VM-maskoten Zabivaka på et russisk frimerke (100 rubler) som markerer at landet arrangerer 2018 FIFA World Cup.

Globaliseringen av VM

Som enkelte vil vite, er jeg ganske interessert i fotball. Nå under VM hender det i ny og ne at diverse oppdrag eller andre ting hindrer meg i å se en kamp eller to, men for øvrig organiserer jeg både hverdagsliv og arbeidsdager så godt jeg kan etter hva som foregår av fotball på TV-skjermen.

Arve Hjelseth er førsteamanuensis ved NTNU.

Ofte er det en times opphold mellom to kamper, den kan brukes til arbeid eller til å skrive en tekst som dette. Når første kamp stort sett begynner i totida, betyr det også at man ikke kan la sommerrytmen ta fullstendig over – det gjelder å komme seg tidlig opp for å få noe annet enn fotball ut av dagen.

Tidsskjemaet varierer fra mesterskap til mesterskap, avhengig av hvilken verdensdel som er åsted for begivenheten, men det har vært fire ukers unntakstilstand siden jeg ble gammel nok til å kunne organisere døgnrytmen selv. Unntaket var 1986, da var jeg i militæret og gikk glipp av flere kamper enn humøret hadde godt av.

Det er de første par ukene at kampene kommer tettest, de to første rundene i gruppespillet med tre om dagen, og uten spillefrie dager innimellom. Når cupspillet begynner, blir det etter hvert flere pauser og det blir mulig å ta opp igjen daglige aktiviteter, eller kanskje bruke en fridag for å reise på ferie, slik jeg har tenkt å gjøre (ja, det vil finnes TV-apparater på ankomststedet). Men det er også de første par ukene at VM-turneringen tradisjonelt har vært mye av et pliktløp. Lenge så folk på kamp etter kamp bare fordi det var VM, men gruppespillet bød egentlig på få store sensasjoner. De mest berømte er kanskje USAs seier over England i 1950 og Nord-Koreas seier over Italia i 1966.

Men dette var unntak. Stort sett endte gruppespillet omtrent slik alle trodde. Vi brukte altså et par uker på å se kamp etter kamp, og hvor utfallet nesten alltid ble det de fleste regnet med på forhånd. Nye nasjoner kunne yppe seg, slik for eksempel Algerie og Kamerun gjorde i 1982, men til syvende og sist gikk stort sett favorittene videre. Enda mindre spennende var gruppespillet i mesterskapene fra 1986 til 1994, hvor hele 16 av 24 lag kvalifiserte seg for andre runde. En sjelden gang kom det en overraskelse her også, men bare unntaksvis.

I 1998 hadde særlig afrikansk fotball hatt betydelig framgang i mange år, med åttendelsfinaler for Marokko i 1986 og for Nigeria i 1994, og en oppsiktsvekkende kvartfinale for Kamerun i 1990. Likevel ville de fleste med peiling på fotball også i dette mesterskapet klart å tippe minst 14, kanskje 15, riktige åttendelsfinalister blant de 16 som fikk denne æren. Nesten ingen forutså at Spania ville bli slått ut, og kanskje trodde noen at Belgia skulle gå videre på bekostning av Mexico (det endte omvendt), men stort sett gikk det som forventet. Europa og Sør-Amerika dominerte, i tillegg til at Nigeria fortsatt hadde et godt lag og Mexico var å regne med.

Men siden er det blitt mye verre. Mitt eget rykte som kunnskapsrik har fått seg det ene skuddet etter det andre for baugen. I 2002 ble det arrangert et slags VM i det fjerne østen som jeg har prøvd å glemme, fordi jeg sluttet å følge med som følge av den ene dommerskandalen verre enn den andre. Men jeg fulgte gruppespillet, og mine tips ga denne gangen bare 12 av 16 riktige lag videre fra gruppespillet. Dette gjentok seg i 2006. Stadig dukket det opp sterke lag fra Mellom-Amerika og Afrika, og de søramerikanske lagene utenom Brasil og Argentina tok stadig nye steg. Det var ikke lenger mulig å regne med at de europeiske lagene stort sett var gode nok til å gå videre. I 2010 klarte jeg bare ti riktige, noe som jo statistisk sett bare er marginalt bedre enn ren gjetting. Denne lite imponerende bragden ble gjentatt fire år senere.

Gruppespillet er med andre ord blitt mer og mer uforutsigbart. Dagen før dette skrives, så jeg Senegal slå et elendig polsk lag 2-1, og jeg var ikke en gang overrasket. For 30 år siden ville det vært en sensasjon.

Fotballen har lenge vært en global affære, men nå er nivået så jevnt at det europeisk-søramerikanske hegemoniet blir stadig mer truet. Rett nok har ikke afrikansk fotball hatt riktig den framgangen som mange trodde for 20-30 år siden, og Japan og Sør-Korea har ikke blitt noe bedre siden de arrangerte dette lett forglemmelige mesterskapet selv, men det dukker stadig opp nye overraskelser i form av land som spiller jevnt med de beste. Costa Rica i 2014, USA har flere ganger gått videre fra innledningsgruppen, og for fire år siden spilte Algerie en jevn og dramatisk åttendelsfinale mot den senere vinneren Tyskland. At Tyskland vant til slutt var typisk, vil de fleste mene, men det kunne faktisk gått annerledes.

Overlegne tre- og firemålsseire forekommer nå bare unntaksvis. Belgia slo nokså mediokre Panama 3-0 for noen dager siden og var ganske overlegne, men de maktet ikke å score i første omgang. Uruguay, med ett av verdens beste spisspar, scoret seiersmålet mot Egypt helt på slutten. Og i forrige VM måtte Argentina inn i tilleggstiden for å score seiersmålet mot Iran (og mot Island i forrige uke klarte de aldri å score det avgjørende målet).

Men til tross for alt dette, har VM så langt alltid endt opp med en av de store som mester. Egentlig er det merkelig, for de fleste kamper er så jevne at man godt kan tenke seg at et lag med marginene på sin side flakser seg helt til finalen, og der kan jo alt skje. Både Danmark og Hellas (og litt mindre sensasjonelt: Portugal) har vunnet EM, så hvorfor skjer ikke slike ting i VM?

Det er de samme gamle traverne som går igjen i finalene. For overraskelsene stopper det alltid i semifinalen, ser det ut som. Siden 1974 har Tyskland spilt seks finaler, Argentina fire, Brasil, Nederland og Italia tre, Frankrike to og Spania en. Bare sju land, altså på elleve finaler. Ser vi på semifinalister er bildet ganske annerledes, bare fra Europa har det kommet 13 ulike semifinalister siden 1982. Men det er der det stopper for overraskelser som for eksempel Sverige og Bulgaria (1994), Belgia (1986) og Kroatia (1998).

Kanskje er det mest tilfeldigheter at vi ikke har fått nye finalister (med unntak av Spania, som begynte å dominere internasjonal fotball fra og med 2008, og ingen var vel spesielt overrasket over at de vant i 2010). I år kan det godt skje. Med litt flyt kan lag som Portugal, Mexico og til og med England ta seg helt til finale. Kanskje for eksempel Senegal også.

Det definitive uttrykket for at fotballen er blitt virkelig global, får vi når en av finalistene ikke er fra Sør-Amerika eller Europa. Det blir vanskeligere å tippe, men desto mer spennende, også i gruppespillet.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Steinar Kristoffersen er spaltister i Panorama.