Forleden publiserte Nettavisen en oversikt over andelen uføretrygdede fordelt på fylker i gamlelandet. (Se I disse fylkene går én av ti på uføretrygd.) På toppen av Haugen løftet vi ikke engang på øyenbrynene av at 1 av 10 er trygdet grunnet arbeidsuførhet.
Vår første innskytelse var kanskje snarere at vi var positivt overrasket av at det moderne arbeidslivet ikke hadde støtt ut høyere andeler.
Som sedvanlig tenkte vi i andre retninger. Denne gangen ble det Fremskrittspartiet som ble tema. Vi skal ikke legge skjul på at Frp ikke er særlig populære i akademiske kretser. Politiske meningsmålinger i akademia gir sjelden Frp høye stemmetall. Det finnes selvsagt unntak også her. Undertegnede oppgir alltid Frp som foretrukket parti om jeg en sjelden gang skulle gidde å svare på en gallup, men stemmer alltid noe helt annet.
Enkelte medlemmer av vår ringe organisasjon har nemlig førstehånds kjennskap til endel kjennetegn ved Frp-velgere, vi skal spare leseren for detaljene her, men enkelte har altså observert noe som kan synes som en sammenheng mellom personers politiske holdninger og deres uføretrygdstatus.
Med dette som utgangspunkt ble det rett og slett for fristende å undersøke om det kunne finnes mønster som kunne tyde på en slik sammenheng. Frps fylkesvise stemmetall, for eksempel ved forrige stortingsvalg, er jo lett tilgjengelige. (Se Valgresultat 2017.)
Figuren over presenterer resultatene av vår lille undersøkelse. Her har vi gjennomført en lineær regresjon med andelen Frp-stemmer i hvert fylke som uavhengig variabel, og andelen uføre i hvert fylke som avhengig variabel. Og som figuren antyder, en sammenheng (dog svak, faktisk signifikant kun på 61,4%-nivået) synes å være tilstede. Sammenhengen antyder også en retning her; jo flere uføre, jo flere stemmer til Frp, noe som synes å våre i tråd med vår grunnlagshypotese. Men denne konklusjonen er altså ikke vitenskapelig, 61,4% blir rett og slett for svakt. Her kan vi vel ikke engang påberope oss grensesignifikans. (Se Er snus like farlig som røyking?)
Når vi nå allikevel har gjort denne analysen kan det være fristende, selvsagt på komplett uvitenskapelig grunnlag, å antyde hva en slik modell kunne brukes til. Et par åpenbare spørsmål melder seg:
Hvor stor andel uføre må Frp ha for å vinne rent flertall ved et fremtidig stortingsvalg? En modell av typen over (likningen er hentet fra figuren øverst) kan nemlig enkelt gi svar. Ved å løse likningen
50 = 0,4273x + 12,28 => x ≈ 88,3%
ser vi altså at FrP må øke andelen uføre til nesten 90% for å sikre rent flertall.
Om en har motsatte politiske synspunkter kan jo spørsmålet om hvor mye uføre-andelen må reduseres for at Frp skal forsvinne ut av stortinget være av interesse. Dette innebærer å bytte ut 50% i forrige likning med sperregrensen på 4%. Den oppvakte leser vil kanskje allerede innse at likningen fra figuren øverst ikke kan gi et fornuftig svar på det spørsmålet, ettersom det vil kreve en negativ uføreandel. Om vi korrigerer regresjonen i figuren øverst ved å kreve at regresjonen går gjennom origo, kan imidlertid spørsmålet besvares. Figuren nedenfor viser resultatet av å gjennomføre regresjonen under en slik forutsetning:
Dermed finner vi:
4 = 1,9926x => x ≈ 2%
Det å øke uføreandelen til 90%, eller redusere den til 2%, er kanskje like urealistisk som modellene ovenfor?
Uansett, om det er fnugg av relevans i den type sammenheng som antydes ovenfor; at uføretrygdede i større grad enn andre har Frp-sympatier, kan en jo saktens grunne litt på om denne gruppen vet sitt eget beste. Frp kan beskyldes for mye, men neppe at de setter det kollektive og offentlig finansiering av trengende i høysetet.
Når vi først er inne på det å vite sitt eget beste, må vi dessverre trekke diskusjonen over til hjemmelagets situasjon. Før ‘VM-ferien’ lå MFK på åttende plass i Eliteserien, med 20 poeng etter 13 kamper. Poengfangsten var slett ikke håpløs. Mer bekymringsfullt var det kanskje at disse 13 kampene kun ga 19 mål, og at kun seks av disse målene er scoret av de definerte angrepsspillerne – Braut Håland (2), Wadji (1), Brustad (1), Chima Chukwu (1) og Amang (1).
Det synes åpenbart at MFK har behov for å styrke denne lagdelen – angrepet. Riktignok har Leke James ankommet, men han har øyensynlig fått en slags Jesus-rolle – «alle snakker om han, men ingen har sett ham». Vi her oppe øverst på Haugen, kan fortsatt ikke forstå at ikke MFK har finanser til å forsterke laget.
Riktignok har den senere tid vist hjemmelaget i bedret angrepsform. Braut Håland har f. eks. vært ganske aktiv på den fronten.
Dessverre kan det synes som om denne aktiviteten har skapt så stor interesse fra storklubbene der ute, at behovet for angrepsforsterkninger fortsatt er til stede. Fra toppen av Haugen-redaksjonen ser selvsagt fram til en suksessfylt kvalifisering til Europaligaen, med første bortekamp i morgen.
Heia Molde!
–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Steinar Kristoffersen er spaltister i Panorama.