Ole Gunnar Solskjær tar frispark i en såkalt testemonial-kamp til hans ære i 2008. Foto: Hans A. Rosbach (CC BY-SA 3.0)

Paradise Lost

Det å ta skolen alvorlig er som å gi opp fotballdrømmen. Når du kan bli så god du selv vil, har du kapitulert hvis du begynner å tenke at du må ta skolen alvorlig. Det er tegn på svakhet, manglende vilje, og vakling. Alt det som ikke bringer deg til topps.

Norske nettaviser tværer daglig på historien om Ole Gunnar Solskjær som manager i det som beskrives som verdens største fotballklubb. Etter at omtrent alle norske fotballpersonligheter gjennom de samme mediene har fastslått hvor stort denne posisjonen er, er det fritt fram for å presse hver dråpe ut av den store sitronen. Dramaet har mange akter, utfallet er ukjent, og kampene på banen er bare en liten del av dramaturgien.

Denne uken snek det seg en annen liten notis inn i all United-dekningen: nyheten om at den norske 14-åringen Isak Hansen-Aarøen (14) har signert en «pre-kontrakt» med klubben. Skikkelig kontrakt kan han ikke få før han er 16, ifølge FIFAs reglement. Her gjelder det likevel å finne måter å sikre seg talentene på.

For åtte måneder siden, under overskriften «Fotballens galskap», omtalte tidligere fotballagent Per A. Flod jakten på den unge Isak.

«I disse klubbene råder en kynisme nesten uten sidestykke,» ifølge Flod.

«Ikke bare er det det at man er i ferd med å bryte en rekke av reglene i FNs barnekonvensjon. Man setter dertil gutten inn i et økonomisk spill han selv ikke har noen muligheter til å forstå rekkevidden av. Livet og fremtiden hans stakes ut uten at han har gjort noe annet enn å være et stort fotballtalent,» skriver Flod.

Om Flod har rett, har Solskjær nå blitt sjef for denne kynismen i Manchester United.

I 2017 kom den britiske journalisten Michael Calvin med boken og filmen «No Hunger in Paradise». Som også Birnir Egilsson påpekte i denne spalten 24. april: Realitetene er nedslående. Calvin viste hvordan akademisystemet i England kynisk utnytter de unge spillernes drømmer om å kunne bli en del av fotballens «Paradise».  I følge Calvin vil kun 0,5 prosent av alle 9-åringer som går inn i akademisystemet noen gang leve av fotballen. En tysk undersøkelse viste at under 10 prosent av akademispillerne som har nådd 17-års alderen vil oppleve å få en profesjonell kontrakt. 45 prosent slutter før de blir senior.

«Han kan bli så god han bare vil,» sier trenere om unge fotballtalenter. Det er sikkert vel ment, og som en inspirasjon til spilleren om å jobbe hardt og målrettet, men statistikken gir dem ikke rett. Og det ligger i sakens natur at ikke alle kan nå toppen av sportens pyramide. Vilje og talent er ikke nok til å havne innenfor 0,5 prosenten. Det skal nok mye flaks til også, og den styrer vi ikke selv. Derfor er det et sjansespill å legge framtiden sin i storklubbenes hender.

De fleste av oss som er sportsinteresserte har båret på drømmen om å bli en av stjernene. Slik er det lett å forstå guttene som får muligheten til bare å tenke og spille fotball. (Jentene skal kanskje være glade for at de henger etter på dette området? Her hjemme dominerer de til gjengjeld høyere utdanning.) Problemet er at den kyniske idretten, fotballen i særdeleshet, finsikter stadig flere talenter i stadig lavere aldersgrupper, og samler dem i stadig mer avanserte akademier der det er ett av to mål: enten å utvikle en spiller til eget førstelag, eller å utvikle spillere for salg.

Hovedproblemet med denne utviklingen er ikke at de fleste ikke når drømmen sin, men at de står tilbake uten at de er forberedt på verken arbeids- eller utdanningsmarkedet. Ved å velge akademiveien velger de fleste bort utdanning. Fotballen har fått lov til å presse seg inn på et felt som ellers er forbeholdt skolen. Rett nok er det krav til at klubbene ivaretar spillernes skolegang, men undersøkelser fra England og Tyskland viser at skolegangen i beste fall blir sekundær. Hvis du skal bli så god som du vil, er det nemlig feil å prioritere skolen.

I England tilbys talenter som Isak (16-18 år) lærlingekontrakter med et skoletilbud tilsvarende yrkesskole i idrett. Dette kvalifiserer ikke til studiekompetanse, altså universitetsutdanning. En doktorgradsavhandling som om akademispilleres utdanning i en Premier League-klubb viser at problemet snarere er at guttene dels kan ha svært forskjellige skoleerfaringer, dels ulik motivasjon for å lære. Lettere blir det ikke når de kommer fra ulike land og skolesystemer. Dessuten har ikke skole noen status blant trenerne. Ungdomstrenerne er selv ofte tidligere spillere som har greid seg uten skole.

Akademispillerne har enorm respekt for trenerne, og lærer at det som gjelder er det som skjer på banen, ikke i klasserommet. Dette passer med spillernes drømmer og ambisjoner. Skolen er noe de blir pådyttet utenfra, og den blir mer som en livbøye, om det skulle skje at de ikke får kontrakt.

Selv om noen av spillerne i studien var skoleflinke og mer positive til skolen, opplevdes det som et problem å tenke at skole er viktig. Som en spiller uttrykte det: «Det er som å si at du ikke vil klare det.» (Min oversettelse.) Det å ta skolen alvorlig var som å gi opp fotballdrømmen. Når du kan bli så god du selv vil, har du kapitulert hvis du begynner å tenke at du må ta skolen alvorlig. Tanker om at du ikke greier det må ikke få snike seg inn. Det er tegn på svakhet, manglende vilje, og vakling. Alt det som ikke bringer deg til topps.

Etter mange år som akademispiller kan det være hardt å få beskjed om at du ikke strekker til. Enda verre er det at spillerne knapt har andre ben å stå på når de skal ut i et arbeidsmarkedet og konkurrere med de som har skole. Spillerne har fått sin spillerutdanning, men de er likevel ikke kvalifisert til jobben.

På hvilket annet område i samfunnet godtar vi at 90 prosent av de som fullfører utdanningen ikke får jobb? Jeg tror knapt det finnes. Men så lenge de få som klarer det gir oss de store fotballopplevelsene, jf. semifinalene i Champions League nylig, glemmer vi visst fort medaljens svarte bakside.

Flod har rett i at kynismen råder i den profesjonelle fotballen. Men Calvin sier han likevel traff en rekke flotte folk i akademiene. Som ville guttene det beste, som ofret seg for dem, som var klar over de harde realitetene og beklaget kynismen i systemet.

Kanskje er heller ikke Solskjær kynisk, men mer enn mange andre kan han bidra, i sin egen klubb, til å endre en bruk-og-kast kultur som ikke er idretten verdig. Et første skritt kan være å fortelle ungdomstrenerne sine, Isak og de andre guttene i akademiet at utdanning er verdifullt, og ikke et hinder for å bli et god fotballspiller. Det kan atpå til hjelpe dem å leve bedre liv.

*************************************

Professor Hallgeir Gammelsæter:

I fell in love with sport in the late 1960s, before sport was broadly broadcast. 50 years later, the hunger for watching sport has turned into a need for rationing it. Today, the access to publicized sport is limitless, but sport is also highly politicized and globalized. Sometimes that which is not showed is more intriguing than that which is recorded by the cameras.