Artikkelforfatteren, Lise L. Halse (foran til høyre) på allmøtet onsdag, da Ragnhild Brakstad hadde ordet. Foto: Arild J. Waagbø

Med hånda på rattet eller alene igjen på perrongen?

Etter å ha hatt en relativt aktiv rolle i vinterens strukturdiskusjoner, hadde jeg klok av erfaring bestemt meg for å ta rollen som observatør på gårdagens allmøte. Det var en strategi jeg ikke var alene om, og flere kjente stemmer var fraværende.

Av LISE LILLEBRYGFJELD HALSE, førsteamanuensis

Kanskje var det resultatet av generell slitasje, eller en resignasjon forårsaket av resirkulering av gamle argument? Da ikke en gang en utredning fra NIFU påstås å inneholde noe særlig nytt, sier det seg selv at vi andre som ikke har satt av måneder til utredning om temaet, trolig ville ha lite nytt å bringe til torgs.

Det er ikke rart om folk er slitne, for diskusjonen har pågått med varierende styrke i snart tre år nå. De første møtene om saken bar preg av en bagatellisering av de endringene som vi da kunne se konturene av. Det nå så berømte brevet fra Isaksen datert mai 2014 fikk omtrent ingen oppmerksomhet internt, og senere på høsten ble frierier fra Ålesund høflig avvist.

FRA ALLMØTET: – Styret må avslutte prosessen

Nå, etter at stort sett alle institusjonene i sektoren har fusjonert, nye kriterier for kvalitet for høyere utdanning har kommet, og ny finansieringsmodell er fremlagt, er det vanskelig å påstå at endringene er ubetydelige. Likevel synes konsekvensene av disse endringene for en liten institusjon som vår, å bli oppfattet svært så ulikt blant ansatte og i høgskolens styre. Gjennom styrets bestilte rapport fra NIFU, som ble publisert denne uken, kunne en håpe på at debatten på skulle handle om fakta, ikke synsing eller dragkamp om korrekt virkelighetsoppfatning. Rapporten fremstår som god, gjennomarbeidet og balansert, og det mente også de fleste debattantene på allmøtet. Så hva sier rapporten? Jeg sakser et par av flere tilsvarende sitater:

«Vår hovedkonklusjon er at Høgskolen i Molde har en underkritisk størrelse til å møte de nye rammebetingelsene, i form av kvalitets- og akkrediteringskriterier slik disse er formulert av myndighetene og den nye konkurransesituasjonen som følger av strukturendringene.»  (side 7)

«Det samlede inntrykket er at høgskolen står overfor noen viktige utfordringer om den skal fortsette som selvstendig institusjon. Hovedspørsmålet er om høgskolen har de ressurser som trenges for å imøtekomme de nye akkrediteringskravene.» (side 56)

Et tydelig budskap vil vel de fleste kunne si. Observatøren var derfor ganske overrasket da denne virkelighetsbeskrivelsen i liten grad gjenspeilte seg i paneldebatten på gårdagens allmøte. Heller ikke rapportens funn fra institusjonene som hadde gått inn i fusjon med NTNU – disse fremstår mer enn tilfreds med sine strategiske valg – ble viet nevneverdig oppmerksomhet.

RAPPORTEN: Les hele NIFU-rapporten i PDF-format

De fleste debattantene kunne med sikkerhet si at fusjonsmulighetene, i alle fall på kort sikt, var ikke-eksiterende. Metaforen om at vi står alene igjen på perrongen etter at togene er gått, ble brukt til enkeltes forargelse. Som observatør lurte jeg likevel på hvorfra man hadde denne informasjonen om at mulighetene er borte. Fusjon med eksempelvis NTNU er muligens hypotetisk nå, men kan vi med hånden på hjertet påstå at mulighetene for dette er blitt skikkelig undersøkt? I kontakten med NTNU i vinter ble det jo vitterlig signalisert at fagmiljøene måtte snakke sammen med tanke på å utforske mulighetene. Har det skjedd?

Om ikke styret velger å sette makt bak sitt tidligere vedtak om fusjon, går vi videre som selvstendig institusjon i et landskap med store institusjoner og nye skjerpede rammebetingelser. NIFUs rapport, samt tidligere presentasjoner fra studiesjefen, forteller at dramatiske grep må tas for å kunne følge en slik strategi. Det er høyst usikkert om vi kan beholde begge doktorgradsprogrammene, og det må saneres i master- og bachelorprogram. Debatten på allmøtet problematiserte dette i liten grad, og det kom heller ingen konkrete svar på direktørens spørsmål om prioriteringer. Det kan virke som det helt greit, så lenge vi selv og ingen andre skal bestemme hvilke program vi skal fjerne. Å ha hånden på rattet fremstår som langt viktigere enn å få muligheten til å konkurrere om de gode studentene, ta del i tyngre og større fagmiljø, øke ekstern finansiering, og å oppnå legitimitet i våre omgivelser.

DEBATT: Kai A. Olsen om NIFU-rapporten

Debatten på gårdagens allmøte fortalte meg at strukturdiskusjonen kanskje mest av alt handler om verdien av selvråderett, mens fakta som vi nå har fått fremlagt i rapports form, betyr mindre. I dette ligger det betydelig stolthet over hvem vi er og hva vi står for, som jo er veldig bra. Problemet er når denne stoltheten skygger for vurdering av eksterne farer og blikk for muligheter.

Jeg kan være enig i at det er ingen positiv følelse å stå tafatt alene på en perrong, det passer dårlig med stolthetsfølelsen. Følelsen av å ha hånden på rattet derimot, er noe jeg kan like. Men den følelsen er absolutt best når bilen er i god stand, er trygg og i tillegg er litt sprek også. Er bilen derimot i dårlig stand, og midlene til oppgradering begrenset, hopper jeg heller på et tog i fart. For da er jeg i alle fall på vei.

  • Frank Robert Lien

    Observatør eller aktør? Mye agency her.

    • Lise L. Halse

      Selfølgelig, det er jo helt uungåelig. Det ble etter møtet kommentert at jeg ikke hadde uttalt meg, som initierte min kommentar i Panorama. Også det at jeg fikk innspill fra andre om at det ikke hadde noen hensikt å komme eller si noe på møtet, motiverte meg og gjorde at det ble mer «agency» enn opprinnelig tenkt. Men så er vi jo alle aktører, uansett om vi ikke bruker allmøter til å fremme våre syn, eller skriver innlegg eller ei. -Og jeg har stor forståelse for dem som velger en passiv aktørrolle.