Noen mener at det fortsatt er to høgskoler på Molde campus, skriver Hallgeir Gammelsæter. Foto: Arild J. Waagbø

Informasjon, åpenhet og kultur

For ei knapp uke siden hadde jeg en kronikk i VG om åpenhet i idretten. Logikken i kronikken var at åpenhet er et middel som motvirker organisasjoners dysfunksjonelle sider.

Professor Hallgeir Gammelsæter er rektor ved HiMolde.
Professor Hallgeir Gammelsæter er rektor ved HiMolde.

Vi kjenner alle hva dette er i idretten, men til tross for at idretten både i Norge og internasjonalt er basert på frivillige medlemskap og representativt demokrati har det blitt svært langt fra det enkelte medlemmet til presidenter og generalsekretærer. Medlemmer flest har verken innflytelse eller informasjon, og topp og bunn kjenner knapt hverandre. Når informasjon hemmeligholdes er det alltid med god grunn, sett fra ledelsens side. Når disse gode grunnene møter grasrota blir det ofte et hardt møte, for de samme lederne.

(Les Hvem skal redde idretten? på VG Nett.)

Nå skal ikke dette innlegget handle om idretten, men om oss selv. Jeg var dristig nok til å påpeke at idretten burde gjøre som akademia og tillate medlemmer og ansatte å kritisere sin egen ledelse og organisasjon offentlig. Dagens norm i både næringsliv og offentlig sektor er at diskusjoner som omhandler organisasjonen tas internt, til tross for at vi som borgere har ytringsfrihet. Denne normen har kanskje større innflytelse enn den bør også på universiteter og høgskoler, og jeg innrømmer at jeg nølte da jeg holdt opp akademia som norm for idretten. Er akademia et ideal for andre? Er vi brutalt åpne?

Det finnes selvfølgelig saker vi ikke skal være åpne om. Særlig personalsaker og studentsaker og det som grenser opp til den enkeltes privatliv. Dette finnes det gode regler og prosedyrer for, som bør følges. Det kan også være saker av strategisk karakter som det er hensiktsmessig å ikke informere om underveis, før de begynner å materialisere seg. Men i slike tilfeller skal prosessen kunne forsvares. Sakene skal være behandlet slik vedtatte prosedyrer tilsier og ingen ledere skal kunne gå ut over sine fullmakter. Vi tillater likevel at slike saker diskuteres offentlig, noe vi har mange eksempler på i struktursaken, både hos oss og hos f.eks. NTNU. Det er her vi skiller oss fra praksisen i bl.a. idretten.

Likevel kan det være lett å bli uforsiktig i glasshus. Å informere godt og nok er et problem, også hos oss. Det er ikke alltid lett å vite hva man bør informere om. Hva er viktig nok? Når er informasjonen viktig nok? Hvor ofte skal den gjentas? Hvor går grensen mellom å søke informasjon selv og å forvente at den blir oss fortalt

Det hender at vi ikke informerer godt nok ovenfra, men også at ansatte påstår de mangler informasjon som faktisk er gitt og ligger tilgjengelig. Noe av problemet er selvfølgelig at vi omgis av enorme mengder informasjon, men vi har også knapt med tid og oppmerksomhet. Vi får ikke alltid alt med oss.

Det gjelder også vi i ledelsen, som dessverre ikke alltid fanger opp alt som skjer ute i avdelingene og enhetene. Her har den enkelte selv et ansvar. Jeg tror forresten dette er bedre enn før, og at Panorama er en av årsakene til det. Panorama har mange fine oppslag om det som skjer i organisasjonen vår, og jeg merker en større oppmerksomhet rundt det å bruke Panorama som nyhetsorgan. Jeg tror det samme gjelder informasjonsavdelingen. Når vi ikke har store ressurser til oppsøkende virksomhet er det desto viktigere at studenter og ansatte selv er aktive «selgere» av små og store nyheter.

Jeg innrømmer gjerne at jeg selv ikke greier å informere så godt som jeg skulle ønske. Det handler både om spørsmålene ovenfor og om tid og prioritering. Jeg tipper at flere av enhets- og avdelingslederne våre har det på samme måte. Heldigvis har vi den fordelen at vi er en liten organisasjon. De fleste ansatte kjenner hverandre og vi bør også kunne ta uavklarte ting ansikt til ansikt eller over telefon. Også dette er lettere å si enn å gjøre, men det er også noen som er flinkere enn andre til å praktisere det. Noen av de flinke er gledelig nok studenter.

Som vi vet er ikke informasjon nøytral. Selv om den skulle være ærlig nok. Den blir både formidlet og mottatt ut fra tolkningmønstre hos både sender og mottaker. Innholdet kan derfor tolkes forskjellig, og oppleves forskjellig. Selv om mange av oss vet dette, og underviser andre om det, er det ikke lett å stille seg utenfor «kulturen» i den gruppen vi tilhører i organisasjonen. Vi er alle mer eller mindre farget. Hos oss er det antakelig slike skiller mellom fag og administrasjon, men også mellom ulike fagmiljøer. Flere påstår f.eks. at fusjonen mellom sykepleierhøgskolen og DH i 1994 ikke har skapt en høgskole, men at vi fremdeles er to, over 20 år etterpå. Det ble et fornuftsekteskap.

Jeg ønsker å tematisere det kulturelle i året som kommer. Ikke for at vi skal bli like. Det er ikke sikkert det er ønskelig. Men vi kan kanskje forstå hverandre bedre, kommunisere bedre og lære litt mer av hverandre? Jeg tror det kan hjelpe oss å leve i en organisasjon som vil være brutalt åpen.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.

  • Enkelte vil kanskje til og med hevde at tvangs- er nærere sannheten enn fornuftsekteskap