Illustrasjon: Eduardo Perdigão Drapier

De-differensiering

Framveksten av det moderne samfunn besto (blant annet) i en kontinuerlig prosess henimot differensiering og spesialisering. Stadig mer spesialiserte arbeidsoppgaver leder til en utvikling hvor ulike sfærer er basert på ulike verdiorienteringer og fungerer etter ulike logikker.

Arve Hjelseth er førsteamanuensis ved NTNU.

De forskjellige institusjonene baseres etter hvert på ulike typer rasjonalitet. Store deler av sosiologien har tradisjonelt befattet seg med disse spørsmålene. Enhver aktør opptrer mer eller mindre bevisst på ulike måter i de ulike institusjoner vedkommende kommer i berøring med i arbeid og hverdagsliv. Direktøren som maksimerer profitt for sin bedrift og bruker arbeidsdagen på å få ansatte til å yte mest og best mulig, forholder seg annerledes både til sin egen familie og til jentelaget i fotball han trener på fritiden. Vi får i hvert fall håpe det.

Institusjoner har også ulike kriterier for verdsetting. I økonomien er økonomisk effektivitet og inntjening de sentrale parameterne. Utdanningsinstitusjoner skal på sin side utvikle, diskutere og formidle kunnskap, ferdigheter og holdninger. På det kulturelle feltet er kvalitet det sentrale målet. Dette lar seg rett nok ikke bestemme entydig, men diskusjoner av kvalitet er på den annen side et mål i seg selv når det gjelder litteratur, kunst, teater etc.

Institusjonell differensiering innebærer imidlertid ikke at det er vanntette skott mellom de ulike sfærene. Prinsipper fra én sfære kan influere en annen. Gudmund Hernes skrev om dette i den første maktutredningen. Han argumenterte for at sfærene marked, byråkrati og politikk fungerte etter ulike logikker, men at de i visse tilfeller kan pervertere hverandre, som når politikk blir rent byråkratisk regelrytteri, hvis byråkratiet politiseres eller hvis markedets logikk influerer på politiske valg.

Prinsipielt bygger imidlertid ulike sfærer (politikk, økonomi, utdanning, kultur, familie etc.) på ulike logikker og verdier, og disse gir hver sfære en viss autonomi mot verdier og logikker fra andre sfærer. Hvem som selger romaner i størst opplag (en økonomisk logikk) er irrelevant for hvem Svenska Akademien tildeler Nobelprisen i litteratur (en kulturell logikk).

Disse skarpe skillene utfordres imidlertid stadig. I Theorie des Kommunikativen Handelns argumenterte Jürgen Habermas for at det han kalte «systemverden», hovedsakelig bestående av politiske og økonomiske institusjoner, gradvis koloniserte «livsverden», bestående av institusjoner som familie, kultur og sivilsamfunnet mer allment. Politikkens og markedets verdier truet ifølge Habermas med å fortrenge disse institusjonenes egen logikk, med bestemte sosiale patologier som konsekvens.

Dette kan tolkes som en type de-differensiering. I stedet for at ulike institusjoner stadig får mer nyanserte verdier og målestokker, kollapser differensieringen gjennom at visse standarder overføres fra ett felt til et annet.

Selv om tendensen ikke er entydig, er dette opplagt treffende for flere utviklingstrekk i viktige norske (og vestlige) samfunnsinstitusjoner. Særlig synes verdier som lønnsomhet og effektivitet å bevege seg inn på felt hvor de tradisjonelt har vært ansett som upassende. Jeg skal si noen få ord om ett av disse feltene, nemlig forskning og utdanning.

Utdanning handler som nevnt om å overføre kunnskap til nye generasjoner, om å rekruttere kandidater til samfunnets ulike roller og posisjoner, om kontinuerlig oppdatering av kunnskapen og ikke minst om selve verdien av og gleden ved å søke kunnskap for kunnskapens egen skyld. Naturligvis har utdanning også både politiske og økonomiske konsekvenser, for eksempel ved at en høyt utdannet befolkning antas å være mer produktiv enn en lavt utdannet. Men tanken har langt på vei vært at de økonomiske ringvirkningene har vært positive bieffekter av virksomhet som har hatt et annet formål; nemlig å overføre og videreutvikle kunnskap, og å forme mennesker til å bli «gagns menneske i heim og samfunn», som det het i en mønsterplan for skolen en gang i tiden.

Utdanningssystemet fungerer et godt stykke på vei fortsatt på denne måten. Lærere og professorer formidler ikke kunnskap fordi de kontinuerlig tenker på hvor effektive og produktive arbeidstakere elever og studenter vil bli i framtida. Men gjør de jobben sin godt, kan det langsiktige resultatet likevel bli at de bidrar til vekst for Norge.

Det har likevel skjedd en tydelig forskyvning i perspektiv. Norsk skole deltar i en internasjonal konkurranse (f.eks. Pisa) hvor læringsutbyttet måles år for år. Nasjonale prøver er blitt en arena hvor skolene kan måle seg mot hverandre, med den konsekvens at stadig flere elever får fritak, skriver professor Svein Sjøberg. Det kommuniseres tydeligere at både skole og høyere utdannings fundamentale mål er å styrke Norge i den internasjonale konkurransen. Forskning skal være fremragende og måles i antall publikasjoner. Ikke minst skal mesteparten av den ha mest mulig umiddelbar samfunnsnytte. Kunnskap må omsettes til kommersielle verdier og produkter. Dette er også gradvis blitt et tydeligere budskap i Forskningsrådet.

Dette er en form for kolonisering: mens utdanningssystemet tradisjonelt har forfulgt sine egne verdier og mål, forskyves gradvis perspektivet til å handle om en effektiv og målrettet skole som kan være til mer direkte nytte for arbeids- og næringsliv. Det perspektivet som forsvinner, er at vi av og til når mål lettere når vi ikke sikter så klart på dem, det vil si når de er biprodukter av aktiviteter som har andre mål. Jon Elster skrev i Sour Grapes om søvnløshet som et eksempel: å anstrenge seg for å sove er en selvmotsigelse, søvnen kommer bare hvis man resignerer og gir opp anstrengelsen; hvis man prøver å tenke på noe annet. På samme måte kan det være med utdanning: et sentralt mål er å høyne kompetansen i befolkningen, særlig i såkalte basisfag, men om vi ser oss blinde på dette målet og retter all oppmerksomhet mot det, glemmer vi den mer generelle dannelsens betydning for læring overhodet.

Nedkortingen av studieløp (som merkelig nok bare gjelder de tradisjonelle utdanningene, ikke profesjonsutdanninger som lærer og sykepleier, hvor utviklingen har gått motsatt vei) indikerer det samme. Ikke bare tar en mastergrad kortere tid enn et gammeldags hovedfag, slik at man raskere kan bli en produktiv arbeidstaker. Det er også om å gjøre å strømlinjeforme studieløpene mest mulig. Om noen skifter studieretning, eller hopper av studiene for å jobbe, er det slett ikke alltid et problem for de involverte, men det er et problem hvis tanken er at man skal produsere mest mulig kompetanse (målt i studiepoeng) på kortest mulig tid. Det er effektivitetslogikken som koloniserer skolen.

Om diskursen rundt skole- og utdanningssystemet ikke er mindre mangfoldig enn før, er den antakelig det i de kretser som sitter med den sterkeste hånda på rattet. Den økonomisk orienterte effektivitetslogikken bidrar slik til å de-differensiere et nytt felt.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Anne Cecilie Rinde er spaltister i Panorama.

  • Jan Frode Haugseth

    Vel ja. Men la oss ta den økonomiske diskursen alvorlig. Vil du si at universitet og skoler på noe vis har blitt mer produktive i løpet av de siste årene? Finnes det indikatorer som støtter det? Pisa støtter det ikke. Forskere publiserer kanskje noe mer, men det er meg bekjent ikke noe som tyder på at vi forskere egentlig leser mer forskning. Man kan ikke bare skru opp tempoet på maskinen, bygge større kjel, kaste inn mer kull. Ikke i kunnskapsorganisasjoner, ikke når hjulene som får det til å virke er mennesker. Så – hvorfor får den økonomiske logikken råde såpass mye som den gjør, når resultater uteblir? Det er kanskje på tide å begynne å stille spørsmål om hvorfor lederne våre ikke leverer.

    • Arve Hjelseth

      Hei Jan Frode, jeg ser ikke bort fra at universiteter er blitt mer produktive, gitt det som måles (som er publikasjons- og studiepoeng, ikke hvor mye forskere leser). Resultatene for skolen er mer usikre.

      Det er vel som jeg skrev i denne spalten i juni, hegemoniet ligger hos dem som vil måle alt mulig. Hvorfor denne tankegangen er blitt så dominerende er vanskelig å forstå, men jeg tror ikke man kommer utenom at det er visse kunnskapsmiljøer, opptatt av kvantitative mål og av Managment by Objectives (som det en gang het), som på en eller annen måte er kommet i inngrep med politiske prosesser, selv om den tilgrunnliggende forskningen er høyst tvilsom. De viser seg også å ha innflytelse uavhengig av skiftende farge på det politiske flertallet.