I Panorama 12. februar oppsummeres Høgskolens siste styremøte slik: «På formiddagens ekstraordinære møte vedtok styret ved HiMolde at høgskoleledelsen skal sondere <mot mulige fusjonspartnere>, noe som i realiteten betyr nye NTNU.»

Av STEINAR KRISTOFFERSEN, førsteamanuensis ved HiMolde

Jeg syns ikke det er grunnlag for en slik tolking, særlig fordi det videre blir sagt: «Styret er opptatt av […] hvilket veivalg som best realiserer et godt utdanningstilbud og forskning av høy kvalitet. For styret vil synspunkter fra studenter, ansatte, omgivelser og kunnskapsdepartementet være viktig å ha med seg inn i diskusjonen. Det er også viktig å avdekke hvilket mulighetsrom HiMolde faktisk har.»

Det burde kanskje i enda større grad vektlegges hva HiMolde ønsker å oppnå?

Det er forståelig og prisverdig at styret nå vil lytte til de studentene, de ansatte og det regionale næringslivet, men det skal forhåpentligvis ikke tas en ny avgjørelse uten at den er forankret i en god strategiprosess og tydelige mål?

De styrker, svakheter og utfordringer vi kommer til å møte i nærmeste fremtid, kommer ikke til å kunne matches likt med alle mulighetene som nå skal utforskes.

NTNU er blitt stående som det opplagte alternativet, uavhengig av at NTNUs styre nok har signalisert at fusjonsplanene er ferdig lagt for deres del. De ansatte har vært spesielt tydelig og ombestemmer seg neppe. De trenger bare ytterligere én stemme (Khrono-lenke)for å stanse en utvidelse med Molde.

Det trenger naturligvis ikke å avskrekke oss. Det er kanskje vanskeligere å finne løsninger på strategisk nivå, d.v.s. på hvordan HiMolde skal utarbeide og profilere tilstrekkelig særpreg og kvalitet til at vi kan nå våre mål og fortsette å fungere som en innovasjonsmotor og attraktor for høyt utdannet arbeidskraft i regionen.

NTNU har institutter og avdelinger som ligner våre.  Dermed vil det bli kanskje kunne bli en tøff konkurranse og samkjøring for å hente ut de effektene som er forutsatt i en fusjon. Det vil nok bli lettere å finne en plass for helse- og sosialfagene, men en egen og sterk satsning på logistikk, f.eks., så lenge NTNU har egne faggrupper som jobber med det samme, må nødvendigvis bli mer krevende.

Det kan se ut til at NTNU har enklere tilgang til studenter og forskningsmidler (Rbnett-lenke). De har lettere for å tiltrekke seg fagfolk, som mange allerede vil være bosatt i Trondheim etter utdannelsen. Sentraliseringstrenden er sterk, og for internasjonal rekruttering er det antageligvis mye lettere å lykkes for de store institusjonene, også p.g.a. eksisterende by- og infrastruktur.

Vi har, som tidligere påpekt, historisk kunne bygge på en målsetting og et samfunnsoppdrag som innebærer mer enn bare å tilby utdanning lokalt for de som ønsker å bli boende i regionen, utdanne seg i voksen alder eller kombinere egen eller ektefelles jobb og/eller interesse for friluftsliv, med høyere utdanning. HiMolde har tidligere bygget suksess på en «forretningsmodell» rundt kortere og næringslivsrettede studier.

Alle modeller må jevnlig revideres, oppdateres og kanskje forkastes, men det er ikke sikkert at det eneste alternativet for oss er å slåss mot de høyst rangerte universitetenes resultater innen grunnforsking og publisering i de mest prestisjetunge tidsskriftene.  Da vil vi måtte strekke oss veldig langt, og kostnaden både økonomisk og sosialt vil antageligvis bli betydelig.

I dag kan NTNU se ut til å ha kommet i en uavklart relasjon til Sintef m.h.t oppdrag vs. undervisning/grunnforskning, men resultatet blir sannsynligvis at NTNU bygger opp en egen oppdragsvirksomhet, i tråd med regjeringens ønsker. Resultatindikatorer knyttet til oppdrag vil bli viktigere, selv om «rene» konsulentoppdrag er foreslått holdt utenfor (Regjeringens hjemmeside).  Disse utgjør likevel en liten andel av instituttinntektene. Grunnbevilgningen, Forskningsrådsprosjekter og deltagelse i EUs rammeprogrammer er en langt viktigere og betydelig større andel.

Dette betyr at en strategi der vi ønsker å fortsette å utvikle HiMolde i en praktisk og anvendt retning, for eksempel med sterk oppdragsvirksomhet, industrielt rettet og løsningsorientert, vil være vanskelig i et kompaniskap med NTNU. Da vil vi ikke bare konkurrere med deres elite-orienterte grunnforskningsprogrammer, men også med oppdragsvirksomheten og de praktiske og industrinære prosjektene med NFR-finansiering. Mange av disse prosjektene er allerede delfinansiert av lokale bedrifter i Molde-regionen eller iKuben. I tillegg vil Sintef fortsette å være en konkurrent.

Derfor mener jeg at man ikke på noen måte burde utelukke de andre alternativene som finnes, men ta mål av seg til å gjennomføre en grundig utredning og systematisk vurdering av fordeler og ulemper ved alle alternativene. Vi er satt i en situasjon som kan oppleves stressende, i den forstand at tiden er blitt knapp, og valgfriheten tilsynelatende redusert. Det er konsekvensen av ikke å ha en plan B.

Det er ikke en unnskyldning for å velge feil.

Dersom HiMolde skal bygge videre på de styrkene som ligger i våre lokale samarbeidspartnere og industri-rike relasjoner, anvendte studier og ansatte med kjennskap til de mulighetene som ligger i våre egne omgivelser, så kan det tenkes at en fusjonspartner som vil la oss ta et større ansvar for denne delen av virksomheten, og bruker, evaluerer og systematiserer grunnforskningen som vi da får tilgang på, ville være et minst like godt alternativ. Studentene vil kunne velge oss som et alternativ eller supplement til mer teoritunge studier hos en eventuell fusjonspartner. Studenter som starter i Molde og utvikler stor interesse for teori og forskning, vil i større grad få dekket disse behovene om HiMolde går sammen med en grunnforskningsorientert fusjonspartner.

Norges Handelshøyskole har vært nevnt som ett mulig alternativ. Universitetet i Bergen er et annet. Ingen alternativer, tenkelige så vel som fantasifulle, bør utelukkes fra diskusjonen, men disse to er vel minst likestilte med NTNU som fusjonskandidater for oss, i utgangspunktet?