Nordøyvegen. Illustrasjon: Statens vegvesen

Nordøyvegen og metodefeil i fleng – del 2

Fylkeskommunen har i sine likviditetsbudsjetter operert med en kontantstrøm i realverdier, unntatt for lån, som har vært ført opp i nominelle beløp.

Av RASMUS RASMUSSEN, 1. amanuensis i bedriftsøkonomi, HIMolde

Dette er visstnok vanlig praksis i det offentlige, og fylkeskommunen er ikke alene om å begå denne elementære feilen. Hvis dette er standard prosedyre, så er det bemerkelsesverdig at det skaper så stort oppstuss omkring en enkeltsak – Nordøyvegen.

Nordøyvegen- Illustrasjon: Statens vegvesen

Fylkeskommunen skal derfor utarbeide en ny kontantstrømsmodell. «Finansieringsmodeller med så lang analyseperiode og mye usikkerhet som her er krevende uansett modell-tilnærming. I utgangspunktet mente vi en reell modell var enklere å forstå. En reell modell må derimot korrigeres for redusert ‘belastning’ av lånekostnadene (slik kritikken har vært). Det er nominell lånerente minus inflasjon som bør benyttes. Dette har dessverre vært en feil i anbefalt tilnærming.»

Feilen har altså vært at noen beløp har vært deflatert med prisstigingen og oppgitt i realverdier tilsvarende kroneverdien i 2018, mens lånene har vært i nominelle verdier, slik renter og avdrag faktisk vil være. I en kontantstrøm hører for øvrig også avdrag med, ikke bare renteutbetalingene. Avdragene påvirkes ikke av en rentejustering. For å sammenligne beløp i samme periode må beløpene ha samme benevning og måleenhet. Da må alle beløp være enten i nominelle verdier, eller i realverdier. Dette har jeg påpekt i to nylige avisinnlegg om samme tema.

LES MER: Nordøyvegen, sirkulærøkonomi og metodefeil i fleng

LES MER: Nordøyvegen – beregninger med metodefeil?

Når det antydes at en reell modell er lettere å forstå, så kan det tyde på at det legges opp til at beløp i ulike år også skal være sammenlignbare. I så fall begås samme metodefeil en gang til – man sammenligner beløp i ulik måleenhet. Nominelle beløp kan bare sammenlignes med realverdier i samme periode hvis prisstigningen er null. Men på samme måte kan realverdier på forskjellige tidspunkt bare sammenlignes hvis kapitalkostnaden er null. Realverdien i 2018-kroner av et beløp i eksempelvis år 2020, kan ikke sammenlignes med et lignende beløp i år 2040, selv om også dette beløpet er oppgitt i 2018-kroner. Hvis hensikten med likviditetsbudsjetter i realverdier er å lette sammenligningene over tid, kan en ikke bare ta hensyn til inflasjon. En må også ta hensyn til tidskostnaden, dvs. kapitalkostnaden.

For fylkeskommunen er kapitalkostnaden opplagt ikke null. Det bør også gjøres klart at det dreier seg om en egenkapitalkontantstrøm, der finansieringen med fordel kan synliggjøres som en egen del. Noen ganger vil egenkapitalkostnaden være større enn en totalkapitalkostnad. Og i tilfeller med kapitalrasjonering vil kapitalkostnaden også normalt øke. Dermed vil en begå større feil om en i sammenligningene utelater kapitalkostnaden enn om en utelater prisstigningen.

Normalt beskriver lærebøker i bedriftsøkonomi en praksis med likviditetsbudsjetter i nominelle verdier. Da er det rimelig klart at alle beløp i samme periode kan sammenlignes, men ikke beløp i ulike perioder. En nominell kapitalkostnad vil ta hensyn både til inflasjon og tidskostnaden, og slik gjøre alle beløp, uansett periode, sammenlignbare. Det mener jeg er minst like lett å forstå, og ikke minst å praktisere, som den metoden konsulentselskapene Atkins og Oslo Economics anbefaler fylkeskommunen å følge.

Rasmus Rasmussen er førsteamanuensis ved Høgskolen i Molde. Foto: Arild J. Waagbø