Statssekretær Bjørn Haugstad svarer i Romsdals Budstikke 21. januar på min kronikk om tvangsekteskap i høyere utdanning. Det er faktisk den mest omfattende analysen Kunnskapsdepartementet (KD) har levert om vår institusjon og hvorfor vi bør fusjonere med andre.
Etter bestilling fra KD leverte Høgskolen i Molde (HiM) 31. oktober sitt svar om anbefaling vedr. sammenslåing. Det var en analyse på 19 sider der vi bl.a. uttrykte bekymring for hvordan en fusjon ville bli gjennomført og finansiert. KDs svar var innkalling til et møte før jul der også de andre høgskolene mellom Molde og Bergen deltok. Der ble ikke våre spørsmål besvart, ut over en oppsummerende epost 22.12 der det som omhandlet vår institusjon ble omtalt i følgende setning: «Høyskolen i Molde simpelthen er av underkritisk størrelse, gitt porteføljen av studietilbud».
LES HAUGSTADS LESERBREV HER (ekstern lenke)
Haugstads leserinnlegg utdyper denne konklusjonen bitte litt. Men bruken av statistikk er høyst selektiv og løsrevet fra det store bildet. Haugstad viser dessuten ikke hvordan en sammenslåing med andre institusjoner kan bøte på de problemene han nevner.
Et av Haugstads punkt er at HiM forsker og publiserer lite. HiM er resultat av en tidligere fusjon (!) mellom en distriktshøgskole og en sykepleierhøgskole. Sistnevnte utdanninger har også på landsbasis en relativt lav andel forskningsaktivitet og ansatte med førstekompetanse, noe som forklarer de 0,42 publikasjonspoengene Haugstad nevner. Hvis man derimot tar utgangspunkt i den delen av vår stab som har forskningstid, såkalte førstestillingsårsverk, lå HiM mellom 1,0 og 1,6 publikasjonspoeng i perioden 2010-13. Til sammenligning hadde Norges Handelshøgskole mellom 1,0 og 1,3 og Handelshøgskolen BI mellom 0,8 og 1,0.
Haugstad anfører også at andel studenter som gjennomfører bachelorgrad på normert tid er lavere enn snittet for andre statlige høyskoler. Han sier imidlertid ikke at vi ligger over snittet for den statlige utdanningssektoren som helhet (det er altså langt lavere på universitetene), eller at HiM i 2013 lå nesten 15 prosentpoeng over gjennomsnittet (og dermed på topp) når det gjaldt gjennomføring på mastergrad.
HiM er i følge Haugstad i kategorien institusjoner som har problemer med å tiltrekke seg fagfolk, har få studenter på campus og uteksaminerer få kandidater. Ikke desto mindre viser en rapport hans eget departement har bestilt at vår produktivitet økte med 88 prosent i perioden 2004-13. Det er best i sektoren, og langt over gjennomsnittet. Dette må vel bety at produksjonen har økt kraftig, og at våre relativt få ansatte (22 studenter per faglige årsverk, mot gjennomsnittlig 12-13 ved universitetene og vitenskapelige høgskoler) får mye ut av ressursene? Det er vel ikke et mål å være stor bare for å være stor?
KD har rett i at vi har utfordringer på studentrekruttering innen sykepleie. Men vil rekrutteringen til sykepleiestudiet i Molde (og Kristiansund) bli bedre om HiM blir slått sammen med f.eks. Høgskolen i Ålesund eller NTNU? I tilfelle hvorfor? Hvilke mekanismer er det som da slår inn?
Når det gjelder rekruttering av fagfolk opplever vi ikke at dette er et stort problem, utenom det å rekruttere lærere med førstekompetanse på profesjonsfagene. Her kreves ofte lærere med klinisk erfaring (sykepleiere og vernepleiere) som i ettertid skal ha kvalifisert seg gjennom master- og doktorgrader. Denne utfordringen var nøye vurdert i prosessen som førte fram til at HiM og Høgskulen i Volda fikk godkjent den første felles PhD-graden i Norge sommeren 2014, i helse- og sosialfag. Og det med ros fra NOKUT og den faglige komiteen. Dette doktorprogrammet burde være egnet til å delvis løse problemet. Da ville det hjelpe om KD hadde tildelt noen stipendiatstillinger, men i 2015-budsjettet tildelte regjeringen det aller meste til de gamle universitetene. Og ingen til Høgskole i Molde. På toppen kommer Haugstads kritikk av rekrutteringssvikt. Mener Haugstad en fusjon er en mer effektiv løsning på dette rekrutteringsproblemet enn utdanning av doktorgradskandidater i denne regionen?
Vi er etter hvert mange som undrer oss over at det departementet som har ansvar for de høyeste utdanningsinstitusjonene i landet selv ikke dokumenterer eller sannsynliggjør effektene og kostnadene av så store organisasjonsprosesser som de nå vil sette i gang. KD er meget unnvikende når sammenhengen mellom kvalitet og struktur skal forklares. Det samme gjelder når spørsmålet om fusjonskostnader kommer opp. Og om effektene for regionene der høgskolene ligger. Haugstad svarer da heller ikke på denne delen av min kronikk.