En fagfellevurdert forskningsartikkel. Illustrasjonsfoto: Arild J. Waagbø

Leve frivilligheten

Fra nyttår ble jeg engasjert som en av tre ansvarlige redaktør for det nyopprettede Norsk sosiologisk tidsskrift, hvor jeg har hovedansvar for tre av seks årlige utgivelser. Ett av målene med tidsskriftet er å tilby en kanal for norsk- og skandinaviskspråklig, fagfellevurdert sosiologisk forskning på høyt nivå.

Arve Hjelseth er førsteamanuensis ved NTNU.

Jeg skjønte at dette ville koste meg mange arbeidstimer som kunne vært brukt på andre ting, for eksempel å forske selv i stedet for å vurdere fruktene av andres forskning. Det begynner likevel å ane meg at jeg på forhånd hadde undervurdert arbeidsmengden. Et røft anslag sier at epostmengden, både i inn- og utboksen, har økt med rundt 20 prosent etter at jeg tiltrådte, og jeg er fra før en svært ivrig bruker av denne kommunikasjonsformen. Mye å lese, mye praktisk administrasjon, mye planlegging. Redaktørene har en dyktig og hardtarbeidende redaksjonssekretær som tar seg av mye av kontakten med forfatterne, men det blir uansett mye ekstra arbeid.

For denne jobben får jeg en liten godtgjørelse, som jeg kan bruke på ulike måter. Per arbeidstime er beløpet imidlertid lavt. Grunnen til at jeg gjør dette er selvsagt ikke pengene, men en kombinasjon av ulike faktorer: Engasjement på vegne av faget og fagfellesskapet, gleden over å følge forskningsarbeiders tilblivelsesprosess og å bidra til denne, og ikke minst: vissheten om at noen uansett må gjøre denne jobben dersom vi i det hele tatt skal få publisert fagfellevurdert sosiologi på norsk. Det er dette siste motivet som skal oppta meg i det følgende.

Jeg tror ikke forskere generelt er mindre opptatt av penger enn andre, eller sagt på en annen måte: Jeg tror opptattheten av penger varierer omtrent like mye blant forskere som i andre yrkesgrupper. Men det gjøres mye gratisarbeid i sektoren for å få den til å fungere; arbeid som man ikke ta på seg, men som andre må gjøre dersom du unndrar deg. De fleste institusjoner i sektoren fører en viss oversikt over hvordan for eksempel undervisnings- og administrasjonsoppgaver er fordelt, men det betyr ikke uten videre at man kan si nei til å holde en ekstra forelesning, eller sitte i en intern eksamenskommisjon eller bedømmelseskomité dersom det er behov for det. I hvert fall ved mitt institutt utfører de fleste flere slike oppgaver enn stillingsbeskrivelsen deres skulle tilsi, uten å bli kompensert økonomisk for det. Å skrive omtaler av bøker som publiseres er en annen oppgave som kaster lite prestisje av seg, men som er en forutsetning for faglig debatt.

Som redaktør er jeg i tillegg avhengig av stor frivillig arbeidsinnsats fra en annen viktig gruppe: De som fagfellevurderer artikler, anbefaler om de er publiseringsverdige og legger arbeid i å gi råd om forbedringer og klargjøringer. Denne virksomheten er selve navet i forskningens kretsløp – alle er avhengige av at det fungerer, av at alle gjør en best mulig jobb og at folk jevnlig tar på seg oppdrag innenfor sitt eget kompetanseområde eller forskningsfelt. Så langt er min erfaring at velviljen til å stille opp er betydelig. Av og til kunne jeg selvsagt ønsket at enkelte jobbet enda mer omhyggelig med sine vurderinger, men samtidig er det naturligvis grenser for hvor mange timer man kan legge i det.

Fagfellevurdering, og mye annet i denne sektoren, er en type frivillig arbeid, og i likhet med frivillig arbeid generelt, aktualiserer det gratispassasjerproblemet. Godt fungerende systemer for fagfellevurdering er nemlig i en viss forstand et kollektivt gode: alle har interesse i at systemet fungerer, men hver enkelt forskers bidrag er såpass ubetydelig at det til enhver tid kan være fristende å takke nei til å bidra, og i stedet satse på at andre gjør den jobben som skal til. Man kan høste fruktene uten selv å så.

I praksis fungerer disse mekanismene omtrent på følgende måte: du blir spurt om å vurdere et innkommet bidrag. Takker du ja, må du i så fall sette av en del timer til å lese artikkelen og skrive en så detaljert vurdering som mulig. Mange leser sikkert artikkelen og gjør seg noen foreløpige notater, så surrer den i bakhodet en dag eller tre slik at man kan skrive en mer ettertenksom og detaljert vurdering senere. Takker du nei, kan du bruke denne tiden på å skrive på en artikkel du selv planlegger å sende til et tidsskrift.

Om vi skal følge det resonnementet Mancur Olson utviklet om kollektive goder for drøyt 50 år siden, vil det mest rasjonelle alternativet være å takke nei, for det stjeler av din egen tid og du kommer bedre ut om andre tar på seg oppdraget. Implikasjonen av dette er at produksjonen av slike kollektive goder derfor er lavere enn det som er optimalt for samfunnet (eller her: forskningssektoren) som helhet. Slik det er fristende å ikke stille på dugnad i sameiet og håpe at tilstrekkelig mange andre møter opp og får jobben gjort (noe du har nytte av selv om du lurer deg unna selv), er det fristende å satse på at tidsskriftet finner noen andre til å vurdere akkurat denne artikkelen.

For om du sier nei, rekker du kanskje å skrive ferdig og få antatt den artikkelen du selv holder på med. Det gjør at du stiller sterkere i konkurransen om den stillingen du vet snart blir utlyst. Redaksjonen i tidsskriftet du takket nei til, sender dessuten kanskje artikkelen til en fagfelle som har tenkt å søke på den samme jobben. Hun takker kanskje ja, noe som forsinker ferdigstillingen av hennes artikkel. Ved å takke nei, har du altså potensielt bedret din situasjon i kampen om for eksempel stillinger, og svekket posisjonen til den som ofrer seg og gjør den samme fagfellevurderingen.

Nå viser det seg at omfanget av frivillig arbeid på de fleste områder er høyere enn Olson antok (men likevel lavere enn optimalt). Som nevnt er også min egen erfaring at det fungerer relativt godt, selv om enkelte ofte velger gratispassasjerstrategien. Mange føler en forpliktelse til å stille opp rett og slett fordi de selv vet hvor avhengige de er av fagfeller som kan vurdere deres egne arbeider. Mange synes selvsagt også det kan være både interessant og lærerikt å lese andres forskning under tilblivelsesprosessen, selv om det er tidkrevende.

Samtaler med andre viser at enkelte opererer etter bestemte normer med hensyn til hvor mange og hvilke oppdrag de bør takke ja til. For eksempel kan man argumentere for at siden en artikkel oftest vurderes av to fagfeller, bør man vurdere to artikler for hvert bidrag man selv sender til et tidsskrift. Gjennom slike ofte stilltiende forpliktelser holdes systemet i gang.

Slik frivillighet har stor verdi, i forskningens verden som på andre felt i samfunnslivet. Så lenge nødvendige oppgaver blir ivaretatt, er det langt mer effektivt enn om man bruker markedsmekanismen til å gjøre den samme jobben. Markedsmekanismen åpner for det Mancur Olson kalte selektive incentiver: et ekstra gode som kan reserveres individuelt for dem som faktisk bidrar. Man kunne for eksempel tenke seg at et borettslag betalte et lite beløp pr. time for deltakelse på dugnad, i visshet om at det uansett er billigere enn å hyre inn gartnere og håndverkere. På samme måte kan også tidsskrifter tenkes å fristes av tanken på å honorere fagfellevurderinger økonomisk (jeg har selv ved noen anledninger mottatt et symbolsk beløp for å vurdere bokmanus for forlag).

I praksis er imidlertid dette en farlig vei å gå. Det kan fort bli som med forsøket i israelske barnehager, hvor man innførte bøter for foreldre som hentet barna sine for sent. Intuitivt skulle man kanskje tro at problemet da ville avta, men det ble i stedet større. Grunnen er trolig at når det å hente for sent dermed får en pris, endres den moralske vurderingen: mens de fleste i et tradisjonelt system føler seg forpliktet til å sørge for at de ansatte i barnehagen kan dra hjem fra jobb til riktig tid, kan boten bidra til at fokus flyttes fra moral til økonomi. Det blir rett og slett en økonomisk vurdering, frikoblet fra normative forestillinger. Å betale folk for å delta på dugnad vil virke på samme måte: Det gir bedre samvittighet for å ikke delta. Økonomiske incentiver ødelegger moralske, skrev den tyskfødte amerikanske sosiologen Amitai Etzioni.

Selv om vi kan irritere oss over at noen få er gratispassasjerer og i en viss forstand snylter på de kollektive goder de fleste bidrar til å produsere, er det derfor all grunn til å hylle frivilligheten også i forskningssystemet. Vissheten om at vi utgjør et fellesskap med felles interesser gjør at de fleste også gjør arbeid som ikke kaster noe av seg hverken økonomisk eller i tellekantsystemet for «produksjon» av forskning. Det skal vi være glade for.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Maren Sæbø skriver fast i Panorama.

  • http://home.himolde.no/~haugenk Kjetil Haugen

    Godt innlegg Arve, men du glemmer et argument; det argumentet som mange vil mene er det viktigste. For meg er det faktisk det eneste som gjør at jeg fortsatt fra tid til annen gjør review-arbeid – nemlig læring. Review av artikler er nemlig et utmerket og svært effektivt lærings og oppdaterings-instrument. Det sikrer at jeg innenfor de fagfeltene jeg selv velger kan holde meg greit oppdatert om hvor forskningsfronten til enhver tid er. For øvrig, nå til dags er det dessverre ikke bare symbolske beløp som kan komme til utbetaling for denne typen arbeid. Enkelte top journaler (i alle fall innen økonomisk teori) har jeg faktisk fått mer en symbolske beløp i review-betaling fra.