I forkant av enda en internasjonal fotballturnering som Norge ikke deltar i, har vi samlet kjernetroppene for en liten analyse av hjemmelagets situasjon, og ikke minst muligheter i fortsettelsen av Tippeligaen. Vi kan dessverre ikke love gull og grønne skoger denne gangen, men håpet lever selvsagt fortsatt i beste velgående.

Med OSKAR SOLENES

I forrige utgave mer enn antydet vi at Nils Arne Eggen spiller og har spilt en mer enn avgjørende rolle i RBKs gjenfødelse. Intet stygt sagt om Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun, men vi hadde våre mistanker om at det måtte ligge mer bak enn som så. Ukentlige møter mellom RBKs nåværende trenerduo og gamle far sjøl på Orkanger forteller oss med all mulig tydelighet hvor avgjørende gamlefar Eggen antagelig er. Det er med andre ord ikke hvem som helst Ole Gunnar konkurrerer med.

La oss se litt på situasjonen. Per i dag (etter 13 spilte kamper) har RBK oppnådd 32 poeng. Dette utgjør om lag 2.462 poeng per kamp – en sjelden uttelling i de fleste ligaer. Drillo, i glansperioden oppnådde eksempelvis omkring 2.3 poeng, så konkurransen er tøff. Om RBK fortsetter å spille slik de har startet årets Tippeliga, vil de oppnå 74 poeng etter 20 kamper (30*2,462)=73.86. Dette betyr faktisk at MFK må vinne alle de gjenstående kampene for å slå RBK. Selv ikke en eneste uavgjort kamp tåles ettersom det vil gi MFK 16*3+1=73 poeng som dessverre fortsatt er mindre enn 74.

Det er selvsagt lite som tyder på at noe slikt skal skje. Hva er det så som «feiler» årets utgave av MFK. Det er lett å peke på svakheter. Forsvaret har vært og er en akilleshæl. Moderne ballbesittende fotball krever spillere som kan bekle back-rollene; både i forsvar og angrep, med fart som kanskje det viktigste nøkkelordet. Her har det skortet for MFK i år.

Den unge svenske backen med det uhyrlig vanskelige navnet virket lovende i starten av sesongen, men spilte svakt etter hvert og har vel også slitt med skader. Gamle gode Rindarøy har mer enn nok fart, men har av grunner svært ukjente for den interne redaksjonen spilt svært sjeldent i år. Dermed har årets forsvarslinje stort sett bestått av Forren, Gabrielsen, Toivio og Flo. Både Flo og Toivio er utmerkede fotballspillere, men de blir for trege for å kunne funksjonere som backer.

Dette er ugunstig både forsvarsmessig og angrepsmessig. Spesielt ugunstig er dette med den måten det spilles på – med korte pasninger rundt og langs motstanderens 16-meter, for sikkerhets skyld uten en god nok hodespiller der framme – slik at en nesten aldri har effekt av et innlegg. (Lange innkast er selvsagt helt utenkelig. Redaksjonen har gjort et dypdykk i denne delen av spillet og enkelte medlemmer påstår at vi må tilbake til Jonevrets dager for å finne siste lange innkast fra hjemmelaget.) Et slikt spill og en treg forsvarslinje blir ekstremt forutsigbart for motstanderen og ditto eksponerende for kontringer i mot.

MFK behøver m.a.o. åpenbart påfyll av mannskap. En back eller to med fart (og teknikk), samt en litt annen spisstype enn Amang og Gulbrandsen må nok til. En ekstra midtbanespiller som Daniel, som kan komme inn gjerne litt sent i kamper for å drepe kampene, hadde vi nok heller ikke sagt nei til. Heldigvis åpner overgangsvinduet den 22/7, som figuren øverst antyder. Pengene burde det heller ikke skorte på. Fjorårets innspilte millioner fra Europaligaen burde vel ha ankommet Aker stadion nå?

Men, som innledningen antyder, dette er kanskje ikke nok. En kan håpe på at den nyvunne harmonien hos trønderne kan slå sprekker. Skader og sykdom kan kanskje også gi litt hjelp. Kanskje kan til og med enkelte trøndere bli solgt snart? Både Jonas Svensson og Mike Jensen har vel strengt tatt spilt alt for lenge i RBK nå? Hva vet vi? Uansett, vi kan ikke gjøre annet enn å gjenta avholdsfolkets valgspråk: Den som har lever får se.

Heia Molde!

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.