Beate Kanutte-huset ved Høgskolen i Volda. Foto: HiVolda

Tid for Høgskolen Nordvest?

Vi har fått NIFUs rapport om HiMolde i det nye institusjonslandskapet.

Professor Hallgeir Gammelsæter er rektor ved HiMolde.
Professor Hallgeir Gammelsæter er rektor ved HiMolde.

Som mangeårig veileder og sensor innenfor organisasjonsteori er det lett å påpeke faglige mangler ved rapporten, men det er kanskje det man må regne med når utredere og konsulenter forventes å svare på komplekse problemstillinger litt for fort. Særlig for en kunnskapsinstitusjon som vår er det likevel et tankekors at de som vurderer vår kvalitet ikke selv må møte de samme kvalitetskravene.

Hovedkonklusjonen i rapporten er at det blir krevende for HiMolde å gå videre som egen institusjon. Konklusjonen kunne like godt vært at det blir krevende å opprettholde dagens aktivitet i Molde i en fusjonert institusjon. Premissene for rapportens konklusjon er nemlig uklare og ikke grundig diskutert.

Hvordan skapes framtiden?

Debatten om framtiden er ofte preget av tvetydige premisser, forutsetninger og metaforer. Noen snakker om tog som går og aldri kommer tilbake. Den som står igjen på perrongen uten håp. Disse forstår utvikling som seleksjon, som en brutal form for darwinisme. De som ikke har gjort de rette valgene til rett tid, dør ut. Spis eller bli spist. At denne typen argumentasjon har gode levekår i vår tids liberalistiske samfunn er et lite paradoks. Hvis den individuelle friheten, som liberalismen forsvarer, handler om å ta eller ikke ta det ene toget, er friheten i realiteten kun tvang.

Det går alltid et tog, sier andre. Når dører lukkes, åpnes nye. Dette er en radikalt annen måte å møte framtiden på. Framtiden er ikke determinert. Den er ikke bestemt av tunge trender, teknologier eller ideologier. Den skapes av oss. I felleskap. Mulighetene som gikk tapt er ikke nødvendigvis større enn de som åpner seg. Visst kan vi reflektere rundt tapte muligheter og angre på valg vi har tatt, men det kontrafaktiske, hvor andre valg hadde ført oss, får vi likevel aldri vite. Det viktige er at verden framstår som en strøm av nye muligheter. Noen velger vi å utnytte, fordi vi tror på dem.

Selv om NIFU-rapporten ikke helt avviser at det kan finnes muligheter for en selvstendig HiMolde også i framtiden, preges den i stor grad av den deterministiske tankesettet. HiMolde er under «kritisk masse». Under «kritisk størrelse». Greier vi den nye tøffe konkurransen? Vil studentene komme hit? Kan vi rekruttere kompetente ansatte? Eller vil vi stagnere? Bør vi egentlig tro at vi er noe?

Slik jeg kjenner HiMolde er den bygget på troen på egne muligheter. Derfor ble den en av de første høgskolene som fikk mastergrad, en av de første som fikk doktorgrad, den eneste utenfor de store byene som ble vitenskapelig høgskole, den første som fikk en fellesgrad i PhD med en annen høgskole, osv. Mange muligheter har gått oss forbi, men mange er også tatt.

I dag står vi overfor tre alternativer: 1) velge det NIFU-rapporten omtaler som hypotetiske muligheter, 2) fortsette som autonom høgskole, eller 3) lage en høgskole i Møre og Romsdal sammen med Høgskulen i Volda. I tillegg kan alternativ 2 kombineres med enten 1 eller 3.

Elefanten og musa

Alternativ 1 betyr å forsøke å innynde seg hos nye NTNU, Høgskolen Innlandet eller Høgskolen på Vestlandet. Alle disse er opptatt med fusjonsprosesser og er av den grunn uaktuelle på det nåværende tidspunkt. De to første har også tilkjennegitt dette. NIFU ser NTNU som den institusjonen som gir fleste faglige muligheter, en triviell oppdagelse siden NTNU er desidert størst og i praksis et breddeuniversitet. Med NTNU kommer også merkevare og universitetsstatus.

Det NIFU lister seg stille forbi er hva som vil skje med en mus som overtas av en elefant. Rapporten antar at organisasjonsmodellen som er brukt i Gjøvik og Ålesund også vil bli brukt i Molde, men den reflekterer ikke over hva som vil skje over tid. Vil NTNU satse på våre utdanninger? Vil de legge flere utdanninger hit? Flere stipendiatstillinger? Eller er NTNU en mekanisme for å rasjonalisere høgskolesektoren? På meg virker det naivt å tro at NTNU skal ekspandere både i Gjøvik, Molde og Ålesund. Mulighetene det snakkes om kan fort vise seg å være fugler på taket.

Å gå for hypotetiske muligheter som til alt overmål er omstridt internt er å velge determinismetenkning. I mine øyne er det et defensivt, ikke offensivt, valg. Usikkerheten og belastningen på organisasjonen vil fortsette, og den energien vi nå trenger for å styrke primæroppgavene våre blir lett kanalisert feil.

Den standhaftige

Alternativ 2 betyr å krumme nakken, trosse janteloven og fortsette å tro på evnen til å utnytte mulighetene. NIFUs vurdering om at HiMolde står overfor viktige utfordringer for å kunne å fortsette alene er skjerpende. Slikt er ikke ukjent for våre fagmiljø. NIFU viser også en høgskole med kvaliteter en ikke kan ta for gitt ved en institusjon på vår størrelse. Mens andre institusjoner bruker ressursene sine på energitappende strukturprosesser, kan vi bruke kreftene på nye prioriteringer og å utvikle oss.

Innvendingen mot dette alternativet er at våre myndigheter kanskje ikke vil tilgodese oss med de ressursene vi trenger for å opprettholde doktorgradsprogrammene og fagmiljøene. Vi blir dermed mer avhengig enn før av god studiepoengsproduksjon og eksterne inntekter. Spørsmålet er om vi vil ha muskler til å komme inn i de store forskningsprogrammene og fleksibilitet til å betjene regionen vår bedre enn i dag. Det koster å gå mot strømmen.

En fordel med dette alternativet er at det kan prøves ut. Ett år, to år, tre år til. Om stagnasjonen setter inn, vil det alltids dukke opp nye fusjonsmuligheter. Ved dagens ende, som det heter på engelsk, er det politikerne som bestemmer om institusjoner som vår har en framtid. Strukturreformen har gitt oss muligheten til også å stå alene. Det trenger ikke være et valg for evigheten.

Høgskolen Nordvest

Alternativ 3 betyr å invitere Høgskulen i Volda til samtaler om Høgskolen Nordvest. Vi velger da fusjonsalternativet med en institusjon som står i en tilsvarende posisjon som oss, og som tilhører vår egen geografiske region. De faglige synergiene er kanskje små, men samtidig hevder NIFU at komplementære og jevnbyrdige institusjoner er lettere å fusjonere. Klossene må nemlig ikke tas fra hverandre og settes sammen på nytt. Selve fusjonen går ikke ut over primærfunksjonene slik som der det er faglig duplisering. Dessuten, størrelse ser ut til å trumfe faglige synergier i strukturreformen.  Det er større institusjoner regjeringen vil ha. Høgskolen Innlandet er et eksempel på det.

Institusjoner som vår kan ha andre roller enn de rent faglige. Mye tyder nå på at Regionreformen ender med at Møre og Romsdal består som egen region. Et slikt formelt vedtak i seg selv gjør den ikke til en sterk og velintegrert region. Til det trengs flere institusjoner enn det folkevalgte organet, og Møre og Romsdal har ikke mange slike igjen. En høgskole som har utspring i regionen vil avhjelpe dette, særlig dersom den dekker hele regionen.

Møre og Romsdal ligger langt under landsgjennomsnittet når det gjelder lengre høyere utdanning. Fylket også har et stort kvinneunderskudd. Når vi vet at studenter ofte tar arbeid i nærheten av der de studerer og at kvinner nå dominerer blant studentene, er det viktig med mer og ikke mindre høyere utdanning i regionen. Antallet med doktorgrad i arbeidslivet er også av de laveste i landet, og mens fylket har om lag 5 prosent av landets befolkning har det under 1 prosent av stipendiatstillingene.  Å kjempe for utjevning av slike forskjeller blir lettere med én høgskole, og definitivt vanskeligere om framtiden vår skal styres fra Bergen eller Trondheim.

Nordmøringene har satt egen høgskole på agendaen som tiltak for å få fart på nordfylket. Vi som kjenner utdanningspolitikken vet at dette er urealistisk, men fylkeskommunen har lenge hatt et Campus Kristiansund på dagsordenen. Nylig ble det satt av 1 mill. kr. per år i fire år til dette tiltaket. Det er urealistisk å tro at andre enn HiMolde, som lenge har gitt utdanning i Kristiansund, kan realisere et slikt campus. Med tilstrekkelig rikspolitisk og økonomisk backing, vil vi naturligvis ta på oss denne oppgaven. Det kan skje alene, men jeg tror oppgaven vil bli lettere innenfor en fylkesbasert høgskole.

Det åpner seg nå en ny mulighet for Høgskolen Nordvest. En slik høgskole vil finne politisk støtte samtidig som fagmiljøene positivt kan møte de nye faglige utfordringene og regionens utfordringer. Jeg tror dette er en mulighet HiMolde nå skal ta.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.

  • Endelig!!

  • Eivind Tronsli

    Spennende lesing!

  • Kai_A_Olsen

    En kan jo spørre – om Volda skulle være et alternativ hvorfor er det ikke utredet? Eller skal styret igjen fatte vedtak uten å ha gjort det nødvendige forarbeidet, uten å vite om bruden er interessert?