Kjemikalier brukes både i produksjon av råfiber og til behandling av ferdige tekstiler. Miljøgifter tilføres naturen når tekstilene produseres, når de brukes, vaskes og etter at de kastes. Kilde: www.miljostatus.no Foto: iStockphoto

Houston, we have a problem!

Norges klima- og miljøvernminister Vidar Helgesen (H) er bekymret. Og det er kanskje ikke så rart. Etter nye avsløringer og forskningsrapporter den siste tiden er det åpenbart at noe har gått galt for seg – litt for lenge. Det er på tide å ta noen grep, og det kjapt!

Anne Cecilie Rinde er innflytter, gründer og moteskaper.

I dagens globaliserte verden kan vi mer eller mindre shoppe hva som helst, hvor som helst, fra hvem som helst, når som helst, til hvilken pris som helst. Folk flest – og myndighetene – har for lengst mistet oversikten over varenes opprinnelse, hva de inneholder og hvordan de foredles på den lange reisen frem til forbruker.

Dette gjelder i stor grad også våre klær.

Tekstil- og moteindustrien ruver som verdens tredje største industri. Den har gjennom tidene også vært en miljøversting med lange og kompliserte verdikjeder, og med omfattende bruk av kjemiske prosesser. I dag er store deler av produksjonen flagget ut til fjernere himmelstrøk. Der kan fabrikkene operere mer ukontrollert og i det skjulte, særlig i lavkostland med stor fattigdom, svake kjemikalieregelverk og mangelfulle krav til bærekraftig drift. Verdikjedene er lange, forgrenede og nærmest umulig å spore.

At vårt klesforbruk gikk til himmels en gang på 80-90-tallet har heller ikke gjort saken stort bedre. Forbruket legger beslag på dyrkbar jord, og bruken av farlig sprøytemidler har eksplodert. Industrien har en tung og kreativ bruk av kjemi og syntetiske stoffer, ukontrollerte utslipp av miljøgifter, klimagasser og forurensende avfall, samt et økende energi- og vannforbruk. Ja, listen er dessverre lang og deprimerende, og selvfølgelige alt for grusom til at vi her i Vesten orker å ta det inn over oss – om vi skal vi tolke vårt forbruksmønster.

Vi har lenge visst at masseproduksjon av våre klær og tekstiler innebærer ekstrem helse- og miljøbelastning på natur, dyr og mennesker i produksjonslandene, men det er selvfølgelig alt for komplisert og risikabelt å iverksette større tiltak for å bedre situasjonen.

Det ville jo ha fått katastrofale følger for bransjen, og truet lukrative virksomheter. Forbrukerne og markedet bryr seg ikke stort heller. Vårt behov for nye og rimelige klær synes å være det viktigste.  Og det er jo strengt tatt ikke vårt problem, heller.

Eller?

Kolossale mengder tekstiler importeres over en lav sko hit til lands, også syntetiske tekstiler som fremstilles billig og hurtig av maskiner, og som inneholder farlige miljøgifter. Regelverket henger stadig etter. Dette truer våre egen helse og miljøet.

Tekstilimporten til Norge er nesten fordoblet bare de siste 20 årene, og søppelberget vokser tilsvarende. Mange av tekstilene er syntetiske, og er laget av det om en gang var råolje. Vi snakker altså om det som i dagligtalen kalles plast, og som ikke brytes ned i naturen.

Hva nå?

Har du sjekket garderoben din for plast? Bildet er et referansebilde av en boxer i syntetisk materiale: 90% polyester og 10% lycra. Bildet av boxeren er skalert opp fra 100 micron, dvs. 0,1 mm. I bruk og i vask slites fibre av og spres ut i naturen. Bilde brukt med rettigheter fra www.futurelab.no
Har du sjekket garderoben din for plast? Bildet er et referansebilde av en boxer i syntetisk materiale: 90% polyester og 10% lycra. Bildet av boxeren er skalert opp fra 100 micron, dvs. 0,1 mm. I bruk og i vask slites fibre av og spres ut i naturen. Bilde brukt med rettigheter fra www.futurelab.no

Ukontrollerte mengder plastfibre spres ut gjennom luft og vaskevann. Evigvarende mikropartikler som svever rundt oss – og ut i naturen – og blir der. Ørsmå polymer med magnetisk tiltrekning på andre kjemikalier og tungmetaller som allerede finnes i omgivelsene.

Hvem vet hvilke kjemiske forbindelser og giftcocktailer som igjen oppstår? Hva vil dette egentlig si? For oss, våre barn, barnebarn og kommende generasjoner? For næringskjeden og økobalansen i hav, grunnvann og jordsmonn? Vi vet rett og slett for lite om både omfang og konsekvenser. Så hva skjer nå som problemene begynner å hjemsøke oss? Og vi møter oss selv i døra? Vår tids kanskje største miljøtrussel? Som altfor lenge har vært kjent, men som ikke har blitt tatt på alvor.

Fra FutureLab sitt mikroskop etter ekspedisjon rundt Risør denne uken. Filteret har masker på 100 micron, dvs. 0,1 mm. Gult og grønt er i hovedsak plankton og annet organisk materiale. De lange og blå er mikroplast. Forskere har funnet overraskende store mengder tekstilfibre i vannoverflaten langs kysten. Klesfibre antas å forbli ute på havet, med fare for å ende opp i næringskjeden og til slutt på vårt middagsbord. Foto: www.futurelab.no
Fra FutureLab sitt mikroskop etter ekspedisjon rundt Risør denne uken. Filteret har masker på 100 micron, dvs. 0,1 mm. Gult og grønt er i hovedsak plankton og annet organisk materiale. De lange og blå er mikroplast. Forskere har funnet overraskende store mengder tekstilfibre i vannoverflaten langs kysten. Klesfibre antas å forbli ute på havet, med fare for å ende opp i næringskjeden og til slutt på vårt middagsbord. Foto: www.futurelab.no

Men det fins håp. Norges relativt ferske klima- og miljøminister, Vidar Helgesen, tok affære og kalte inn til stort innspillmøte for to uker siden. Endelig en tøffing som tør å ta tak! Han ønsket bred dialog, forslag til tiltak og samhandling. Et utvalg av større og mindre aktører i og utenfor tekstilbransjen ble kalt inn, som produsenter, importører, designere, kommuner og miljøorganisasjoner. Vi ble oppfordret til å komme med innlegg både muntlig og skriftlig. Han lyttet tålmodig til oss alle.

For hva skal han gjøre med dette enorme miljøavtrykket fra tekstilindustrien? Hvem skal adresseres og hvem skal rydde opp? Og ikke minst: hvordan skal man forebygge ytterlige skader på miljøet vårt?

Fra innspillmøtet for tekstilbransjen i Klima- og miljødepartement for to uker siden, med statsråd Vidar Helgesen til venstre i bildet. Foto: Anne Ceclie Rinde
Fra innspillmøtet for tekstilbransjen i Klima- og miljødepartement for to uker siden, med statsråd Vidar Helgesen til venstre i bildet. Foto: Anne Ceclie Rinde

Initiativet fra Klima- og miljødepartement kommer sent, men forhåpentligvis i tide. De store aktørene som forårsaker elendigheten sitter selv og jatter med, mens de etterspør nye og bærekraftige løsninger. Men uten å erkjenne sitt eget ansvar for miljøskadene.

The only solution to pollution is delusion. Fin strofe det der. For det fins nok ingen bærekraftig løsning for en tekstilbransje basert på billig masseproduksjon i Østen. Beklager. Vi bør ikke holde liv i slike forretningsmodeller som strider imot helt grunnleggende etikk og all sunn fornuft.

På lik linje med fossilt brennstoff, så var plast i ordinære klær en ganske dårlig idé som verken er miljøvennlig eller bærekraftig. Har vi egentlig vondt av å legge om vårt klesforbruk til gode klær i alternative naturfibre, og i varig kvalitet fra mer lokal produksjon? Bort med det dårlige og inn med det gode?

Jeg har tro på at miljøvernministeren og hans engasjerte departement veldig snart kommer til å ta noen viktige og historiske avgjørelser.

Vi er tross alt på overtid.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Anne Cecilie Rinde er spaltister i Panorama.

2 kommentarer til “Houston, we have a problem!”

  1. “The thirst for power and possessions knows no limits. In this system, which tends to devour everything which stands in the way of increased profits, whatever is fragile, like the environment, is defenceless before the interests of a deified market.”
    ― Pope Francis

    1. Eksakt – Og vi skjønner det nok ikke heller før det er for sent. Den største tragedien er nettopp at viljen til å gjøre det som skal til ikke er der

Det er stengt for kommentarer.