Det er mye likt mellom måten Toyota lager biler på og måten klippfiskindustrien ble organisert på, skriver Odd Williamsen. Foto: Nordmøre musem

Student på 1970-tallet

Vi som har vært på jobb en del år har vært gjennom utallige påfyllkurs, seminar og erfaringsutvekslinger, men grunnutdanninga vil alltid være basis. Jeg tenkte det kunne være artig å se tilbake på hvordan min fagutdanning etter hvert falt på plass.

Odd Williamsen er regionkonservator ved Nordmøre museum i Kristiansund.

Jeg er en utålmodig type, og ble fort lei av videregående, selv om mye tid gikk med til elevråd, politikk og musikk. Så etter to år tok jeg privatisteksamen i alle fag. Jeg besto samtlige unntatt ett, men det – muntlig biologi, av alle ting, falt på plass straks etter at jeg hadde kommet meg til Oslo som 18-åring i 1976.  Her ble det flere parallelle jobber, og jeg leste til forberedende (ex-phil.) mens jeg solgte billetter på T-banen. Jeg fikk med meg en og annen forelesning i storsalen på Chateau Neuf. Foreleseren i psykologi satt flombelyst midt på en rund scene og et par tusen studenter satt oppover fuglefjellet. Dialog var fysisk umulig. Jeg husker at han hver gang var innom  formuleringen «Analogien er svak, og må ikke presses, men ….».

Jeg kunne komme rett fra jobb eller være på vei til jobb, så noen ganger rakk jeg ikke å skifte fra Oslo Sporveiers uniform. Det verste var hvor jeg skulle gjøre av uniformslua. Jeg beholdt den gjerne på under transportetapper. Sporveiens stolte logo har i likhet med Statens vegvesen sin, som jeg senere skulle jobbe under i sju år, vinger på sidene. Dette førte til at høflige medstuderende forsiktig spurte om jeg var flyger, siden jeg hadde uniform med vinger på lua. Jeg brukte uniform enda sjeldnere etter dette. Og jeg syntes det gikk over alle støvleskaft da en annen student møtte opp på grunnfagseksamen i iskremselger-uniform, mens Diplom-is-bilen hans sto utenfor.

Jeg valgte altså å studere i Oslo. Fordi jeg oppfattet det som det eneste seriøse universitetet i landet. Her var både bredden og tradisjonene på plass. Trondheim var ensidig profilert på ingeniørutdanning og lærerskole. Og Bergen fortonet seg smått og fjernt. Andre alternativer fantes ikke. Trodde jeg, inntil jeg fikk høre om distriktshøgskolene. I Bø i Telemark hadde de ei ganske nystarta linje skreddersydd for den nye statlige kulturpolitikken, som sa at alle kommuner skulle ansette en kultursekretær. Staten skulle betale lønna de første årene. Altså skulle 450 jobber fylles på kort tid. Jeg heiv meg rundt og skaffa hybel på en brakkerigg langt oppi fjellsida.

Bø var en fæl plass. Bø i Utmarka. De andre studentene pendla fra Oslo eller var familiserte og drev med vevstue, keramikk og sau. Det ble ensomt på brakka, og med få timer forelesning i uka, var det bare så vidt jeg holdt ut. Ett pluss var at biblioteket ikke hadde magasin. Alt sto framme, og det var bare å fråtse i obskure kulturkommentarer. De hadde mye svensk, der debatten har vært annerledes enn vi er vant til. En annen strategi var å bøtte på med vekttall fra andre studier. Det var god plass på alle forelesninger. Så jeg tok fag både fra jus og historie i tillegg. Men særlig en av lærerne inspirerte meg mye. Det var sosiologen Per Mangset. Han åpnet mentale dører til en ny virkelighetsforståelse. Så da jeg etter eksamen som Kulturkandidat skulle avtjene verneplikta, brukte jeg kveldene på Sessvollmoen og Trandum til å lese grunnfag sosiologi. Det var forresten svært få, om noen, av kulturstudentene i Bø i min tid som fikk jobb i kommune-Norge. Alle ville ha mer utdanning.

Mellomfagsoppgaven i kultursosiologi skrev jeg på hytta. Og hovedfagsoppgaven i kunstsosiologi skrev jeg på Egmont H. Petersens kollegium i København.  Dette enorme studenthjemmet, med 24 hybler på hver korridor med felles kjøkken, eies av samme stiftelse som utgir Donald Duck i Europa. Og her hadde også andre norske raringer, som fiolinisten Arve Tellefsen, bodd tidligere. Jeg havnet der fordi min kjæreste Unni allerede var installert der, og jeg fikk papirarbeidet unna ved nærmest å opprette en egen klasse i Søren Kierkegaards sosiologi og semiologi, hos lektor Tom Broch på Københavns Universitet. Vi var tre studenter. Men så hadde jeg altså rett på studentbolig. Tom var tilhenger av power-nap og hadde feltseng montert på innsida av kontordøra. Sociologisk Institut i København har tradisjon for å holde seg med norske bestyrere, når det da ikke er nedlagt av konservative regjeringer.

Høydepunktet var instituttets julefrokost. Den tok en hel dag. Og biblioteket var bare fantastisk. Magasin hadde de ikke hørt om. Alt sto framme. Dediserte førsteutgaver av fagets klassikere. Byen hadde også mange bokhandlere og antikvariater. Det var bare å ta for seg.

Men så fikk Unni jobb. I Kristiansund av alle steder. Jeg turte ikke satse på en dansk magistergrad, og pella meg hjem til Universitas Osloensis for en maraton-embetseksamen i sosiologi til jul i 1982.  Vi var få, det tok fire dager, alle satt tida ut og etterpå gikk vi på pub på Frogner. I innspurtsemesteret ble jeg forresten invitert av Dag Østerberg til å forelese om semiologi for hans musikkvitenskap-studenter. Det var en stor ære. Østerberg var nemlig den ledende anti-positivisten i norsk sosiologi. Vi vil bruke andre metoder enn naturvitenskapene. Hadde jeg studert i Bergen, og der blitt forblendet av karismatikeren Gudmund Hernes, rett fra tallknusernes mekka USA, er det ikke godt å si hvordan det hadde gått med meg.

Etter litt «friksjonsledighet» havnet jeg i Vegadministrasjonen på Fylkeshuset i Molde. 1986/87 var jeg blant vikarene i Ingunn Nordervals kurs i statsvitenskap. Det var jo rett over tunet. DH Molde lå bak hotell Alexandra.

Da Krifast sto ferdig flytta jeg til Kristiansund. Ved siden av jobben i kommunen var jeg i ti år foreleser på BI Kristiansund, i markedsføring, kulturforståelse og vitenskapsteori, til skolen ble lagt ned.  Jeg rakk å få med meg en Master of Management-tittel fra BIs lederutdanning.

Nå i høst blir det en gjesteopptreden for fiskeriøkonomene i Kristiansund. De skal få høre om knepene de store gutta benyttet i klippfiskeksportens gullalder på 1800-tallet. Vi som jobber på museum har god kontakt med historieseksjonen ved Høgskolen i Volda. Jeg skulle være veileder for en historiestudent og la ned mye arbeid i forberedelsene, men så valgte hun plutselig heller å bli «gift ved første blikk» på TV Norge.

Det har blitt mye privatist-løp for meg. To ganger har jeg prøvd å ta doktorgrad, både innen arbeidslivsforskning og i ren teori, men har blitt refusert. Motsatt vei hadde jeg stor nytte av hospitering på Høgskolen i Molde i logistikk, da jeg skrev bok om klippfiskhistoria. Det er nemlig mye likt mellom måten Toyota lager biler på og måten klippfiskindustrien ble organisert på.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Anne Cecilie Rinde er spaltister i Panorama.