Vi innleder dette sommerlige fra toppen av Haugen bidraget med å gå et par år tilbake i tid.

Micke Dorsin uttaler til MFK-TV før kampen (MFK – RBK 27/07-14) at:

«Et godt lag har flyt.»

Denne akk så interessante uttalelsen sier mye om hvor vanskelig det kan være å uttale seg fornuftig til pressen før en kamp. Et godt lag er som kjent godt fordi det vinner flere kamper enn dårlige lag. Vinner en flere kamper enn andre, vinner en gjerne også flere kamper etter hverandre, og da er en vel (etter normale definisjoner) i flytsonen, eller har flyt.

Dorsin uttaler seg altså i form av en tautologi, eller i mer folkelig versjon som «smør på flesk». Det er ikke vanskelig å tilgi Micke for dette, men Micke penser oss inn på en særdeles seiglivet myte innen fotballen, myten knyttet til den såkalte flytsonen. Eksisterer det flytsoner? Og om det gjør det, er de noe å hige etter. Er det gunstig for et fotballag å være i flytsonen?

Som antydet over kan vi definere flytsonen der idrettsfolk eller lag lykkes gjentatte ganger, gjerne over sammenhengende tidsperioder. I fotballens verden vil da dette i praksis innebære individuelle prestasjoner der enkeltspillere for eksempel scorer mål i hver kamp, keepere som holder nullen gjentatte ganger, eller kanskje mest interessant, lag som vinner mange kamper på rad.

Den mulige logiske argumentasjonen som skulle tilsi at det å befinne seg i flytsonen er bedre enn det å ikke finne seg i flytsonen, må knytte seg til selvtillit. Dette fenomenet av psykologisk karakter må vel innebære at tunge og triste idrettsutøvere antagelig presterer dårligere enn lykkelige og glade idrettsutøver fullstendig uten tvil om egen feilbarlighet. En flytsone bygger da selvtillit, og dermed burde da sannsynligheten for at neste kamp ender i seier øke. Denne godsirkelen synes dermed (ved første øyekast) å være ønskelig.

Men, og som alltid er det minst ett men. Hva skjer når flytsonen forlates og godsirkelen brytes? Mister en da all selvtillit? Eller kan det til og med tenkes at en kommer ut av flytsonen med enda mindre selvtillit enn det en hadde før flytsonen inntraff?

Ifølge mer eller mindre selvoppnevnte fotballeksperter gjør en kanskje det. En annen meget sitert uttalelse – «Selvtillit er ikke noe en har, men noe en får» (NA Eggen, tror jeg) – skulle tilsi at det også er noe en kan miste. Hvorom allting er, et seriespill i fotball avgjøres ved poengsum og målforskjell ved seriens slutt, og om poengene tas raskest mulig eller eksempelvis ved å vinne og tape annenhver kamp er selvsagt revnende likegyldig. Det kan jo i alle fall i prinsippet være slik at den eventuelle positive effekten (på selvtillit) en oppnår ved å lykkes mange ganger etter hverandre blir mer enn oppveid av den enorme skuffelsen som kommer når flytsonen forlates. I så måte behøver m.a.o. ikke flytsonen å være den optimale tilstand å søke. Tvert i mot, det kan snarere være ønskelig å tape litt innimellom, for å holde en mer stabil selvtillitsstruktur i laget og selvsagt også dermed å bevise for seg selv at en kan reise seg etter tap.

Argumentasjonen over bygger åpenbart på en viktig forutsetning. Forutsetningen om at flytsonen ikke varer lenge, i alle fall ikke gjennom hele seriespillet. Vinner en alle kamper på rad, vinner en selvsagt serien. En slik forutsetning er imidlertid ikke vanskelig å akseptere praktisk-empirisk, ettersom det finnes relativt få eksempler på så lange flytsoner.

Et direkte (og enkelt) resonnement burde vel heller ta utgangspunkt i at det bør være en rimelig form for samsvar mellom fotballmessig prestasjonsevne (individuelt og kollektivt) og selvtillit. Tror en spiller/lag at han/det er bedre enn han/det faktisk er,  oppstår det relativt ofte negative overraskelser med potensielt ødeleggende kraft på eventuell selvtillit. Er situasjonen motsatt, vil en sjelden få ut i kamp det potensialet som ligger i spillere/lag, da gjerne med negativ konsekvens for prestasjon.

La oss forsøke å oppsummere litt. Selv om den gode sirkelen som flytsonen er, kanskje kan skape mer selvtillit og dermed bedre prestasjoner, er det på ingen måte gitt at utgangen av flytsonen ikke kan gi mer ødeleggende konsekvenser for selvtilliten med det resultat at det aggregerte resultatet (poengmessig) slett ikke blir bedre enn alternativet. Et fotballag blir vel neppe bedre enn det er eller har potensial til å bli med psykologisk tungetale?

Over har vi forsøkt å argumentere for at denne flytsonen kanskje ikke er det ideelle sted å tilbringe for en prestasjonskultur. I en idrett som fotball, med høy grad av eksterne faktorer som påvirker sluttresultat,  koster kanskje selvtilliten mer enn den smaker om den er bygget opp med tilfeldigheter som hjelp? Kanskje vil et større samsvar mellom de evnene som ligger i individer som utgjør laget være et langt mer fornuftig utgangspunkt en stadige mantraer om selvtillit og flytsoner?

En ting er logisk argumentasjon, en annen ting er empiri. Kan det tenkes at vi kan finne undersøkelser som støtter vårt kanskje noe kontroversielle syn i forskningslitteraturen? Svaret er enkelt og liketil: ja! Begrepet flyt og dets eventuelle eksistens har faktisk vært et sentralt tema blant idrettsforskere ganske så lenge. Forskning.no refererer en relativt fersk svensk undersøkelse fra kvinnehåndball der selve eksistensen av flytbegrepet betviles på det sterkeste:

– Studien vår viser at det faktisk er svært få hele kamper der vi ser at suksess avler ny suksess, i alle fall når vi ser på det fra et kvantitativt perspektiv, sier stipendiat Karin Moesch fra Lunds Universitet.

 Men selv om forskerne har problemer med å se en generell tendens til flyt, viser tidligere studier at de fleste i idrettsverdenen tror på flyt-fenomenet.

Ifølge Karin Moesch kan det skyldes at det faktisk er korte perioder med flyt i mange av kampene.

Som sitatene fra de svenske forskerne ovenfor indikerer, betviles eksistens av flyt som sådan, når de vitenskapelige brillene settes ordentlig på nesa. Vårt poeng er allikevel kanskje enda mer eksotisk. Selv om flyt faktisk ikke eksisterer, kan det jo tenkes en slags innbilt flyt (trenere og spillere tror jo på det!), en slags placebo-flyt om en vil. Her føler fotballspillere seg uovervinnelige, selv om de altså i følge de svenske forskerne (logisk nok) slett ikke er det. Vårt poeng er at en slik placebo-flyt slett ikke behøver å innebære en idealtilstand. For, (med en søt klisje) etter den søte kløe kommer som kjent den sure svie. Og når tabellen sluttføres, når potetene tas opp i Orkdal, er det som kjent den med flest poeng som blir seriemester, ikke nødvendigvis den eller de som har tilbrakt tiden i (placebo)flyten. Kan en oppnå placebo-flyt, kan en helt sikkert også oppnå det stikkmotsatte – placebo-gjørme.

Riktignok har de svenske forskerne studert kvinnehåndball, og kvinnehåndball og fotball er selvsagt to vidt forskjellige idrettslige aktiviteter. Det er for eksempel slik at de gode lagene oftere vinner mot de dårlige i kvinnehåndball sammenlignet med både kvinne- og herrefotball.  Dette faktum åpner antagelig for enda mer eksotisk argumentasjon i saken, men det er grenser for hvor eksotiske vi har tenkt å være her.

I relasjon til dagen i dag og den kommende høstsesongen er det fristende å håpe på at RBK kommer ut av vårsesongens flytsone med et gedigent mageplask, mens hjemmelaget går inn i en usedvanlig langvarig flytsone – placebo eller ikke.

Men først skal EURO 2016 avsluttes – på toppen av Haugen håper vi fortsatt på Island!

Referanser:

Karin Moesch m.fl: Hard fact or illusion? An investigation on momentum in female elite handball from a team perspective. International Journal of Sport and Exercise Psychology, juni
2013. DOI:10.1080/1612197X.2013.804287

Karin Moesch og Erwin Apitzsch: How do Coaches Experience Psychological Momentum? A Qualitative Study of Female Elite Handball Teams. The Sport Psychologist, 2012.

Yigal Attali: Perceived Hotness Affects Behavior of Basketball Players and Coaches. Psychological Science, 2013. DOI: 10.1177/0956797612468452

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.