Euro 2004: 2-2 mellom Danmark og Sverige ved fulltid i Porto, 22. juni 2004.. Foto: Sandra Behne/Bongarts/Getty Images)

Trist, leit, pinlig og moralsk forkastelig

Forleden dag gikk jeg meg på kollega Knut P. i en av gangene her ute på institusjonen.  Han er et interessant fotballfaglig tilfelle ettersom han er en av de få med reell bransjeerfaring fra gudenes sport.

Av HAUGEN og KNUT P. HEEN (medforfatter)

Kjetil Kåre Haugen er professor ved HiMolde.

Psykologi-professor Stål Bjørkly, med over 400 kamper for MFKs A-lag, er det selvsagt vanskelig å konkurrere med, men Knut P. har spilt midtstopper på Træff i en rekke sesonger, og kan mer om spillet og dets finesser enn de fleste. Han er i tillegg økonom, og således en åpenbar faglig forbundsfelle.

Knut P. åpnet med spørsmålet: «Hei Haugen, hva synes du om røde kortene i håndballkampen på Elverum forleden?» Jeg repliserte raskt: «Dette er typisk norsk presse, legge skylda på en utmerket svensk trener for å følge de idiotiske håndballreglene Norges håndballforbund selv har vedtatt.» Som mange antagelig har fått med seg, innrømte Elverums svenske trener at flere spillere bevisst valgte å gjøre forseelser som ga røde kort med siktemål om utestengelse i neste, og ikke særlig viktige kamp. Dermed kunne disse spillerne delta i den første sluttspillkampen, som selvsagt er langt viktigere.

Jeg og Knut P. var umiddelbart enige om at her burde den svenske treneren få all mulig ros for utmerket utnyttelse (i aller beste bedriftsøkonomisk ånd) av et idiotisk regelverk, og om noen skulle klandres, måtte det selvsagt være håndballforbundet og deres håpløse forsøk på å lage regler.

Flere håndballeksperter var selvsagt dypt uenige i vår konklusjon. VG omtalte saken med å sitere TV 2s Bent Svele på at det var Trist, leit og pinlig!, mens TV 2 siterte Haslum-trener Tom-Eirik Skarpsno på at det var Moralsk forkastelig. Vi, jeg og Knut, var også umiddelbart enige om at dette uansett var å betrakte som storm i et vannglass sammenlignet med tidligere og langt viktigere saker av lignende karakter.

I fotballens verden peker nok, kanskje med unntak av en viss landskamp i 1978 mellom Argentina og Peru, kampen mellom våre naboer, Sverige og Danmark fra EM i 2004, seg ut i så måte.

Denne kampen var like viktig for begge lag, og ved skjebnens tilfeldighet ville det seg slik at regler og turneringsformat ledet til at ett eneste resultat, 2-2, ville sørge for avansement til sluttspillet for begge lag. Igjen kan en selvsagt, fra et faglig synspunkt, anføre at her er det regelverket som ikke er godt nok gjennomtenkt. Muligheter for slike utfall innbyr jo til kampfiksing. Men, som den videre samtalen mellom undertegnede og Knut P. skulle vise; det var andre tanker som slo oss begge tilbake i 2004. Vi fikk nemlig nøyaktig samme tanke i hodet begge to. Her er det tid for gambling!

Resultatoddsen for resultat 2-2 i denne kampen var ifølge BBC riktignok usedvanlig lav, 7:2. Normalt ville oddsen for et slikt resultat være langt høyere. Men, Knut P. og jeg tok tvert i mot dette som gode nyheter. Her har gamblingmarkedet allerede tatt høyde for at 2-2 er det mest sannsynlige utfallet. Så vi gjorde begge mentale nåverdikalkulasjoner av typen (10 x 7/2) – 10 = L/0.1 – altså hvor stor må årlig inntekt, L, være for at uendelig framtidig lønn skulle kunne måle seg med overskuddet vi ville innkassere ved å satse 10 millioner på kampen med 10% kalkulasjonsrente[1].

Svaret ble interessante L=2.5 millioner, og svekket ikke lysten til å satse. Nå ble verken Knut P. eller jeg millionærer denne vakre sommerdagen i 2004[2], vi hadde verken nok mot, eller tilgang på fullstendig friksjonsfrie kapitalmarkeder.

En kan jo i ettertid lure på om kampen var fikset; altså om svensker og dansker gjorde en avtale på forhånd om at kampen skulle ende 2-2. De faktiske undersøkelser som ble gjort tyder faktisk ikke på det – se BBC: «There isn’t anything there at all». Og i motsetning til den tidligere nevnte kampen mellom Argentina og Peru, som vel i ettertid er bevist fikset, tror vi på konklusjonen. Dette må være verdens beste eksempel på såkalt «Tacit Collusion», eller i norsk språkdrakt, stilltiende samarbeid. Dette vidunderlige begrepet fra spillteorien innebærer at samarbeid utmerket godt kan etableres helt uten kontrakter og samtaler i mørke bakgater. Dersom gevinsten med samarbeid er så åpenbar for de aktuelle spillerne i et spill, er det kanskje ikke urimelig å anta, slik jeg og Knut P. gjorde i 2004, at utfallet er gitt.

I den grad en føler behov for en moralsk avslutning burde den være åpenbar. Sørg for at regelverket i så liten grad som mulig gir stimulans til samarbeid. En velprøvd og 100% sikker mekanisme er loddtrekning. Mange vil nok hevde at loddtrekning er urettferdig, men hva er mer urettferdig enn et resultat som er 100% predikerbart? Knut P. og undertegnede avslutter samtalen og går hver til vårt, i sikker forvissning om at resultatet mellom KBK og MFK 1. april på ingen måte er avklart på forhånd.

Heia Molde! (og KBK – kristiansunderens tilføyelse. Moldenseren opplyser at han den dag i dag fortsatt har fire merker etter skruknotter i baken etter sin siste opptreden på Atlanten stadion i Kristiansund.)

[1] Tilbake i 2004 var det både regnteknisk enkelt og passende med et slikt rentenivå.

[2] Knut P. ønsker å protokollføre at han har vært på jobbintervju til en $250 000-jobb ved MIT i hine hårde dager. Undertegnede stiller seg tvilende til både jobbintervjuet og lønna.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Maren Sæbø skriver fast i Panorama.