Førsteamanuensis Lise Lillebrygfjeld Halse. Foto: Arild J. Waagbø

De brutale darwinister blant oss

NIFUs rapport om Høgskolen i Moldes strategiske valg diskuteres heftig. NIFU har i et innlegg i Panorama selv svart på noe av den tøffe kritikken som har kommet fra Gammelsæter i hans siste «Rett fra rektor». Det er forståelig, for det handler om et anerkjent fagmiljøs renommé.

AV LISE LILLEBRYGFJELD HALSE, førsteamanuensis

Innlegget til høgskolens øverste leder har også andre dimensjoner ved seg som jeg opplever som krevende. Det handler om å omtale perspektivene, kanskje til og med livsanskuelsen, til dem som jobber og lever i institusjonen vår. Om hvem som ser muligheter, som vil skape fremtiden, som er standhaftige. Og om oss som nå har får vite at vi ikke er helt sånn.

Metaforer er blitt populære i strukturdiskusjonen, og «togene som har gått» og at vi «står igjen på perrongen», er kanskje dem som oftest har blitt nevnt. En kollega av meg som jobber i en elefant-institusjon syntes det var morsomt at vi brukte disse metaforene på et sted som ikke hadde togforbindelse.

Vi bruker metaforer for å gi en billedlig illustrasjon av et fenomen eller hendelse.  Metaforene ovenfor er ment å illustrere at vi har latt noen muligheter gå i fra oss, og at vi har begrenset mulighetsrommet ved å gjøre det. Det handler om mulighetene som forsvant.

I 2014, før alle fusjonene kom i vår sektor, var mulighetene mange. Noen muligheter var tilgjengelige bare i korte tidsvinduer, slik som frieriet fra Ålesund. Etter hvert som stort sett alle har fusjonert, har mulighetene blitt langt færre, i alle fall i forhold til fusjon. Jeg vil påstå at dette er en god beskrivelse av reelle hendelser.  Vi som har kommet i skade for å mene eller si dette, har nå fått vite at vi «forstår utvikling som seleksjon, som en brutal form for darwinisme».

I HØGSKOLESTYRET: Gammelsæter truet med å trekke seg

LES NIFUs LESERBREV: Feilslått kritikk fra Gammelsæter

Bruk av tog-metaforen, eller å uttrykke et perspektiv om reduserte muligheter, kan betraktes fra en annen teoretisk vinkel. Teorien om stiavhengighet er en anerkjent teori bl.a. innen organisasjonsfaget og klyngeforskning.  Kort fortalt innebærer det at beslutninger vil fra et gitt tidspunkt og fremover i økende grad begrense nåværende og fremtidige valg (Schreyögg et al. 2011). Det betyr at en etter en tid ikke kan reverserer en beslutning, og at mulighetsrommet blir redusert. Man følger en sti som ble etablert ved valget som ble tatt, eller hendelsen som oppsto. Dette perspektiver utelukker ikke at nye muligheter oppstår. Det kan for eksempel skje eksogent ved store endringer i en organisasjons omgivelser, som ville kunne åpne opp for nye muligheter, eller endogent ved at det eksempelvis skjer innovasjoner internt.  Å velge en sti utelukker ikke at andre muligheter kan dukke opp. En kan fremdeles skape en fremtid.

Sentralt i teori om stiavhengighet er muligheten for å komme inn i en lock-in -situasjon, som kan betraktes som kvasi-deterministisk. Denne situasjonen kan for eksempel oppstå om en organisasjon i liten grad tilpasser seg sine omgivelser. En har redusert sin fleksibilitet og evne til endring. Et annet element i denne teorien, er at jo lengre tid det går, jo vanskeligere er det å endre det opprinnelige valget. For Høgskolen i Molde kan dette innebære at vedtaket i siste styremøte ytterligere reduserte mulighetene for nødvendige endringer, som mange vil påstå at fusjon er. Det viser også at ved å ikke ta krevende beslutninger, så former en likevel fremtiden. Det vanskelige valget utsettes, og en lar i stedet begivenhetene bestemme utviklingen, som kan lede en dypere inn i en såkalt lock-in-situasjon. I et slikt perspektiv kan det siste styrevedtaket i beste fall tolkes som et defensivt valg.

Stiavhengighetsteorien anerkjenner at historie betyr noe. Gammelsæter trekker frem høgskolens historie som et argument for de gode mulighetene høgskolen nå har med selvstendighetsstrategien, eller å unngå å bli «spist» av en stor «elefant». Høgskolen har skapt mye, nye studier innenfor flere felt, og opp til høyeste akademiske nivå. Jeg opplever at alle ved høgskolen er stolte av dette. Det Gammelsæter imidlertid «lister seg stille forbi», er å fortelle om i hvilken kontekst dette skjedde. Denne positive utviklingen skjedde i et tid da det var bred politisk vilje til å bygge utdanningsinstitusjoner i regionene, og å gi disse utvidede fullmakter. Høgskolen utnyttet muligheter og rammebetingelser som ble gitt oss på en offensiv måte, vi tilpasset oss omgivelsene. Nå har rammebetingelsene endret seg, og det krever at vi på nytt må tilpasse oss omgivelsene for å unngå en utvikling mot lock-in.

Ved å fremstille meningene eller tankene til sine meningsmotstanderes som deterministiske, brutalt darwinistiske, defensive, og uten anerkjennelse for frihet og muligheter, benyttes en debatteknikk som kan bidra til å skape større motsetning, i en tid da vi har behov for å finne løsninger i fellesskap. Gjennom å anerkjenne innholdet i rapporten fra NIFU, kan vi stå bedre rustet til å gjøre de nødvendige grep for å møte fremtiden. I mitt hode er det offensivt og fremtidsskapende.

[Litteratur: SCHREYÖGG, G., SYDOW, J. & HOLTMANN, P. 2011. How history matters in organisations: The case of path dependence. Management & Organizational History, 6, 81-100.]