Barometer. Foto: Allen Watkin (CC BY-SA 2.0)

Studiebarometeret – atter en gang

Her om dagen kunne vi bivåne en selsom prosess i 90-meterskogen. (For uinnvidde; den hallen som etterfølger hovedinngangen ved høgskolen.)

Av HAUGEN og JOHAN HOLMGREN (medvirkende)

Kjetil Kåre Haugen er professor ved HiMolde.
Kjetil Kåre Haugen er professor ved HiMolde.

En stor plakat antydet gratis pølser og brus om studentene ville svare på to undersøkelser, hvor en av disse var det herostratisk berømte studiebarometeret. Dette akk så uskarpe måleinstrumentet er for øvrig tidligere omtalt under tittelen «Idiotbarometeret» i denne spalten. Undertegnede strøk sporenstreks bort til Jan Ragnvald (for øvrig én av kun to med æresmedlemskap i vår edle klubb) og spurte hva dette var for noe.

«Har du ikke lest artikkelen?» spurte jeg.

«Joda,» svarte Jan R. «Det hjelper ikke oss noe særlig om forskningen viser at Studiebarometeret er tull og tøys, for departementet svinger pisken over både lav svarprosent og institusjoner med misfornøyde studenter.»

«Ja vel, da,» svarte jeg, «du kan da i det minste skrive på plakaten: gratis pølser og brus ved positive svar i Studiebarometeret?»

«Nei, er du gal!» repliserte Jan R. «Det har vi da slett ikke lov til.»

«Men, betale for å svare, det har vi lov til,» avsluttet jeg – litt surt.

En sjelden gang i blant finner teamet på toppen av Haugen forskningsresultater vi selv ikke har utviklet som er interessante. Denne gang er det vår svenske nyervervelse Johan, som står for funnet. Takk skal du ha, Johan. Kanskje kan vi få tatt livet av «idiotbarometeret» en gang for alle.

Artikkelen med tittel «Meta-analysis of faculty’s teaching effectiveness: Student evaluation of teaching ratings and student learning are not related», publisert i Elsevier-journalen Studies in Educational Evaluation, er en såkalt metastudie. Dette innebærer (normalt) at artikkelen selv ikke har nytt forskningsinnhold, men har som målsetning å evaluere det meste av tilgjengelig publisert forskning på et område, ofte med siktemål om en slags oppsummerende konklusjon. Slike studier er vanlige i medisin, der den gjennomgripende konklusjonen for eksempel kan være en tilrådning knyttet til farlighetsgraden av snus. Denne artikkelen går derimot noe lengre enn de fleste meta-studier, ettersom den også har identifisert svakheter og feil i relevante arbeider, og faktisk også har korrigert slike.

Det er allikevel ikke den noe uvanlige metodikken i artikkelen som interesserer. Konklusjonen derimot, den er interessant. Forskerne bak artikkelen har nemlig utvetydig kunnet slå fast at ikke finnes holdepunkter for noen sammenheng mellom de tilbakemeldinger studenter gir til sine forelesere, og den læring (i dagens nytale heter dette visstnok læringsutbytte) som studentene sitter igjen med. Mange ville nok tro at ordtaket «glade studenter er lærende studenter» burde kunne underbygges empirisk, Men, det er altså en slik sammenheng denne artikkelen så uttrykkelig forkaster.

Her hjemme har politikerne introdusert et nytt hjelpemiddel kalt Studiebarometeret. Dette «barometeret» definerer standardiserte studenttilfredshets-undersøkelser, og samler disse i en database som er åpent tilgjengelig for alle. (Se Studiebarometeret.). Primært er vel denne databasen ment å være til hjelp for studenter i utdanningsvalg, selv om enkelte anfører at den også kan hjelpe institusjonene i forbedret kvalitetsarbeid.

Med artikkelen diskutert ovenfor, og dens konklusjoner, er det selvsagt ikke mulig å la være å spørre hvordan? Hva skal en med et Studiebarometer dersom læringsresultatet slett ikke er påviselig influert av studenters tilfredshet? Hvordan skal en student kunne bruke informasjon om at NTNU studenter er glade og tilfredse, mens UiO studenter er notorisk misfornøyde, om de lærer akkurat like mye – eller som enkelte muligens heller vil si – lærer like lite?

Joda, det er sikkert triveligere å studere der man har det trivelig, men det er vel tross alt ikke hovedhensikten? Og om det er trivselsmaksimering en faktisk er ute etter, finnes det åpenbart langt mer kostnadseffektiv metodikk enn Studiebarometeret[1]. Hva med gratis månedskort på bussen, eller MacBook Pro gratis til alle studenter?

Et studiebarometer som sluser studentene i retning av triveligheten, under dekke av studiekvalitet, kan selvsagt ikke gi annet enn triste resultater, og i det lange løp en grenseløs feilallokering av studenter.

Vi ønsker utdanningsmyndigheten lykke til med Studiebarometeret, men håper at studentene er så vidt fornuftige (vi har ingen grunn til å tro noe annet) at de heller velger lærested der trivselen ikke står i høysetet. Læring er faktisk mer alvorlig enn som så.

Avslutningsvis kan vi selvsagt ikke unngå å undres over hjemmelagets berg og dalbane-prestasjoner denne sesongen. Vi har vel av den godeste vilje forsøkt å gi forklaringer knyttet til en særs uheldig skadesituasjon, men mange av våre medlemmer har begynt å murre, og antyde mer strukturelle problemer.

Men, vi har fortsatt trua, trua på en ny sesong.

Heia Molde!

[1] Dette snurrige utdanningseksperimentet koster tross alt omlag 1,2 millioner i årlige utgifter bare for å drives. I tillegg kommer selvsagt også betydelige driftskostnader knyttet til faktisk gjennomføring ved de ulike lærestedene.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.

  • Frank Robert Lien

    Viktige betraktninger, Kjetil.
    Funnene i meta-analysen nevnt ovenfor er parallelle til situasjonen på helsefag i fjor hvor de grepene de gjorde for at studentene skulle bestå eksamen (erfaringer og overføring av læring fra foregående år med høy strykprosent) slo signifikant uheldig ut på Studiebarometeret. Selv med markante forbedringer og gode resultater studiet sett under ett, kom man uheldig ut på grunn av tilbakemeldingene på Studiebarometeret, som jo er det tilbakemeldingssystemet man nå legger mye vekt på i statsadministrasjonen. Faren bli stor da for målforskyvning og lav validitet, som du jo også påpeker i din artikkel. Det kan se ut som det har oppstått en egen teknokrat-klasse i tilsynene som omfavner sin egen ideologi, og samtidig påberoper seg nøytralitet og objektivitet. Viktig at akademia da er kritisk reflekterende til den praksis og de metoder NOKUT bruker i sine undersøkelser.