Fotograf Roar Vestad. Foto: Arild J. Waagbø

Tok IKKE bilder av Miles

Roar Vestad (45) er jazzfotograf for Panorama i år.

Roar Vestad er oppvokst i Molde, men har stort sett hatt Oslo som base i alle årene han har fotografert for Dagbladet, VG, NTB og mange andre oppdragsgivere. Han er musikkinteressert og har i en årrekke fulgt Moldejazz gjennom kameralinsa. Han flyttet nylig hjem til Molde.

– Hva pleier du å ta bilder av under festivalen?

– Konserter, stort sett. Det er sjelden jeg tar fram kameraet når jeg henger med artistene etterpå.

– Hva slags motiver har du planer om å fange denne uka?

– Jeg kommer til å holde  mer fokus på det utenfor festivalen. Folkelivet, altså. Og så syns jeg det er artig å ta bilder av unge og ukjente artister som kommer til å bli store. De kommer til å få det til, iallfall. Ellers bruker jeg festivalen til å knytte kontakter. Festivalen er veldig fin på det området, for det er en veldig intim festival. Det er ikke til å unngå at folk og artister møter hverandre her.

– Hva er konserthøydepunktet ditt så langt i år?

– Elephant9 var utrolig kult. Mye trøkk og veldig groovy. Ståle Storløkken storspilte på keyboard.

– Og hva er din all time high-opplevelse på Jazzfestivalen?

– Da må jeg nevne to ting. Jeg var på den andre konserten med Miles Davis, hadde fått kamera til konfirmasjonen og satt foran scena ved siden av Arne Nøst og fotograferte. Miles Davis sto rett over meg og poserte som bare det, men dette var i filmens tid og filmen sto ikke skikkelig i. Jeg fikk ikke et eneste bilde den dagen. Men jeg skulle gjerne ha sett de bildene.

– Og den andre opplevelsen?

– En pressekonferansen med bassisten Marcus Miller. Jeg hadde brutt fotoforbudet og tatt et fantastisk bilde av ham i det han avslutter konserten. Dette tok jeg en print av og ga det til tidligere pressesjef Torbjørn Haugen, som fikk Marcus Miller til å signere det. Miller spurte hvem som hadde tatt bildet og ville kjøpe det. I ettertid har jeg hatt mye kontakt med ham. Jeg liker ikke musikken hans så godt – syns den blir litt kjedelig, men Marcus Miller som person er jeg kjempefan av. Han er tvers igjennom superseriøs og dødsproff i alt han foretar seg.