Etter fire år tar Daniel Karlsson (39) farvel med Molde og Teatret Vårt. Nå skal han livnære seg som frilanser i Oslo.

Han sitter ute på Syd, bestiller to ananasbrus på rappen og salat. Formen er ikke den beste, kan han opplyse, etter to festlige og lange avskjedskvelder med venner og bekjente i Molde, men Karlsson har møtt opp og lar det stå til.

– Hva syns du om Molde ?

– Det er en liten og hyggelig familieby, perfekt for å oppdra barn. Byen har et fint og rolig tempo.  Det er egentlig tragisk at Høgskolen ligger der den gjør, for det ville ha vært mye mer liv i sentrum om studentene var en del av bybildet. Roseby har også den effekten, at folk dras vekk fra sentrum. Se på hva som har skjedd med Ålesund sentrum på grunn av butikksenteret på Moa. Det er iallfall tragisk.

– Ser du ingen studenter i bybildet?

– Nei, jeg kan ikke si at jeg har merket noe særlig til dem. Men de har jo jobber ved siden av studiene, så jeg har jo truffet noen bak disken på supporterpuben 1911. Og så går de vel på Kompagniet på onsdager, men det er ikke så mye trøkk i de onsdagskveldene.

– Har romsdalingen noen særtrekk som er verdt å nevne?

– Jeg skjønte ganske tidlig at det tar tid å komme seg inn på folk her i byen. De har et eget lynne og er litt skeptiske. Litt sånn at de legger hodet på skakke og spør: «Hvem er du?» Når man først har blitt kjent med dem, så viser de at de er glad i deg og de tar vare på deg. Så det er rart og trist å flytte herfra. Det blir mange moldebesøk fremover.

– Hvordan har det vært å være singel i familiebyen Molde?

– Søndager er et helvete, for da er det ingenting å gjøre. Ikke er jeg fjellmenneske og ikke har jeg båt, og da er det pent lite igjen å ta seg til. Jeg kjører opp på Varden, for å si det sånn. Jeg har vel gått til Varden tre ganger i løpet av de fire årene jeg har vært her. I storbyen er det større muligheter for å omgi seg med single venner. Folk på min alder i Molde har jobb, tre unger og en hverdag som går i 120, så jeg skjønner jo at de er opptatte med sitt.

– Hva har du brukt tida til i Molde, da?

– Jeg har jobbet mye. Etter at teatret flyttet til Plassen, har antall produksjoner nesten blitt doblet. Og så har jeg trent på Bris. Ellers har jeg gått ut og hatt det gøy. Det har blitt litt fotball og pub. Jeg er Manchester City-supporter, men jeg har vært såpass mye på 1911 at jeg har blitt påvirket av det. Jeg er blitt Molde-sympatisør og kommer til å følge med på hvordan det går med laget.

– Hva er Moldes beste utested?

– Syd er definitivt det beste utestedet. Det hadde vært begredelig om Syd ikke hadde eksistert. Det er stedet i seg selv, beliggenheten, maten, vinen og folkene som går der som gjør stedet til det det er. Syd har mer av den kontinentale følelsen enn noe annet utested i Molde.

Les også: Tok farvel med Molde

– Hvilke spisesteder vil du anbefale?

– Her på Syd er det bra. Pizza på Milano er knallbra. Vertshuset og Gørvell har god mat. Fjordstuene har jeg ikke spist på.

– Da har du gått glipp av noe. Blir man uglesett i Molde om man tar seg en øl midt i uka?

– Tja, om du sitter og drikker øl klokka 12 på formiddagen, så blir det nok lagt merke til her på en helt annen måte enn i Oslo. «Øl, ja?» ville nok noen si. Og da må du skynde deg å si: «Det blir bare én.» Men på tross av det så er det relativt mange som stikker ut på en onsdag eller torsdag. To-tre øl i uka er langt å foretrekke fremfor flatfyll i helga. Lørdag er sånn sett den verste dagen å gå ut på. Meget berusede mennesker er det minst sjarmerende som fins – uansett hvilken by man befinner seg i.

– Før fikk jeg inntrykk av at det ble konsumert mye alkohol i teater- og skuespillerkretser. Er det fortsatt sånn?

– Det har forandret seg. I dag er det helt andre holdninger til alkohol i bransjen enn det var før. Nå gjelder det å ha en sunn og frisk livsstil. Jeg, f.eks., som ikke har fast jobb, er avhengig av å levere hver eneste dag. Da nytter det ikke å daglig møte opp på jobb med rødvinstenner.

– Hva ville du ha gjort noe med for at Molde skulle ha blitt en bedre by?

– Sjøsiden i sentrum bør utvikles. Der er det stort potensiale. Bortsett fra det må dere holde frem som dere stevner, for dere klarer dere jo fint. Åpne opp for nye mennesker, slik dere har gjort for meg. Få innflyttere til å føle seg velkommen. Alle som har flyttet til en ny by vet hvor viktig det er, at man føler seg velkommen.

– Etter at asylmottaket kom til Molde, så syns jeg byen fremstår mer internasjonal enn noensinne. Har du blitt kjent med noen asylsøkere her?

– Jo, på 1911 – i forbindelse med fotball – har jeg blitt kjent med flere asylsøkere. De eier jo ikke nåla i veggen, så når det er kamp så kommer de og tar seg en kaffe eller brus. Men det er fantastisk hyggelig å treffe dem. De prøver å bli kjent med folk og snakker litt norsk. Kjærligheten for fotballen er universell.

– Du spilte i Hotel Cæsar. Var det karrierefremmende eller -begrensende?

– For meg var det to fantastiske år. Jeg var nyutdannet og kom inn i et godt fellesskap. Alle var med på fredagspils på Myrens Verksted i Nydalen. For meg var Cæsar et springbrett. Mye handler om å bli sett. Du kan være verdens beste i noe, men om ingen vet hvem du er så er du sjanseløs. Cæsar har åpnet dører for meg, men det har også lukket dører.

– Hvilke dører lukket seg?

– Film. Ansiktet ditt blir assosiert med rollefiguren du har i Cæsar, så det virker begrensende. Men det er såpass lenge siden jeg spilte i Cæsar at jeg kanskje kan gjøre noe med det og være aktuell for film igjen. Uansett så er det teater skuespillere lever av her i Norge.

– Det er mye midlertidige stillinger for dere som er skuespillere?

– Ja, det er en annen tid enn det var før. Det går i frilansing og åremålsstillinger, så det kan være beinhardt. Går du i banken og søker om lån til å kjøpe leilighet, så spør de jo om du har fast jobb. Og hvis svaret ditt er at du har jobb i ett år eller tre måneder, så har du jo ikke en sjanse. Det er ikke noe A4-liv, nei. Myndigheter og banker burde bli flinkere til å se bakover i tid når det gjelder kunstnere i samme situasjon, så det blir mulig å dokumentere at man faktisk tjener penger.

– Hvorfor vil man være skuespiller om yrket er så usikkert?

– Det handler om lykke og ulykke, hva som gjør meg lykkelig. Jeg lever jo ut drømmen min, som er å være skuespiller. Andre vil heller bli fotballproff eller lege. Jeg syns det er et privilegium å bo i et land der man har gode muligheter til å bli det man vil og hvor vi har et samfunn som er fritt for voldelige konflikter. Så langt har jeg fått leve av det jeg vil gjøre i 10-15 år, og det syns jeg i grunn er helt greit.

– Og nå gir du deg frilansertilværelsen i vold?

– Jeg har ett oppdrag i sommer – Huldrespelet i Lardal i Vestfolk. Men ellers må jeg banke på dører. Jeg har jo betalt skatt, så om det blir lite å gjøre så må jeg gjøre som andre i samme situasjon og melde meg på NAV, rett og slett.