Strukturreformen i høyere utdanning volder oss besvær her ved Høgskolen i Molde. Det er klart at oppfatningene om hvordan høgskolen bør forholde seg til reformen spriker.
Av HEIDI HOGSET, førsteamanuensis
Blant de som arbeider med helsefag har ønsket om fusjon lenge vært tydelig, og det pekes på NTNU som den mest aktuelle fusjonspartneren. Ved Avdeling for logistikk er det stor oppslutning om videre selvstendighet, og avdelingen er klar på at dersom det likevel blir fusjon, er NTNU helt uaktuell som partner. Det er mellom helsefag og logistikk de klareste skillelinjene går. Bakom lurer en reell interessekonflikt, som ikke kan feies under teppet.
Slik jeg leser organisasjonen, er de fleste ansatte i villrede om hva som er rett løsning for HiMolde i struktursaka. Mange heller i retning av at fortsatt selvstendighet vil bli utfordrende, og at høgskolen bør se seg om etter en passende fusjonspartner, men det er vanskelig å bestemme seg for hvem, og å vite hva som blir konsekvensene av fusjon, både for høgskolen som institusjon og en selv som ansatt. Denne usikkerheten gjør det vanskelig å stå frem med et tydelig standpunkt og et sterkt engasjement for fusjon.
I den nylig publiserte rapporten NIFU skrev på bestilling fra HiMolde, er konklusjonen at fortsatt selvstendighet ikke er umulig, men at det antakelig vil føre til en stagnerende utvikling for institusjonen. NIFU peker også på NTNU som den mest aktuelle fusjonspartneren, til tross for at NTNU nå regner seg som ferdig med fusjonsprosessen for sitt vedkommende. Men denne rapporten kan likevel ha styrket det relativt tause flertallet i sin tro på at fusjon er veien å gå. Og håpet lever fortsatt om at NTNU til slutt vil invitere oss inn i varmen.
LES MER: Om kjønn, kompetanse og suppleringsvalget til prorektor
Til sammenligning kan det se ut som om mange av fusjonsmotstanderne har funnet det enklere å ta standpunkt, og er både tydelige på sin motstand og viser et langt sterkere engasjement enn det antatte flertallet. Dette kan tyde på at de oppfatter sine interesser som sterkere truet enn det flertallet gjør. De tydeligste blant dem tilhører logistikkmiljøet.
I en beslutningsprosess som den høgskolen står oppe i nå, vil det være svært uheldig å forlange konsensus om det endelige utfallet. Det vil virke lammende på organisasjonen, og hindre nødvendig endring. Men samtidig er det også uheldig om et viktig fagmiljø opplever at deres interesser blir tilsidesatt, slik Avdeling for logistikk tilsynelatende gjør i denne konkrete saka. Personer som tilhører dette miljøet, som innbyrdes ikke nødvendigvis er enige eller samarbeider, har på forskjellig vis lyktes med å trenere forsøkene på å gjennomføre en fusjonsprosess. Dette har blant annet skjedd ved at ansattrepresentanter i toppledelsen har blokkert styrevedtak om fusjonsforhandlinger (jamfør rektors kabinettspørsmål i siste styremøte), og ved at ansatte gjennom soloutspill har slått beina under mulighetene for forhandlinger med NTNU (som da to professorer i et innlegg i Universitetsavisa kunngjorde at logistikkmiljøet i Molde ikke vil til NTNU).
På allmøtet i november ble det brukt et blomstrende språk om situasjonen HiMolde nå står i, med et sterkt innslag av transportmetaforer. «Toget er gått» for fusjon, og vi «står igjen på perrongen», ble det sagt. Og selv om NTNU inntil videre er ferdig med fusjonsprosessen, kan det likevel hende at «det går flere tog». Det siste vil forutsette at vi kan mønstre et godt motivert forhandlingsteam, som stiller med solid ryggdekning fra høgskolens ansatte. Men når vi har blitt stående igjen på perrongen, skyldes ikke det en glipp – noen har villet det slik. Og disse må organisasjonen forholde seg aktivt til. På en eller annen måte må ledelsen engasjere logistikkmiljøet, ikke for å gi dem vetorett, men for å unngå en enda dypere splittelse enn vi allerede har.
Kanskje er det en idé å prøve seg med en dialog mellom de mest profilerte personene på begge sider av konflikten. På siste styremøte ble det vedtatt at HiMolde skal bruke månedene frem til et planlagt personalseminar i mars/april til «en grundig strategiprosess hvor fokuset er rettet på konsoliderende tiltak …».
Jeg håper en konstruktiv håndtering av våre interne konflikter kommer på dagsorden som et ledd i den prosessen.