Professor Kai A. Olsen ved HiMolde. Foto. Arild J. Waagbø

En rektor som ikke forstå at han leder en akademisk institusjon

Rektor ved høyskolen, Steinar Kristoffersen, er fortørnet over at undertegnede, som vanlig ansatt, har meninger om hvilken strategi høyskolen skal følge.

Av KAI A. OLSEN, professor i informatikk ved HiMolde

En må være ganske mediablind for ikke å se at det er vanlig at ansatte ved akademiske institusjoner har meninger om hvordan institusjonene skal drives. Når Kristoffersen sier at ”Olsen skriver innleggene sine som privatperson”, tar han feil. Jeg skriver selvfølgelig mine innlegg som mangeårig professor ved Høgskolen i Molde. Paradoksalt nok har Kristoffersen et ansvar under universitetsloven til å ”fremme og verne [om] akademisk frihet,” ikke til å kritisere ansatte som benytter denne friheten.

LES OGSÅ: Kritiserer professor Olsens «kampanje mot høgskolen»

Nå velger Kristoffersen å unngå å snakke om mine argumenter. Om fusjonen det ikke ble noe av og om en diffus samarbeidsavtale som, om en får etablert denne, nok vil ha like liten effekt som alle de andre samarbeidsavtalene – også den vi har hatt med NTNU i mange år. Derfor forbauser det når Kristoffersen skriver at ”Høgskolens samtaler med NTNU har allerede gitt god uttelling”. Kanskje høyskolens ansatte burde blitt informert om hva dette innebærer? Mitt inntrykk har derimot vært at de fleste ansatte, også personer i sentrale organer, ser på det hele som en skinnprosess. Når Kristoffersen påberoper seg et ”flertall” kan en lure på hvor han har det fra. Så vidt jeg vet er det ikke gjennomført noen undersøkelser som viser hvor de ansatte står i dag,

Når Kristoffersen sier at ”Høgskolen har, som andre statlige virksomheter, rett til å velge hvem som skal representere oss utad” tar han også feil. Det er ganske alvorlig at en leder ved en offentlig organisasjon kan uttrykke seg slik. Dessverre ser det ut til at Kristoffersen forsøker å styre høyskolen som det var en bedrift. Det fungerer ikke. En leders jobb i våre institusjoner er å skape interesse og entusiasme blant personalet. Får en ikke med seg de ansatte, om en kun styrer ovenifra, får en dessverre ikke gjennomført noe som helst. Fusjons­prosessen ved høyskolen er et godt eksempel på det.

Selvfølgelig kan en jo diskutere om debatten skal tas internt eller eksternt. Nå er fusjonsprosessen allerede en ekstern sak, ikke minst når vår rektor presenterer dette ovenfor lokalt næringsliv som alfa og omega for høyskolen. Uansett, som vanlig ansatt ved Høgskolen i Molde, har en ingen mulighet til å debattere internt. Vi har, i motsetning til andre akademiske institusjoner jeg har kontakt med, ingen allmøter der ansatte kan komme frem med sitt syn.

Det er riktig som Kristoffersen sier at jeg har kritisert styret og ledelsen også ved tidligere anledninger. Ideen er ikke å ramme høyskolen, men å få i gang en debatt som gjør at vi kan står bedre rustet for framtiden. At debatten ikke skader studentsøkningen er åpenbar, vi har aldri hatt så god søkning som i dag. Det virker heller ikke som om styrets og ledelsens tapte fusjonssak har påvirket søkningen i negativ retning.

Går vi bak tallene kan vi se at en stor del av økningen kommer av vårt årsstudium i informatikk, der undertegnede gir to av tre fag i høstsemesteret. Jeg vil også tro at vårt arbeide for å øke opptakstallene fra 40 plasser til nærmere 120 på dette studiet, har hatt betydning.

Vi har, slik som jeg påpekte i mitt innlegg, en god situasjon ved høyskolen i dag. Men utfordringene er mange. De burde vi diskutere istedenfor å sparke liv i en død fusjonshest. Inntil det skjer bør vi nok alle være enige om at Høgskolen i Molde skal være en akademisk institusjon, der det er tillatt å diskutere – også det styret og ledelsen måtte finne på å gjøre.

  • Steinar Kristoffersen

    I «Etiske retningslinjer for statstjenesten
    (Revidert juni 2017)» står det: «Ytringsfriheten gjelder bare for ytringer på egne vegne. Arbeidsgivere har full frihet til å avgjøre hvem som kan uttale seg på virksomhetens vegne. Selv om virksomheten har utpekt en talsperson, betyr likevel ikke dette at de øvrige ansatte gis munnkurv. Der det er tvil om en arbeidstaker har fremsatt ytringer på egne eller arbeidsgivers vegne, er det avgjørende hvordan ytringen er egnet til å bli oppfattet.». Olsen er ikke gitt munnkurv. Tvert imot. Men når jeg som rektor får spørsmål om Olsen står for HiMoldes offisielle syn, da er det tvil om dette og behov for en presisering av at han står ikke for Olsen mener at jeg tar alvorlig feil. I så gjør også Kommunal- og moderniseringsdepartementet det, ser det ut til.

    • Det er nok også interessant å lese UH-loven. I §1-3f står det at «Universiteter og høyskoler skal arbeide for å fremme lovens formål ved å legge til rette for at institusjonens ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten». Da skal de åpenbart delta som institusjonens ansatte (og studenter), ikke som privatpersoner.

      UH-loven sikrer at universiteter og høgskoler ikke er akkurat som andre deler av statstjenesten. Heldigvis.

      • Steinar Kristoffersen

        Høgskolens ansatte står som jeg har sagt fritt til å ytre seg – ingen er nektet det. Om det fremdeles er tvil om dette skal jeg gjerne si det igjen, at jeg mener det er våre ansattes rett og ansvar å delta i samfunnsdebatten og vi tilrettelegger gjerne for det – ikke minst gjennom Panorama, som denne diskusjonen mellom oss viser. Så antar jeg at det ikke er i motstrid med dette om jeg som rektor påpeker i et lignende debattinnlegg at HiMolde som institusjon stiller seg bak vårt styre (og vice versa), selv om enkeltansatte er misfornøyde med strategien som er lagt der. Jeg antar også at jeg står fritt til å oppklare misforståelser, som for eksempel at de eksterne styremedlemmene er alene om ett bestemt syn (og derfor burde gå av), når det i virkeligheten har enstemmig støtte i styret?

        • Jeg for min del bejubler at rektor går inn i debatten og kommenterer både fakta om avstemningene i styret og rektors oppfatning av stemningen ved høgskolen for øvrig. Men jeg reagerer på påstanden om at de ansatte, når de er med på å oppfylle kravene i UH-loven, uttaler seg som «privatpersoner». Når for eksempel jeg uttaler meg i samfunnsdebatten om UH-sektoren uttaler jeg meg åpenbart ikke på vegne av OsloMet og jeg uttaler meg heller ikke som privatperson. Jeg uttaler meg som akademiker og med mandat fra min institusjon og UH-loven.

          Hvis folk utenfor høyskolen virkelig lurer på om en ansatts syn er høgskolens offisielle syn, er det jo bare å svare på det, og samtidig oppklare at det ligger i UH-sektorens natur og mandat at ulike syn tilflyter offentligheten.