Rektor Hallgeir orienterer om studiebarometeret på et allmannamøte på MOlde campus 9. desember 2015. Foto: Haugen

Idiotbarometeret

Stillheten har senket seg over toppen av Haugen den siste tida. Fotballkampene blir færre og færre, mens konkurransene i skihopp, langrenn og skiskyting øker tilsvarende.

Kjetil Kåre Haugen er professor ved HiMolde.
Kjetil Kåre Haugen er professor ved HiMolde.

Det er riktignok en kamp igjen dette året, Ajax – MFK, men ettersom Manchester United ble slått ut av Champions League, kan kanskje et tap mot Ajax være å fortrekke for MFK? Ettersom MFK er videre i Europaligaen vil muligheten for å kunne møte ManU (eller L’pool for den saks skyld) klart øke om en blir nummer to i europaligagruppa. Med Malmös 0-8 tap mot Real Madrid friskt i minne og MFKs tross alt jevnspilte tap mot svenskene, aner vi kanskje en indikasjon på at den gamle myten om lag utenfor sesong (både norske og svenske) fortsatt er valid. I så måte må vi nok dessverre innrømme at troen på avansement i februar – nærmest mot hvem som helst – begynner å minke. Da er det kanskje tross alt morsommere å tape mot Manchester United enn FC Braga?

Vi har diskutert perverterte incentiver flere ganger tidligere i denne spalten – se for eksempel denne artikkelen.

Temaet denne gangen er imidlertid ikke relatert besynderlige incentiver i fotballen, selv om et ønske om å tape fotballkamper selvsagt ikke er noe vi (prinsipielt) liker her oppe på toppen av Haugen. Denne gangen dreier det seg derimot om kjernevirksomheten – utdanning. Kunnskapsdepartementet lanserte et prosjekt kalt «Studiebarometeret» høsten 2013.  KD har øyensynlig brukt en anselig mengde penger på disse årlige undersøkelsene som altså måler norske studenters tilfredshet med det «produktet» de tilbys ved norske utdanningsinstitusjoner

(Særskilt interesserte kan observere resultater på Studiebarometeret.)

Et slikt tiltak kan ved første øyekast synes riktig så positivt. I en årlig spørreundersøkelse får studentene gi karakterer på alt fra forelesningskvalitet og faginnhold til infrastruktur. Disse resultatene publiseres så på nettsida (se ovenfor) og er tydeligvis ment som en hjelp for studenter, bl.a. i søkeprosessen i overgangen fra videregående skole. Dette synes jo som et godt, nyttig og demokratisk verktøy til åpenbar nytte for unge mennesker med planer om høyere utdanning for å nå langt i livet.

Dessverre har også KD koblet slike resultater til kvalitetsbegrepet. Tesen er tydeligvis at fornøyde studenter lærer mer enn misfornøyde studenter. Hadde det enda vært så vel. Selvsagt er det ikke slik.

Jeg begynner å bli gammel, men kan fortsatt erindre (om enn vagt) at tilfredshet og glede slett ikke alltid ga læringsutbytte – snarere tvert i mot. I noen grad er enkelte emner kjedelige å lære på et relativt elementært nivå. Skal en produsere høykvalitetskunst via fiolinen må en faktisk bruke ikke uvesentlig med tid på kjedelige skalaøvelser. Slik er det antagelig også i matematikken; kvadratsetningene bør sitte limt fast i hjernen lenge før en kan håpe på å beherske det matematiske språk til avansert modellering.

Med dette som bakteppe og sterke indikasjoner på at norske utdanningsinstitusjoner etter hvert skal måles på dette studiebarometeret, kan en virkelig lure på hvordan dette skal ende. Måling vil jo med 100% sannsynlighet måtte innebære at institusjonenes ressurstilgang, kanskje i liten, men i alle fall i noen grad, vil gjøres avhengig av «prestasjonene» i barometeret. Her åpner man for særdeles interessante incentivproblemer.

La oss forsøke å sette oss inn i en students situasjon under karaktergiving av egen institusjon. (Altså under besvarelsen av de spørsmål som gir innhold til studiebarometeret.) Min erfaring er at selv om norske studenter kanskje ikke er verdens beste i matematikk, er de slett ikke idioter. Sånn sett burde det være rimelig å anta at de er meget vel i stand til å vurdere hva som er i egen interesse. La oss spesielt betrakte en student som er misfornøyd med enkelte ting i sin studiesituasjon. (Slike utgaver av studenten er selvsagt ikke i mindretall – her burde vi snakke om det store flertall.) Når denne (lett misfornøyde, men fortsatt akk så intelligente) utgaven av arten skal svare på et spørsmål knyttet til kvaliteten på det produktet som mottas, er det grovt sett to måter å svare på. Negativt, med siktemål om at noen lokalt observerer og forbedrer, eller positivt. En negativ tilbakemelding kan selvsagt føre til forbedring; enten via lokalt initiativ eller markeds- eller departementalt press. På den annen side vil et negativt svar virke negativt på institusjonens renommé og på litt lengre sikt redusere verdien av studentens vitnemål.

Dette er selvsagt ikke gunstig for studenten som helt sikkert må ut og konkurrere med andre kandidater i arbeidsmarkedet etter at utdanningen er avsluttet. Verre er det at om institusjonens ressurstilgang gjøres avhengig av «fornøyde» studenter, kan dette enkle (negative) svaret medvirke til at de ressursene som antagelig kreves for å forbedre studentens misnøye faktisk blir mindre. Dette valget er kanskje ikke så enkelt? Jeg ville ikke ha vært i tvil. Hvorfor rapportere om at foreleser N.N. er ubrukelig, med en marginal sannsynlighet om at noe blir gjort med det, når jeg samtidig henger ut den utdanningsinstitusjonen jeg går på for hele landet, og i tillegg reduserer ressurstilgangen som eventuelt er nødvendig for å bli kvitt N.N.? Nei, her er det bare å svare positivt. Veldig positivt.

Et slikt resonnement gjelder selvsagt ikke bare for studenter i Molde. Selv om vi liker å tro at vi har de beste og mest intelligente studentene – ikke bare i Norge, men faktisk i hele verden – er det nok tross alt slik at også studenter i Trondheim og Oslo vet sitt eget beste. De vil dermed også (etter hvert) finne svaret: Vær positiv!

Det synes vanskelig å konkludere annerledes enn at studiebarometeret føyer seg vakkert inn i rekken av mislykkede offentlige prosjekter der meningen tross alt var god, men der en dessverre har brukt alt for liten tid på å tenke gjennom likevekts-konsekvensene. Her er jo likevekten åpenbar – en usannsynlig mengde institusjonsskryt; selvsagt totalt verdiløs – oppsummert i en flott database med tilhørende nettsider. Antagelig ikke helt gratis heller.

Det eneste forsonende med situasjonen er det faktum at vår kjære moderinstitusjon er liten. Selv om studentene er lynende intelligente både her og der, er det ikke helt sikkert at likevekts-argumentasjonen dukker umiddelbart opp i hodene når en skal fylle ut et spørreskjema midt i en travel studenthverdag. I vesle Molde kan vi imidlertid lettere enn mange av våre større konkurrenter informere om at det lønner seg å være positiv og sånn sett raskere framstå som den institusjonen vi tross alt er: nemlig verdens beste utdanningsinstitusjon, i alle fall ifølge våre studenters tilbakemelding til studiebarometeret.

Med en lett ironisk julehilsen fra toppen av Haugen.

Og som alltid – tross alt – heia Molde!

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.