Dette var betegnelsen den ungarske sosiologen Georgy Lukács ga folk som i tidligere tider har spilt størst rolle for sine lokalsamfunn og familier, og som sjelden synes i den Store Historien. De kan likevel gjerne ha mye interessant ved seg, hver på sitt vis – nesten som om de var oppdiktete romanfigurer.
Men historia er i seg selv en roman som er blitt levd, og virkeligheten overgår ofte enhver fantasi. Det gjelder bare å pusle fram litt lengre fortellinger om den enkelte, når kilder titter fram. I mitt lokalhistoriske arbeid finner jeg ofte ny informasjon der jeg minst tør å håpe på det, og jobben er sakte framrykning over meget bred front.
Jeg har skrevet ei bok om å ta med seg sin kapital, enten det er penger, kunnskap eller kultur, til et helt nytt geografisk sted – eller om å ta til seg nye kulturimpulser der man allerede bor. Slik innbyr jeg leseren til refleksjon og sammenlikning med vår tids storstilte folkevandringer. Migrasjon er en normal tilstand; folk har alltid vært i bevegelse, gjerne over overraskende store avstander.
«Ønsket mitt har ikke vært å bli privat, men å knytte det personlige til breiere prosesser,» skrev historikeren Knut Kjeldstadli.
På samme vis som komponister og filmregissører gjerne lar seg styre av formler og dogmer har jeg i denne boka valgt å fortelle historier om folk jeg finner på mine egne slektstavler. Et slikt selvpålagt rammeverk virker faktisk befriende. Her trer de fram, mange som ikke så ofte brukes som modeller og handlingsdrivere. Mikrohistorier kan belyse fortellingen om nasjonen.
Slovakia og Skottland
Det har blitt en tekst om migrasjon. Beslutningen om å søke nye beitemarker kan utløses både av negative og positive «dytt». Individene opererer med en mer eller mindre konkret «pro & contra»-liste. Økonomi og religion veier ofte tungt, men også romantikk knyttet til ekteskap, trivsel og natur- og kulturopplevelser og klima kan være utslagsgivende.
Som vi alle vet er mulighetsrommet skjevt fordelt her på jorda, men så langt det er mulig og tenkelig vil vel alle stadig hige mot mer lykke og velstand. Slik har det vært til alle tider; det er menneskets natur.
I mitt tilfelle – i min forslekt – går slektslinjene både østover og vestover i Europa. Skotter møter tysk-ungarere. Rikskjendiser dumper innom. Barn kan spille en viktig rolle, likeledes overtro. Vi har hørt så mye om danske embetsmenn i Norge, men karer fra Averøya og Hemne ble biskoper på Jylland i 1616 og 1735. Far til en av innvandrerne til Lillefosen/Kristiansund døde av pest som slave i Algerie i 1678.
All historie blir langt mer interessant når du kan se den gjennom enkeltpersoner du på en eller annen måte føler tilknytning til. Kunnskap om hvordan egne slektninger i rett linje bakover i tid har levd og gjort sine valg utfordrer oss på en særlig måte til kritisk vurdering av hvordan en selv ville ha reagert og prioritert ut i fra datidens gitte forutsetninger. Og dermed lærer man seg indirekte en hel del om generell historie, på en pedagogisk anbefalelsesverdig måte. Jeg mener å være i godt selskap; for eksempel har historieprofessor Tore Pryser brukt sine egne forfedre til å belyse trekk ved innvandring på 1800-tallet.
Teologi og naturlover
Slekta har bare et fåtall militære, men mange prester. I gamle dager var teologistudiet det dominerende allmennfaget og gjerne eneste innfallsport til boklig arbeid. Den naturvitenskapelige tanken om naturlover er faktisk en gammel teologisk tanke: Slik Gud har åpenbart viljen sin i Bibelen, har Gud også åpenbart viljen sin i «naturens bok». Derfor kan vi mennesker finne lovmessigheter i naturen. Det kan man tolke religiøst eller ikke-religiøst.
I Danmark-Norge ble Københavns Universitet opprettet i 1479, og da det i 1537 ble gjenåpnet etter reformasjonen var teologi fortsatt det viktigste faget. Det teologiske fakultet toppet hierarkiet som det fornemste av de fire fakulteter. Det hersket ennå ingen tvil om teologiens vitenskapelighet. Tilknytningen til kirken ble i stadig stigende grad et problem, og andre fag presset seg fram. Slik kan denne mikro-historieboka også si mye om utviklingen av høyere utdanning.
Boka heter «Mine folk» og er utgitt av Nordmøre museum nå i høst.
–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Anne Cecilie Rinde er spaltister i Panorama.