Dette bildet ble tatt i august i fjor i Sierra Leone. Her hadde Leger Uten Grenser verdens største behandlingssenter for Ebola. Foto: EC/ECHO/Cyprien Fabre (CC BY-NC-ND 2.0)

Hvem forsker for de fattige?

Produktutvikling for verdens fattige er økonomisk risikosport, men en ny Ebola-vaksine viser at det er håp.

Av HEIDI HOGSET, HiMolde

Nylig ble det kjent at en vaksine mot Ebola som er under utprøving ser ut til å være 100% effektiv. At det nå bare er måneder igjen til Ebola-vaksinen blir tilgjengelig på markedet er godt nytt for dem som risikerer å bli smittet. Men det er dårlig nytt for de to legemiddelfirmaene som har utviklet tilsvarende vaksiner uten å komme helt i mål ennå. Med en fungerende vaksine på markedet, er det ikke lenger mulig for dem å fullføre testingen av sine produkt. Alt de har investert har vært forgjeves. Og slik er hverdagen for legemiddelforskningen. Å utvikle nye legemidler er en risikosport.

Men Ebola er et ekstremt eksempel. Sjukdommen er både ekstremt sjelden, og den har inntil utbruddet i 2014 kun forekommet sporadisk i fattige og fjerne land. Derfor er det ganske overraskende at så mange som tre forskjellige vaksiner faktisk har vært under utvikling. Det er anslått at bare 10% av all medisinsk forskning er viet til de tropiske sjukdommene som representerer 90% av verdens sjukdomsbyrde. For å bøte på dette prøver Verdens helseorganisasjon nå å løfte frem det de kaller «neglisjerte sjukdommer», som det har vært forsket lite på, til tross for at de rammer svært mange mennesker. Hittil er 17 sjukdommer blitt prioritert, og Ebola er ikke blant dem.

Hovedårsaken til at det forskes lite på disse sjukdommene, er at det er lite penger å tjene på å selge medisiner mot dem, siden de som rammes av dem har så lav kjøpekraft. Det finnes et lignende eksempel på markedssvikt når det gjelder landbruksforskning. Slik medisiner kan øke produktiviteten til de fattiges arbeidskraft, kan også passende dyrkingsmetoder øke produktiviteten til de fattiges jordbruksareal. Men skal produsentene av ny teknologi få noe igjen for innsatsen, må de ha utsikter til å tjene penger. Det igjen forutsetter at de som skal ta i bruk teknologien tjener nok på det til å dekke innkjøpte innsatsmidler. Det er anslått at om lag 60% av verdens ekstremt fattige, de som lever på mindre enn en tier om dagen, livnærer seg av jordbruk. Av dem igjen, er det anslått at om lag 60% lever i marginale strøk, og da især i tørre strøk. Disse kunne potensielt hatt stor glede av å dyrke nyutviklede, tørketolerante avlinger. Men det kommer ikke til å skje dersom de må betale for såfrøene. Derfor uteblir mye av forskningen på såfrø til de fattigste på vår jord.

Hvilken betydning landbruksforskning har hatt for vår egen økonomiske historie, begynner å bli glemt. Men i den tidlige fasen av industrialiseringen, var økt produktivitet i landbruket en absolutt forutsetning for å frigjøre arbeidskraft til å fylle de nye fabrikkhallene. Fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet var landbruksforskning i stor grad et offentlig anliggende. Offentlige landbruksuniversitet utviklet både maskiner og såfrø som ble stilt til disposisjon for næringen uten tanke på inntjening av forskningsinnsatsen. Slik er det ikke lenger.

Etter andre verdenskrig gikk forskningsmiljøene i Vesten sammen om å løfte landbruket også i de tidligere koloniene, slik at mange hundre millioner bønder der ble løftet ut av fattigdom. Men på 1980-tallet begynte bevilgningene til landbruksbistand å synke, og det samme gjorde den offentlige satsningen på landbruksforskning. Samtidig har forskningsinnsatsen til såvareprodusentene og andre kommersielle aktører innen landbruket økt. Dette har ført til en dreining av forskningen, bort fra forskning som kan komme de fattige til gode, i retning produktutvikling for et betalingsdyktig marked.

Det forskes faktisk mye på tørketoleranse blant de store såvarefirmaene. Tidlig på 2000-tallet fant noen forskere ved tenketanken IFPRI ut at mer enn 60% av all forskning på såvarer i hele verden var viet til utvikling av tørketolerant plengras! Dette er åpenbart av liten nytte for bønder i karrige strøk. Samtidig, akkurat som det fins neglisjerte sjukdommer, fins det også neglisjerte avlinger. Ett eksempel er tef, den viktigste matvaren i Etiopia. Dette er et kornslag som kunne hatt godt av foredling for å øke avlingspotensialet, noe de kommersielt orienterte forskningsmiljøene har vist liten interesse for. Det fins mange lignende eksempler.

Men historien om Ebola-vaksinen viser at det er håp. Ikke mindre enn tre legemiddelselskap hadde funnet det bryet verd å utvikle en Ebola-vaksine, tross den økonomiske risikoen. Dette var mulig takket være offentlig-privat samarbeid. Denne typen samarbeid har fått økende betydning, og har blant annet spilt en viktig rolle for FN-systemet i arbeidet med å nå tusenårsmålene. Ikke alle tusenårsmålene er nådd, men det er oppnådd mer enn hva selv de mest optimistiske turte tro da de ble vedtatt.

Det er likevel for tidlig å juble. Det er både for mange ekstremt fattige, og for mange feil- og underernærte, og de tropiske sjukdommene florerer fortsatt. Uten forskning, blir disse utfordringene ikke løst, og vi vet av erfaring at privat finansiering er utilstrekkelig for denne typen forskningsoppgaver, siden produktutvikling med sikte på å møte fattige menneskers behov innebærer stor risiko og dårlige utsikter til inntjening.