Tigging. Foto: Leif Harboe (CC BY-NC-ND 2.0)

Forskning i Lykkelandet

Da NRK Brennpunkt viste dokumentaren «Lykkelandet» om rumensk mafia som skal bruke tigging som skalkeskjul for alvorlige kriminelle handlinger, kokte sosiale medier over.

Maren Sæbø er journalist.

Dokumentaren har siden fått kritikk for både generalisering og fortellerstil, og for å vise til «billedbevis» som ikke hadde noe med de såkalte «tiggerbandene» å gjøre. Men jeg skal la dokumentaren ligge, og heller se på noen av reaksjonene.

For de var mange, og de var dels kraftige. Spesielt menneskehandel og tvungen prostitusjon er opprivende, og mafiaen man får innblikk i vekker ingen sympati. Men det reaksjonene snart dreide seg om i sosiale medier var ikke hvordan man skulle ta disse mennene, eller hjelpe ofrene for menneskehandel, i stedet fikk vi et skyll av «hva var det vi sa» og politikere som på ny reiste krav om forbud mot tigging.

I denne stormen var det også andre enn tiggerne, som i programmet altså er de som utnyttes, som fikk gjennomgå. Ute i bloggosfæren, spesielt den innvandrerkritiske, handlet det om en rapport om tiggeres liv og levekår produsert av forskningstiftelsen Fafo i 2015. Forskerne fant da at det sjelden sto bakmenn bak tiggere, men de fant også noe av det som Brennpunkt-dokumentaren fant, både at det fantes bakmenn og at noen tiggere også var involvert i kriminelle handlinger. Dette var for nyansert for mediene som skrev om rapporten da den kom, og åpenbart også for de som etter hvert raste på Facebook og Twitter.

Det var i tur flere ting som var galt: det var rapporten som ble produsert, det var forskernes metode, og det var til slutt forskerne selv og deres tilknytning til det som er fagbevegelsens forskningsinstitutt, altså, de er plassert på venstre side av sentrum i norsk politikk. Rapporten ble omtalt som «omstridt» og som en skandalerapport. Det falt såpass sterke ord at forskerne bak rapporten fra 2015 måtte svare, blant annet i Dagbladet og forskning.no.

Kritikk av forskningsproduksjon, av metode og forskeres ståsted er helt vanlig, og en del av alminnelig diskurs. Slikt driver som kjent forskningen framover, og er positivt. Det litt spesielle her er ikke at det ble reist innvendinger mot et forskningsarbeid, men formen på innvendingene. Det var ikke som en del av en fagdiskurs, men en veritabel skyllebøtte langt utenfor samfunnsforskernes domene.

Samfunnsforskning og journalistikk er to forskjellige ting, selv om begge søker å avdekke eller analysere samfunnet. Man går fram, og ser etter, litt forskjellige ting i en levekårsundersøkelse om fattige tilreisende enn i en dokumentar som søker å avsløre et spesielt kriminelt nettverk. Som jeg har vært inne på i et tidligere innlegg, det er en forskjell på å ta for seg en gjeng, og generalisere dennes oppførsel til å gjelde ungdom generelt i Oslo. Dette vet jo også både forskerne, og journalistene. Når de tenker seg om.

Men journalistikken tar fortellergrep, de setter ting på spissen, de avslører mer enn analyserer. Og da kan resultatet også se helt annerledes ut enn hos forskerne. Begge deler er nødvendig, vi trenger både forskning, og samfunnskritisk journalistikk. Det kan se ut som mye av kritikken mot Fafos rapport rett og slett handler om at Fafo ikke har undersøkt det kritikerne ønsker at de skal undersøke.  Fafos arbeid handler en god del om levekår, den har ikke som syfte å føre bevis mot tiggere.  Slike bevis tilhengere av et tiggerforbud gjerne vil ha. Brennpunkt derimot søker å avsløre en spesiell bande i Bergen, og samler bevis nærmest som i en kriminaletterforskning. Det er to tilnærminger, det er to forskjellige resultat, men de utelukker ikke hverandre.

Problemet med debatten i etterkant av Brennpunkt-dokumentaren er selvsagt ikke at forskerne får kritikk eller at de må svare for metoden sin ( Guri Tyldum svarer godt her), det er at de voldsomme reaksjonene kan gjøre forskerne mer tilbakeholdne neste gang de har produsert forskning som har interesse for resten av oss. På tross av at det å publisere og formidle forskningen sin har blitt en større del av det akademiske liv enn tidligere, er det fortsatt alt for mye forskning, og alt for mange forskere, som kvier seg for å delta i en større debatt. Å stemple hele fagmiljø som tullinger – å betegne hele institutt som tvilsomme eller utelukkende styrt av politiske agendaer – fremmer ikke en opplyst samtale. Forskere er som regel skodd til å forsvare seg faglig, det gjør de jo hele tiden, men det krever hard hud å stå i drittstormen når sosiale medier har bestemt seg for at du er en svindler.

Forhåpentligvis fortsetter både Fafo og andre å undersøke levekår blant tiggere. Forhåpentligvis fortsetter også Brennpunkt å lage dokumentarer om menneskehandel og narkotikasalg. Men skal vi lære noe av det, så må vi kunne forholde oss til begge deler.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Maren Sæbø skriver fast i Panorama.