Førsteamanuensis Lise Lillebrygfjeld Halse. Foto: Arild J. Waagbø

Nærhet, habitus og videotape

I landets avviser har det i den senere tid pågått en debatt om dagens studenters påståtte slapphet, og manglende evner til kritisk tenkning. Det stilles spørsmål om lett tilgang til informasjon på ulike teknologiske plattformer bidrar til denne negative utviklingen.

Av LISE LILLEBRYGFJELD HALSE, førsteamanuensis ved HiMolde

På motsatt side påstås det at det er gamle undervisningsmetoder som er problemet, og at det dreier seg om foreldede og negative holdninger hos dem som stiller seg kritisk til ny teknologi. Vi bør se på egen pedagogisk praksis, skriver Arne Krokan, og jeg tenker at han er inne på noe viktig.

I et nylig innlegg velger Steinar Kristoffersen å fokusere på teknologi som løsningen for å skape flinkere studenter og forelesere, uten at det går så tydelig frem hvordan vi skal få til dette.

Det mest konkrete er en fortsatt satsing på videoforelesning ved Høgskolen i Molde, som i innlegget fremstilles som udelt positivt: «Video er godt egnet til å formidle undervisning i de tilfellene studentene av ulike årsaker ikke selv er til stede. Opptak fra forelesningene brukes også til repetisjon før eksamen, og er verdsatt av studentene, ifølge undersøkelser utført blant våre kandidater. Dessverre avviser mange universitets- og høgskoleansatte slike indikasjoner

Kristoffersen anerkjenner i sitt innlegg viktigheten av aktiv deltakelse og nærhet i relasjoner, men det iboende motsetningsforholdet mellom videforelesninger og nærhet i relasjoner forbigås i stillhet. En tidligere undersøkelse ved Høgskolen i Molde viste at mange i undervisningspersonalet er usikre på om videoforelesning gir bedre læring. Noen forelesere opplever dessuten stort frafall i forelesningene i kurs med videoforelesninger, noe som kan oppleves som demotiverende. Jeg mener vi må utvikle kunnskap om hvordan teknologi og andre teknikker kan være med på å fremme god læring, men med pedagogikken i fokus, ikke teknologien. Jeg ønsker velkommen alle initiativ som innebærer å øke kompetansen om hvordan teknologi og andre teknikker kan skape større engasjement og bedre læringsmiljø blant studentene, fremfor et fortsatt fokus på å legge ubearbeidet og lange videoer av forelesningene på nett.

RELATERT: Vil ta utdanningen til nye høyder

Sett fra studentenes perspektiv, er det er flere gode argumenter for å legge video av forelesningene ut på nett. Videoene er tilgjengelig uavhengig av tid og rom, så en trenger ikke å være fysisk til stede, og en kan repetere et uendelig antall ganger. Utfordringen er at disse argumentene i stor grad handler om studentene som passive mottakere. Foreleseren kan i prinsippet spille inn videoene i enerom. Det er studenten som enkeltindivid – som forbruker – som er hovedfokuset. Utdanningsinstitusjonen er leverandør, hvor foreleserne skal levere i den ønskede innpakningen, enten det er en videoforelesning, podcast eller andre plattformer. Vi skal være serviceinnstilte og levere det som etterspørres av markedet. Det er langt mindre snakk om universitetet som en sosial læringsarena, en arena for sosialisering og utvikling av dannelse. Jeg opplever også at det har vært lite belyst om videoforelesninger skaper gode og inspirerende forelesere, og hvordan dette påvirker kontakten mellom studentene og forelesere, som jeg mener er et viktig konkurransefortrinn spesielt for vår lille institusjon.

Kanskje er det jeg som er blitt for gammel. Jeg er så gammel at jeg har studert på NTH, på Gløshaugen. Jeg var som mange av dagens studenter opptatt av å gjøre det godt til eksamen, i alle fall de siste årene av studiet. Vi pugget som gale og løste tidligere eksamensoppgaver i de intense eksamensperiodene.

Men jeg må likevel innrømme at i min lange yrkeskarriere som sivilingeniør i ulike virksomheter har jeg i begrenset grad anvendt mye av den eksplisitte kunnskapen jeg tilegnet meg under studiene. Jeg har ikke foretatt Fourier-transformasjoner, analysert fordelingen av elektroner og hull i halvledere, eller programmert i Assembly eller Turbo Pascal, etter at jeg ble uteksaminert tidlig på 1990-tallet. Men jeg lærte mye annet da jeg var student, noe som er vanskelig å sette fingeren på, men som har vært uvurderlig i mitt yrkesaktive liv. Kanskje er det analytiske evner, og evnen til å finne og kombinere kunnskap? Til å angripe problemstillinger på en bestemt måte?

Men det er noe mer enn det. Det er noe som gjør at når jeg møter noen fra samme institusjon, og jeg sier at jeg har studert på NTH, så vet den andre umiddelbart en hel del om meg, som gjør at vi har noe til felles, selv om vi ikke har gått der samtidig. Vi har sunget «Nu klinger gjennom den gamle stad», vi har sittet i samme forelesningssal og kanskje lyttet til de samme foreleserne som hadde veldig ulike personlighet og pedagogiske evner, vi har diskutert algoritmer og kjærlighet i hangaren (kantina), vi har opplevd og delt de samme frustrasjonene mens vi skrev hovedoppgave, og mye annet.

Alt dette som har blitt en viktig del av vår habitus. Etter studiene har våre karriereveier har gått mange ulike veier, men vi møtes enda og deler livserfaringer. Jeg ser tilbake på mine studiedager som en viktig del av mitt liv og noe som definerer meg som person. Poenget mitt er åpenbart; hadde jeg sittet hjemme og fulgt forelesningene på video, hadde jeg vært en annen, og hadde lært noe annet.  Kanskje hadde jeg brukt kortere tid og penger på å oppnå samme eksamensresultat (som jeg ville ha tenkt var viktig da), men en lang yrkeskarriere har vist meg at akkurat det var ikke det viktigste.

Som teknolog er jeg positiv til alle mulighetene som teknologi gir oss mennesker. Teknologi har tatt over tungt arbeid, og har gjort kompliserte regneprosesser mulige. Teknologi har gjort hverdagen lettere, og har ført mennesker sammen. Men teknologi kan ikke overta for de grunnleggende menneskelige prosessene som gjøre oss til de individer vi er, og til det fellesskapet vi er en del av. Ved å redusere universiteter og høgskoler til leverandører av mest mulig lett tilgjengelig kunnskap, overser vi en helt sentral rolle som disse institusjonene har i samfunnet. Det er på høy tid å skaffe oss kunnskap og diskutere hvordan teknologiske hjelpemidler som videoforelesninger påvirker andre aspekter enn den mer nyttebaserte læringen av eksplisitt kunnskap.

Kristoffersen sier at når studentene begynner å jobbe etter studiene, fremstår de ikke som uinteresserte eller uselvstendige arbeidstakere. Det er jeg helt enig med ham i. Min erfaring fra næringslivet og forskning på klynger, forteller også at menneskelig kontakt (ansikt til ansikt) er helt sentralt for kunnskapsdeling og innovasjonsevne. Det skulle ikke forundre meg om det samme gjelder ved våre utdanningsinstitusjoner.