Håndballspiller Nora Mørk i Den europeiske håndballspillerforeningas (EHPU) videokampanje "Dont't play the players".

Om å spise sine helter

Kan idretten vokse ustanselig uten at den skader seg selv? Er kommersialismen i ferd med å bli dens bane?

I det siste har vi stadig vekk sett advarsler og protester fra toppidrettsutøvere mot konkurranseprogrammet som deres egne forbund planlegger eller beslutter. Våren 2019 laget verdens største håndballprofiler Twitter-kampanjen Don’t play the players i kjølvannet av mesterskap der kampene kom så tett at spillerne ikke fikk restituert, og flere ble skadet. Med spill i hjemlig liga, Champions League og mesterskap blir belastningen på de beste helsefarlig.

#DontPlayThePlayers

What do we want to achieve?- More rest days during the international championships and the Olympic qualification (3 matches in 3 days).- Final 4 in Champions League (women and men) to be extended from two to three days (i.e. semi-finals played on Friday and Finals on Sunday).- Involvement of the players in the decision-making bodies on IHF level (to be heard regarding new rules etc.). The players have a place in EHFs Professional Handball Board which we greatly appreciate.- A meeting with the president of IHF and EHF regarding the overall work load for the top players.Listen to the players and show your support at #DontPlayThePlayers. Handball players stand united!

Publisert av European Handball Players Union – EHPU Onsdag 3. april 2019

Da programmet for 2019/20 sesongens skiskytings World Cup ble lagt fram, brukte utøverne harde ord. De opplever at deres ledere ikke tar hensyn til den samlede belastningen fra reiseaktivitet, trening og konkurranser, og Johannes Thingnes Bø frykter det i framtiden blir mindre gunstig å være med i skiskyting, også for støtteapparatet.

Innen fotballen har mesterskapene stadig blitt utvidet med antall nasjoner de siste tiårene. Dette gjør at sommerpausen forsvinner for flere spillere de somrene det er mesterskap. Nå vil FIFA, som i hovedsak arrangerer turneringer for landslag, lage en prestisje klubbturnering av den lite påaktede Club World Cup. De vil arrangere den om sommeren, når det er pause i europeiske ligaer, og det er de beste lagene som inviteres. Vedtaket har skapt mye misnøye i Europa, og det gjenstår å se om FIFA vinner maktkampen med europeisk fotball. Uansett, det arbeides aktivt for å utnytte fotballens kommersielle verdi ytterligere, med større belastning på de beste spillerne som resultat.

På slutten av friidretts-VM, som nylig ble avholdt i Doha, Qatar, kom det også kritikk fordi sesongen ble så lang. Den svenske løperen Kalle Berglund hevder utøverne «skriker etter hvile». Mesterskapet var uvanlig sent på året, nettopp fordi det var i Doha, hvor varmen var tema selv i begynnelsen av oktober. Men hvorfor arrangere i ministaten Qatar? De betaler godt.

Debatt om konkurranseprogrammet kjenner vi også fra langrenn, der mange står over Tour de Ski i mesterskapsår, og fra alpint der utøverne blant annet har reagert på økt risiko i fartsøvelsene, særlig når utforrenn kjøres på begge sider av Atlanteren to helger på rad.

Bak utøvernes protester ligger påstander om at konkurranseprogrammet hindrer nødvendig restitusjon og representerer en fare for utøvernes helse. Det er liten tvil om at konkurranseprogrammet i mange idretter har blitt mer omfattende, og tettere, og at dette er en særlig utfordring for de beste utøverne, som allerede har sterke forventinger på seg til å delta i alle konkurransene. De samme utøverne som har nytt godt av at idretten deres kommersialiseres opplever at den kommersielle logikken nå begynner å komme på kant med den sportslige, og at de må betale for dette med utbrenthet eller skader som kan ødelegge karrieren. Hvorfor er det slik?

I vår tid er konkurranseidretten profesjonalisert. Dette betyr at mange utøvere har idretten, hobbyen, som jobb, noe de ofte framhever som et privilegium. Privilegiet hadde ikke vært mulig uten inntekter fra enten stat eller private. Selv om mange stater, inkludert den norske, bruker milliarder på idretten, er dette i liten grad penger som havner på utøvernes lønnskonto. I noen land er dette annerledes, men i vestlige land kommer det meste av utøvernes inntekter fra sponsorer og TV-, og etter hvert medieselskaper. Konkurranseidrett er sett på som en sterk markedsføringskanal, særlig hvis idretten formidles direkte via TV og andre medier, og sponsorer betaler derfor det meste av inntektene til profesjonell idrett. Profesjonell idrett har kommersialismen som stefar.

Hvorfor er det blitt slik? Konkurranseidrett dreier seg om idrettsutøvere som måler krefter med hverandre, og utøverne vil forberede seg best mulig for å vinne konkurransen. Dette betyr at utøverne gjerne vil både trene og hvile mellom konkurransene, noe som blir vanskeligere om utøveren også må studere eller jobbe. Profesjonalisering av idretten har gitt utøverne muligheter til å trene mer og forberede seg bedre.

Profesjonalisering har også vært en forutsetning for utvikling av konkurranseprogrammene i idretten, og for at utøverne kan delta på nivåer som krever mye reising. Historisk har mange idretter startet lokal og regionalt, men med årene er det internasjonale konkurranser og turneringer som definerer idrettene. Geografiske grenser er ikke lenger til hinder for at verdens beste kan tevle mot hverandre. Idretten er globalisert, i likhet med næringsliv og politikk, og de TV-overførte konkurransene gir sponsorene mulighet til å nå større markeder. I dag er det mange toppidrettsutøvere som knapt konkurrerer nasjonalt, og studier eller normale jobber er sjelden tilpasset den reiseaktiviteten toppidretten krever.

Samtidig som kommersialiseringen har bidratt til å profesjonalisere og internasjonalisere idretten, bygger den på ideen om vekst. Vekst ligger så å si i kapitalismens vesen. Overskudd skal ikke bare fordeles på eiere, men også pløyes tilbake i ny innovativ og profitabel produksjon. Kapitalismen kan ikke stå stille.

Man kan spørre om det samme gjelder idretten. Ser man på den organiserte idretten med idealistiske øyne kan man argumentere for at det er et gode at flest mulig deltar i idrettsaktiviteter. Idrett har alle disse egenskapene som gjør at vi bør arbeide for dens utbredelse: den gir helseeffekter, er (ut)dannende, disiplinerende, gir samhold og identitet til lokalsamfunn og nasjoner, og den skaper arbeidsplasser og inntekter. Idrett er derfor noe mange mener de kan misjonere for. Idretten bør bre seg ut og vokse.

Det er ikke denne vekstideen som driver toppidrettsutøvere til protest. Snarere er det den stadige tilspissingen av konkurransen mellom idretter, og mellom idretten og underholdning, som får særforbund til å utvide og fortette konkurranseprogrammene. Konkurransen om TV-tid, medieomtale og sponsorinntekter er hard. I denne konkurransen er topputøverne, og topplagene, avgjørende. Det er dem folk vil se. Et sirkus utenfor rampelyset trekker ikke publikum. For å tjene mer må det vises mer, ikke av de nest beste, men de aller beste. Det er det TV og sponsorene betaler for.

Forbindelsen mellom disse resonnementene er den udokumenterte sannheten om at toppidrett skaper breddeidrett. Men denne påstanden har så svak støtte i forskningen at den iallfall ikke bør brukes til å rettferdiggjøre mer toppidrett på TV og tettere konkurranseprogram. Den reelle forklaringen på at toppidrettsutøvere utsettes for arbeidsbetingelser som i økende grad truer deres helse og karriere er nok at idrettens ledere ikke vil eller greier å temme vekstmekanismene. Det er her kommersialismens logikk krysser og sportens. I likhet med mesterskapet, er ligaformatet, der vinneren er den beste over flere konkurranser, en logisk måte å kåre de beste på, men også dette formatet har sine grenser.

Spørsmålet er om idrettens ledere lytter til utøverne og det medisinske apparatet, eller om de lar idretten spise sine helter i bytte mot større TV- og sponsorkontraker.

*************************************

Professor Hallgeir Gammelsæter:

I fell in love with sport in the late 1960s, before sport was broadly broadcast. 50 years later, the hunger for watching sport has turned into a need for rationing it. Today, the access to publicized sport is limitless, but sport is also highly politicized and globalized. Sometimes that which is not showed is more intriguing than that which is recorded by the cameras.