BIL’IN (Panorama): Demonstrasjonen starter rett etter fredagsbønnen. Idet lyden av bønneropet fra moskeen kan høres, utføres de siste forberedelsene.

Kort tid etter er vi på vei mot muren hvor over 1300 har blitt såret og to liv har gått tapt i løpet av ni og et halvt år. Smellene kan høres i det man nærmer seg og i horisonten er det en hvit røyksky av tåregass. De har allerede begynt og Iyad Burnat – leder for Bil’in Popular Comitee against the Wall – stopper i god avstand fra muren og tåregassen.

– Dere kan stå her oppe hvor det er trygt, sier Burnat.

Vi har orkesterplass til det som foregår foran oss. Det er ikke så mange demonstranter her i dag, rundt 60 personer. Mange kommer fra Europa og USA. Vanligvis pleier det å være mellom 100-200 personer her. Temperaturen er ekstremt høy, og mange velger nok å ikke komme av den grunn.

Palestinere, internasjonale solidaritetsaktivister og enkelte israelere har i årevis demonstrert mot muren, som ifølge palestinerne er en apartheidmur. Israelerne kaller den en sikkerhetsmur.

«Bil’in Popular Comitee against the Wall»

Den lille landsbyen Bil’in ved Ramallah på Vestbredden i Det palestinske området har vakt stor internasjonal oppmerksomhet med sine ukentlige demonstrasjoner. I 2005, da de så behovet for en ikke-voldelig motstand, ble «Bil’in Popular Comitee against the Wall» opprettet. Lederen for komiteen, Iyad Burnat, har tidligere tatt imot gjester som Jimmy Carter og Desmond Tutu i sitt arbeid med å informere verden om hva som skjer.

– Det er viktig for oss å bringe folk hit, sånn at de selv kan se hva som skjer, sier Burnat.

Grasrotorganisasjonen har mange aksjonsformer, men står for en ikke-voldelig framgangsmåte.

Ifølge Burnat har ikke muren bare bidratt til å separere palestinere fra israelerne. Den har også separert palestinerne fra deres egne landområder, vann og naturressurser. Familier har blitt kastet ut av hjemmet sitt og mange har endt opp i flyktningeleirer. Bønder står uten arbeid etter at en stor betongmur skiller dem fra markene sine. Oliventrærne som har tilhørt familiene i generasjoner, har blitt revet opp av jorden og erstattet med hus til israelske bosettere. Alt flere palestinere sitter igjen med er en nøkkel til et hus som ikke eksisterer lenger og en drøm om å engang kunne returnere.

– Da bulldoserne kom låste vi oss inn i bur foran dem eller bandt oss fast i oliventrær for å gjøre det vanskeligere for israelerne å gjøre jobben raskt, sier Burnat.

Fem knuste kamera

Ved en tilfeldighet ble etterhvert deres sterkest våpen i kampen mot okkupasjonen et kamera. Noe som skulle utvikle seg til å bli mange knuste kameraer, en Oscar-nominasjon, en Emmy-pris og en rekke internasjonale filmpriser.

– Det hele startet med at min bror, Emad Burnat, i 2005 kjøpte et kamera. Han var ikke en profesjonell fotograf, men ønsket å filme sin sønn Gibreels oppvekst. Han hadde ikke i tankene å lage en film som skulle vinne så mange priser, sier Burnat.

Burnat forteller at broren hadde det eneste kameraet i landsbyen. I tillegg til å filme sin sønn begynte han å gjøre opptak når soldatene raidet landsbyen. Etter hvert tok han med kameraet på de ukentlige demonstrasjonene. Noe som resulterte i at han etter noen år satt med flere tusen klipp.

– Det var først etter at vår gode venn Basim ble drept under en demonstrasjon i 2009 at Emad bestemte seg for å lage en film om hvordan livet er her. Dette var noe alle burde vite, sier Burnat.

Emad Burnat kontaktet den israelske filmregissøren Guy Davidi som hjalp han med å lage filmen. Dokumentaren, som fikk navnet «Five Broken Cameras», viser familiens og landsbyens hverdag over fem år – fra Gibreel er nyfødt til han er fem år gammel.

– Det som vises i filmen er palestinernes liv overalt, ikke bare her i Bil’in Kameraene er viktig i våre liv. Israelske soldater sier alltid at de blir angrepet og at vi er terrorister. Om vi ikke hadde dokumentert hva som skjer, ville de unnskyldt seg med at alle palestinerne som blir såret eller drept var terrorister og hadde våpen. Dessverre har vi ikke kameraer overalt, men vi sender komitémedlemmer for å filme andre steder på Vestbredden også, sier Burnat.

Tydelig berørt

Før dagens demonstrasjon starter viser han noen av de tilreisende en film med hendelser fra tidligere demonstrasjoner. Da drapet på hans venn Basim blir vist på skjermen, er han tydelig berørt av scenene. Basim, som ropte til soldatene at de måtte slutte å skyte fordi en kvinne var blitt skutt, endte med å bli drept på stedet. Minnet om han lever videre blant alle i den lille landsbyen og han har rørt hjertene til mange som har blitt kjent med han gjennom filmen.

– Det er hardt å miste en så god venn. Han var en fredfull mann som var snill mot alle. Og han var godt likt. Men vi må fortsette å demonstrere for å få vår frihet, sier Burnat.

Soldatene bruker stadig mer effektive fremgangsmåter for å stoppe motstanden. Burnat viser frem kuler og tåregassbeholdere som de har plukket opp etter demonstrasjonene. Gummikulene er stålkuler belagt med gummi.

– Tåregassen de bruker er høykvalitetsgass fra USA som er ment til å bli skutt ut fra mye større avstand enn hva de gjør her. Vi har også opplevd at soldatene går undercover i demonstrasjonen. De tar følge med demonstrantene. De kaster sten på soldatene og rett etter begynner de å arrestere og skyte mot folk, sier Burnat.

-Hvordan er situasjonen nå etter kidnappingen av de tre israelske ungdommene?

– Soldatene er veldig aggressive og skyter på folk nesten med engang. Forrige uke ble to journalister skadet, og uken før det fikk to journalister sitt kamera ødelagt. Sånn er livet på bakken. Dette ser du ikke i media, sier Burnat.

-Hvorfor ignorerer de ikke bare demonstrasjonene når de i utgangspunktet er fredelige?

– Det er lov å håpe, men de liker å bruke vold. Det er viktig for de å angripe, for om de ikke gjør det betyr det at palestinerne vil føle seg trygge. De ønsker å holde oss på avstand. De ønsker å presse alle palestinere mot Jordandalen i Jeriko, og derfra over grensen til Jordan. Sionistenes plan er å ta over et land som er tømt for folk. Enkelte netter kommer de til landbyen, skyter tåregass og gjennomsøker hus. Mange palestinere klarer ikke å leve under sånne forhold lenger og det ender med at de flytter til andre land, sier Burnat.

-Hva ville dere gjort om dere hadde kommet dere over på den andre siden av muren?

– Om vi hadde lyktes i å komme forbi muren, ville vi ha gått for å jobbe på vårt land eller tilbringe tid der, sier Burnat.

Barnas hverdag

Livet i den lille landsbyen er en stor påkjenning for barna. Burnat ble fengslet da han var barn, og han føler enda på det hver gang soldatene arresterer barn. De får livet sitt ødelagt og hverdagen er i stor grad påvirket av muren. De samler på gummikuler og leker blant disse. I stede for å leke politi og røver som de gjør mange andre steder, leker barna her arabere og israelere. En lek som dreier seg om at den ene har våpen og den andre en sten.

– Barn er barn, men ikke her i Palestina, sier Burnat

Emad Burnat har startet en liten skole hvor han lærer andre å filme. Selv om det ikke er ulovlig å filme, opplever han at soldatene prøver å stoppe det. Det er mange knuste kameraer i landsbyen. Men hver gang et kamera blir ødelagt, samler de inn penger for å kjøpe et nytt.

Demonstrasjonen

De som har møtt opp på demonstrasjonen i dag står et stykke fra muren, væpnet med kamera, plakater og flagg. Bak muren kan man skimte hodene til de israelske soldatene. De skyter tåregass mot en tilsynelatende uredd gruppe. Vindretningen er på demonstrantenes side denne gangen. Tåregassebeholderne setter fyr på gresset, men røyken blåser fort unna.

Enkelte bestemmer seg for å se på det hele fra trygg avstand, mens andre igjen bestemmer seg for å utfordre frykten og beveger seg nærmere muren.

På den ene siden av veien står en liten gruppe mennesker under et tre og tar bilder. På den andre siden står en palestiner og holder opp det palestinske flagget mens han blir filmet og intervjuet av pressen. Stemningen er ganske avslappet i dag. Men med tanke på hvor mange som har blitt skadet og drept her tidligere, så er nok situasjonen mer risikofylt  enn det den oppleves som.

En halvtimes tid etter at vi ankommer stedet får vi beskjed om at vi må dra. Soldatene har – ifølge noen av demonstrantene – begynt å skyte gummikuler, og det er ikke lenger trygt å oppholde seg der. Man får ikke hjelp av vindretingen når man blir skutt på med kuler. Deltakerne forlater stedet, og hjemme hos Burnat blir det servert middag til gjestene. De har fått frem budskapet sitt denne fredagen også.

Den israelske ambassaden i Oslo har ikke svart på Panoramas spørsmål om hvorfor soldatene skjøt mot fredelige demonstranter.

Dagens situasjon

Etter at Israel gikk til angrep på Gaza i Operation Protective Edge har palestinere over hele Vestbredden gjennomført demonstrasjoner. Burnat holder omverden oppdater på situasjonen i Bil’in gjennom facebook. Her forteller han at det har vært harde konfrontasjoner den siste tiden. 4. juli ble israeleren Miko Peled, forfatteren av boken «The General’s Son – Journey of an Israeli in Palestine», arrestert under en demonstrasjon. 1. august fortalte Burnat at hans sønn på 16 år, ble skutt under demonstrasjonen. Han har nå søkt de israelske myndighetene om tillatelse til å ta han med til Tel Aviv eller Jordan for å opereres.

–> Panorama-frilanser Anne-Merete Varhaugvik studerer juss og administrasjon ved Høgskolen i Molde. 
Hun var på studietur i Palestina i regi av Palestinakomiteen Norge fra 21. juni til 2. juli i år Hun besøkte Iyad Burnat i Bil’in den 27. juni. Tre israelske ungdommene ble kidnappet på Vestbredden 12. juni og senere drept. Israel startet «Operation Protective Edge» på Gaza den 8. juli 2014. Varhaugvik er ikke medlem av Palestakomiteen og dekket selv alle utgifter forbundet med studieturen.