Unge fotballspillere. Foto: Arild Nybø (CC BY-NC-SA 2.0)

Fotballens tre svake sider

Talentdebatten i Norge er svært interessant å følge, særlig etter Europa Cup-exiten til Molde og RBK. Når våre fotballeksperter mener utfordringene stikker dypere enn hvor mange lag som skal spille i tippeligaen, blir jeg nysgjerrig. Fordi spørsmålet berører fra minsten i skonummer 21 til langt inn i UEFA’s korridorer.

Av KJELL MARIUS HERSKEDAL, ph.d.kandidat ved Liverpool JMU

Potensielt verdifulle rettesnorer i debatten er de behovene våre eliteserietrenere ser knyttet til norsk talentutvikling. I intervjuer jeg har gjort med norske topptrenere, har flere uttalt at de ønsker at unge, norske spillere som kommer til eliteserien allerede er opplært i å tenke selv rundt egen trening og som tør å uttale seg og opptre som profiler. Slik er det liten grad. Hvorfor? Min forskning tyder på at iallfall tre områder bør angripes.

Utilstrekkelig forberedte trenere

Vi har mangler knyttet til kompetanse blant trenere for barn og unge i norsk fotball.  Trenere som ikke har kompetanse på hvordan en best utvikler barn til selvstendig tenkende spillere, gjør at utviklingen av denne etterspurte ferdigheten bremses. Dette handler ikke om å tilpasse treningen for de «beste» spillerne, men om å lære spillerne livsferdigheter som gagner alle – i og utenfor fotballen: selvstendighet og trygghet. For topptrenere er det verdifull læring å trene små barn. Ifølge en av våre mest profilerte trenere, er du ikke godt nok forberedt til hovedtrenerrollen hvis du går direkte fra en spillerkarriere til topptrenerjobb.

«Dennis Bergkamp trener småguttelag i Ajax og går den veien, slik Ole Gunnar gjorde i Manchester. Denne treningen er viktig. Hvis du ser på topptrenerjobben i dag, så trener du 22 spillere og leder en stab på ti personer. Du vil ikke lære deg å håndtere dette – fysioterapeutene, fysiske trener og ernæringseksperter – om du ikke har kunnskapen om totaliteten som er nødvendig for å være en god leder.»

Utilstrekkelig forberedte ledere

Det bringer meg over til den neste området som bør angripes, nemlig at hovedkriteriet for å få en lederstilling i norsk fotball er at du er tidligere fotballspiller. Ingenting taler for at det er en automatikk i at tidligere fotballspillere har den nødvendige kunnskapen (om f.eks. pedagogikk og organisasjonsutvikling) som skal til for å kunne gjøre et godt arbeid i lederposisjoner. En trener jeg intervjuet uttalte at norsk fotball lider under dette:

«En av de store ulykkene for norsk fotball på 2000-tallet er at vi ansatte mange dyktige folk (tidligere spillere, red. anm.) som ikke hadde noen form for ledererfaring – som trenere eller sportsdirektører. Det har satt oss tilbake.»

Samtidig som kompleksiteten i moderne, europeisk fotball øker, er selvrekruttering en kultur som ofte dyrkes i norsk fotball. Da blir det også kanskje vanskelig å komme kravet om profesjonalisering og mer bruk av ekspertise i møte.

Manglende struktur

Den tredje – og muligens største utfordringen – er mangel på struktur i norsk talentarbeid. Uten tydelig struktur vil det være vanskelig å bygge en effektiv kultur for talentarbeidet. En erfaren trenerprofil sier det slik:

«Hvis du visste at alle disse spillerne hadde lært seg de samme ferdighetene, så hadde det vært lettere. Og det ville trolig ha gjort dem til bedre spillere. For det er slik skolesystemet fungerer, at alle lærer det samme, på samme måte, i samme struktur. Og det mangler vi i norsk fotball.»

En struktur kunne f.eks. bygges opp rundt et mål om å utvikle spillere som er godt rustet for elitefotball i en alder av rundt 19 år, siden dette er et uttalt behov fra flere av våre eliteserietrenere.  En etablert kultur er svært krevende å snu, så Lars Bohinen har kanskje rett når han uttaler i VG at norsk fotball aldri vil klare å stabilisere seg på et høyt nivå. Men det bør være betydelig potensiale for bedring, så sant det er vilje til å jobbe kunnskapsbasert og langsiktig. Norges Fotballforbunds (NFF) kvalitetsklubbprosjekt er viktig i denne sammenhengen, men kan vise seg å være sårbart på grunn mangelfull kompetanse. Spørsmålet er om NFF makter å nå fram med sitt budskap om hvordan klubbene bør drives, og om klubbledere og trenere vil forstå NFFs budskap. Det er en stor utfordring at det er foreldrene som har ansvaret for å trene norske fotballbarn. På Island, f.eks., gjøres denne jobben i stor grad av utdannende trenere.

Det store engasjementet i debatten rundt kvaliteten på norsk fotball er et positivt tegn. Men skal en manøvrere i mengden av engasjerte uttalelser, bør en se etter kunnskapsbasert argumentasjon i større grad enn løsrevede meningsytringer.

Og så handler det om å ikke gi opp. En trener fortalte meg følgende:

«Det hang et skilt på døra til trenerens kontor, hvor det sto: ‘It takes pain to have success, but it will pass away. If you give in, the pain will last forever.’»