Regnbueflagget. Foto: Benson Kua

Den som kun tar spøk for spøk

Når Tippeligaen tar landslagspause oppstår en viss rastløshet på toppen av Haugen. Men som fanden velger vi ofte substitutter når vi må.

Professor Kjetil Kåre Haugen er prorektor ved HiMolde.
Professor Kjetil Kåre Haugen er prorektor ved HiMolde.

I forrige uke var det norske landslaget på ferde, men det som foregikk der var såpass traurig at vi så oss nødt til å skue videre utover. Utsikten fra toppen av Haugen er som kjent god, men konkrete grep må av og til utføres for å skaffe riktig utsynsvinkel. Denne gangen slapp et innlegg på nrko.no/sport gjennom nåløyet, og ettersom Tippeligaen (om ikke lenge) kommer til å få en enda lengre pause, er det kanskje ikke overraskende at dagens tema knytter seg til fotball-VM i Brasil. De aktuelle nettsidene som artikkelen referer til er: http://www.nrk.no/sport/hawkings-formel-for-england-suksess-1.11745852 http://blog.paddypower.com/2014/05/28/stephen-hawking-exclusive-the-maths-that-show-us-how-england-can-win-the-world-cup/ I følge nrk.no/sport har den berømte fysikeren Stephen Hawking fasiten for engelsk VM-suksess. Undertegnede lot seg både forbløffe, imponere og etter hvert frastøte av innholdet i artikkelen som angivelig presenterer en logitregresjon utført av Hawking der sannsynligheten for å vinne VM og å avgjøre i en straffesparkkonkurranse er avhengige variable, mens en rekke mer eller mindre eksotiske uavhengige variable som skallethet, hårfarge, draktfarge etc. utgjør forklaringsvariablene. Etter å ha lest innlegget på nrk.no/sport satt undertegnede igjen med en litt merkelig følelse. Mener virkelig Hawking at Englands sjanser til å avgjøre en straffesparkkonkurranse i VM øker om en bare velger skallete eller lyshårete spillere som straffesprakeksekutører?

Mener han at fargen på Englands drakter påvirker vinnersjansene i en kamp?

Selvsagt kan en tenke seg at skallete spillere kan ha visse blendingseffekter på motstanderens keeper og at røde draktfarger kan ha både sære psykologiske eller visuelle egenskaper, men en kan saktens like godt konstruere motsatte argumenter. Derfor følte jeg et tvingende behov for å gå dypere inn i materien og valgte naturlig nok å se nærmere på utgangspunktet for påstandene; «The Paddy Power Blog» (se den siste lenken ovenfor). Etter en kjapp gjennomlesning av originalen syntes det åpenbart at dette må oppfattes som en ren spøk. Dette framkommer imidlertid slett ikke så klart i den norske utgaven, og det kan være fristende å spekulere en smule på årsaken. Det er selvsagt mulig at den norske journalisten ikke forstod at dette var en spøk, men jeg tillater meg å tvile litt på det. Dermed gjenstår den alternative forklaringen der den norske journalisten velger å framstille dette som «forskningsresultater», som ettersom de er framsatt av en (det mange mener bør bli) nobelprisvinner i fysikk, av enkelte kanskje kan tillegges praktisk vekt. Nå tviler jeg meget sterkt på at Per Mathias Høgmo vil planlegge – det riktignok litt rustne norske fotballandslagets framtidige vekst – basert på denne typen resultater, men risikoen for at aktører med beslutningskraft i fotballverdenen biter på er jo tilstede. Dette er selvsagt ikke noe stort poeng, men indikerer at medias håndtering av «forskning» innebærer et visst ansvar. Dagens hovedtema er imidlertid av noe mer alvorlig karakter og er på mange måter nært relatert til denne historien. Det Hawking nemlig gjør, riktignok spøkefullt, er å anvende statistikk som utgangpunkt for strategisk beslutningsstøtte i fotballen. Det er to prinsipielle og viktige problemer knyttet til å gjøre dette. Det første, og kanskje mest iøynefallende, er knyttet til data og relevans av disse. Fotballen er gunstig (i forskningsøyemed) fordi sportslige data er lett tilgjengelig og stort sett av riktig god kvalitet. Problemet med å anvende data (og spesielt landskampdata) à la det Hawkings gjør ovenfor, er imidlertid relevans. Gir det mening å anvende statistiske data for hvordan Norge spilte på 80 og 90-tallet med henblikk på beslutningsstøtte dag? Norge har eksempelvis spilt fire landskamper mot Brasil, med to seire og to uavgjort som fasit. Skulle vi følge Hawkings eksempel ville enhver rimelig sannsynlighetsestimering knyttet til en kamp i dag, kun basert på disse dataene, gi den rene meningsløshet. Poenget er enkelt, Norge i dag, er åpenbart et helt annet lag enn de lagene som utførte disse historiske kraftprestasjonene. Det samme gjelder selvsagt også for dagens engelskmenn, der de blankskallede neppe er bedre straffeskyttere enn de med mørkt og kruset hår. (Det burde i så fall være langt mer effektivt å ta ut de beste straffeskytterne og barbere disse.) Spesielt tvilsomt er det selvsagt å anvende landslagsdata, rett og slett fordi mengden av kamper ofte er begrenset, og gjerne registrert med relativt lang tids mellomrom. Det andre, og etter undertegnedes mening langt mer alvorlige problemet, er knyttet til motstandernes reaksjon eller snarere mangel på sådan. Det å registrere hva som har blitt gjort med henblikk på å endre strategiske beslutninger, gir kanskje ikke all verdens mening med mindre en faktisk tar hensyn til hvordan kommende motstandere reagerer på våre beslutningsendringer.

Det skulle tatt seg ut om England bare har stilt med lyshårete spillere, mens Ghana har stilt med irrgrønt hår på alle sine elleve.

Drillos strategi på 80 og 90-tallet var selvsagt kritisk avhengig av at de lagene Norge spilte mot fortsatte å spille «pent» gjennom midtbanene, slik at Norge fremste angrepsvåpen – brudd i gunstig posisjon – ga fordel. Fra toppen av Haugens eneste medarbeider har skrevet mye om dette, et relevant eksempel for de mer analytisk interesserte kan iakttas på lenken nedenfor. (Vi må selvsagt beklage at denne journalen krever betaling for våre åndsverk, men det er heldigvis tegn til bedring i horisonten – Open Access.) http://amstat.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/09332480.2007.10722827?journalCode=ucha20#.U4xHSxaWCAA Avslutningsvis kan vi ikke dy oss for å undres over fotballforbundets manglende evne til å se muligheter. Istedenfor å omfavne de homofile og tapetsere Ullevål i regnbuens farger under helgas kamp mot Russland, valgte de en uklar taktikk med både nei og ja. Tenk hvilke muligheter Norge kunne hatt her til å markere alvor og kanskje til og med få noen flere tilhengere – også internasjonalt.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama. 

Her kan du lese de ti første Fra toppen av Haugen:

http://www.himolde.no/aktuelt/Sider/Frem–og-baksnakk.aspx

http://www.himolde.no/aktuelt/Sider/Tre-kamper-som-ikke-kan-tapes.aspx

http://www.himolde.no/aktuelt/Sider/Tall-og-t%C3%B8ys,-og-ikke-bare-Egil.aspx

http://www.himolde.no/aktuelt/Sider/Bekjennelser.aspx

http://www.himolde.no/aktuelt/Sider/Betalings(u)villighet.aspx

http://www.himolde.no/aktuelt/Sider/Sportsidioter-og-andre-tullinger.aspx

http://www.himolde.no/aktuelt/Sider/Besittende-og-hissig.aspx

http://www.himolde.no/aktuelt/Sider/Gamle-spokelser.aspx

http://www.himolde.no/aktuelt/Sider/Fotball-lonninger-til-besvaer.aspx

http://www.himolde.no/aktuelt/Sider/Kunstig-gress-og-ekte-utsikt.aspx