenborg utslått. Perfekt!». Sa hjertet.

Rosenborg og hjernen tapte på Lerkendal. Dessverre.

Det har falt harde ord i fylket vårt også. Vi har sett kamper uten «Handshake for Peace». I stedet er kjølvannet fylt av misnøye, mistro, mistanke, mistillit og misunnelse. Det meste som begynner på «mis». Respekt har blitt fremmedord. Raushet misforstått. Virkelighetsbildene lar seg ikke forene. Hjernen taper.

Det ligger kraft i rivaliseringen. Den får fram ekstra motivasjon, kreativitet og krefter, i trening og kamp. Mellom bygder og byer og regioner og land. Men motsetninger kan også bli stengsler. Stengsler for samarbeid og utvikling. For deling av ideer og kunnskap. For felles løft.

Vi som driver med utdanning, kunnskapsutvikling og kunnskapsdeling liker å tro at kunnskapskaken blir større og bedre når den deles. Men delt hat kan også vokse. Det spiser respekten til frokost, og etterlater seg murer og avstander som stenger for personlig utvikling, kunnskapsutvikling, næringsutvikling og regional utvikling.

Det er ikke alle som består demokratiskolen. Som hver gang greier balansen mellom rivalisering og respekt. Men vi kan sikkert ta prøven på nytt?

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.

  • Kjetil Haugen

    Strålende innlegg Hallgeir. Hele teamet på toppen av Haugen bøyer seg i støvet. Gratulerer!