SURNADAL: I to sesonger lå Berit Mogstad (21) utslått av TWAR-bakterien og ME, men nå er hun tilbake som et av landets største langrennstalenter.

Av LIV DANNEVIG (tekst & foto)

Hvor viktig er det å jobbe knallhardt? Hvor viktig er det å ikke gi opp, følge planen slavisk og gjøre det eneste riktige til en hver tid?

Vi sitter i sofaen i Berit Mogstads barndomshjem i Surnadal. Hun tar frem et ark som ligger ved siden av fruktfatet på bordet og lager en strek midt på arket. På hver sin side av streken gjør hun plass til argumenter for og mot det å fortsette som langrennsløper under motgang. På høyre side av streken skriver hun ned det som taler imot, noe som blir en kortere liste enn den på venstre side med argumenter for å fortsette. Det er en ærlig liste, og det er den som vinner.

Med uttak til U23-VM og 7. plass under verdensmesterskapet i Almaty i Kasakhstan tidligere i år har surnadalsjenta hatt nok å juble for denne sesongen, men Berits vei mot toppen har vært utfordrende og det ligger mye hard trening bak veien til VM, både fysisk og psykisk.

– Det handler om å være sta, ha pågangsmot, jobbe knallhardt og være ærlig mot seg selv. Jeg har alltid hatt en sterk drivkraft inne i meg selv, og jeg var bestemt på at jeg skulle bli frisk og komme tilbake, sier hun.

Premieskapet ved siden av oss er fylt med pokaler, fra det første sonerennet i 1998 på Nordmarka til et av de siste kretsrennene hun deltok i på Stranda i 2009.

Hun ble tidlig sett på som et av distriktets største skitalent. Som 14-åring vant hun sitt første kretsmesterskap og det var lysten på å konkurrere og vinne mer som fikk henne til å fortsett i sporet. Formen ble bedre, teknikken ble bedre og dermed ble hun også en bedre skiløper. Og deretter kom resultatene. Alt gikk på skinner i flere sesonger, men så kom den første nedturen.

Våren 2010 ble langrennsjenta slått ut av en forkjølelse, rett etter sesongslutt. Det startet med en kraftig forkjølelse der øynene hovnet opp, hun hadde vanskelig for å høre og var konstant tett. Etter hvert dro Berit til doktoren og fikk fort vite at hun hadde blitt slått ut av TWAR-bakterien. I de neste to månedene gikk Mogstad på to penicillinkurer og måtte ta livet helt med ro, før hun på slutten av sommerferien startet som smått på med treningsopplegget igjen.

– Jeg mistet heldigvis noen av de minst viktigste treningsmånedene, så slik sett hadde jeg litt hell i uhell.

På høsten var hun tilbake igjen, sterkere enn noen gang.

– I løpet av høsten følte jeg meg i kanonform. Jeg hadde fått trent bra fra slutten av august, og følte meg bedre enn noen gang når jeg startet å konkurrere i desember.

Berit ble så tatt ut på spisset toppidrett gjennom idrettslinja på skolen i Meråker, en gruppe
som ble satset på og fikk et spisset opplegg. Alt gikk i riktig retning. Hun gikk noen lokale renn, fikk fine plasseringer og det så lysere ut enn på lenge.

I januar 2011 var hun på plass i nypreparerte løyper på Lygna skistadion for å stille til start i Norgescupen. Godfølelsen var på plass, det kriblet litt i magen før start og hun var klar for det første store rennet i sesongen. Dagens renn på programmet var sprint, ikke akkurat favorittdistansen til surnadalsjenta, men det gikk forholdsvis bra, og hun gav seg selv et klapp på skuldra etter et vel gjennomført renn. Følelsen var derimot ikke like god dagen etter sprintoppturen.

-Jeg våknet med sår hals og opphovnede øyner, noe jeg trodde var en forkjølelse, og jeg måtte derfor stå over resten av Norgescupen og dra hjem til Meråker, forteller hun.

I en lengre periode trodde hun det var en kraftig forkjølelse, før hun på nytt tok turen bort til doktoren der hun fikk penicillinkur igjen. I flere måneder pendlet hun mellom sitt eget hjem og doktorkontoret der hun tok et hav av blodprøver, men uten noe resultat.

– En dag ble jeg oppring av legekontoret og fikk beskjed om at kortisonverdiene var for høy. De fortalte meg at jeg hadde fått et utmattelsessyndrom, nærmere bestemt søstersyndromet til ME, noe som kunne utvikle seg videre om jeg ikke tok det med ro. Jeg ble varm innvendig og kjente uroen spre seg. Jeg ble ikke mindre svett av at de fortalte meg at jeg kunne bli liggende i fem år dersom jeg ikke tok det alvorlig og var rolig.

Hun visste altså ikke hvor lang tid det ville ta å bli frisk igjen. Kanskje var hun frisk igjen om en måned, om fem år, eller verst tenkelig: aldri.

– Jeg satt med en klump i halsen og vart redd for at karrieren var ødelagt før den hadde startet ordentlig. Når en fagperson forteller deg noe slik, er det vanskelig å se det positive i det.

Ved neste legebesøk hadde verdiene blitt bedre, men hun hadde fortsatt en lang vei å gå. Utover våren prøvde Berit å starte litt smått på med opptreningen, der hun gikk en halvtime tre ganger i uken. Kroppen hennes spilte på lag de to første turene, og hun fikk derfor et nytt program der hun skulle trappe opp til en time. Men jo mer belastning hun fikk, jo dårligere ble hun.

– Det ble mye frustrasjon og tårer. Jeg var i et miljø der alle holdt på med det jeg ville aller mest, noe som ikke gjorde situasjonen bedre. Samtidig var jeg aldri i tvil om at jeg skulle tilbake som skiløper. Når folk trodde at jeg hadde lagt skiene på hylla, ga det meg enda mer motivasjon til å vise at jeg skulle tilbake dit jeg var før sykdommen.

Det vekslet mellom greie og tunge dager gjennom hele våren, sommeren og høsten. På tur hjem fra skolen i Meråker måtte hun ta pauser halvveis, og legge seg langflat når hun kom inn døra hjemme, for så å ligge utover hele kvelden.

– Det tøffeste var å ligge inne i sengen mens alle rundt meg trente, hadde det gøy og var aktive. Hvor lenge jeg kunne ligge i sengen i løpet av en dag varierte etter hvor aktiv jeg hadde vært og hvor mye skoledagen hadde kostet. I gjennomsnitt ble det fort tre-fire timer med søvn på ettermiddagen, i tillegg til at jeg slappet av en del på sofaen og senga. Jeg føler egentlig ikke at jeg gjorde stort annet enn å ligge i senga for å sove eller slappe av etter endt skoledag. I realiteten var hverdagen slik, selv om jeg kunne ha noen bedre dager av og til.

Det å gå fra å trene to økter per dag til å ikke trene noe, gjorde at det ble behov for mindre mat. Aktivitet som gjorde meg utslitt. Den fritiden jeg da hadde til rådighet ble brukt til avslapping for at jeg skulle greie å komme meg over på plussiden igjen. I starten av sykdomsperioden prøvde jeg hele tiden, men etter hvert innså jeg at det ikke var noe vits. Jeg måtte bare smøre meg med tålmodighet og vente. I starten fikk jeg bra med hjelp av både trenere, leger og familie, men etter hvert fikk jeg inntrykk av at det ikke var så mye mer å få hjelp til, annet enn å bruke tiden til hjelp.

Etter en lang tålmodighetsprøve gjennom høsten, kjente hun forbedringer i desember. Hun følte seg bedre, sterkere og begynte veldig smått på igjen. Berit startet rolig, trente moderat og uten noe program det hun hadde lyst til. Hun hadde få økter i uken, og var lykkelig over at hun i det hele tatt kunne dra ut på tur.

– Det betydde ikke så mye for meg å trene. Det var gleden over å komme ut som var størst.

I april stilte hun til start på et skolemesterskap i en nokså råtten form, der hun endte midt på treet uten å ha hatt en hard økt på halvannet år. Dette var bekreftelsen på at hun kunne begynne å trene igjen. Like etter, i mai 2012, startet hun oppkjøringen til en ny sesong.

Samme året, i august 2012, fikk hun en ny trener i Stig Rune Kveen. De satte seg et mål om å få gjennomført en hel sesong og bruke det som en treningssesong for å skape et grunnlag igjen.

– Det var en tung sesong der det gikk mye i berg- og dalbane, som et resultat av et dårlig treningsgrunnlag. Men på slutten av sesongen i 2013 løsnet det skikkelig og jeg avsluttet Norgescupfinalen i Hamar som nummer seks, akkurat som jeg gjorde i sesongen 2009/2010 før jeg ble syk. Slik sett hadde jeg ikke tapt noe resultatmessig på to år.

I mai 2013 startet hennes først år som seniorutøver, der det varierte litt formmessig, men det viktigste av alt var at hun ikke fikk noe tilbakeslag. Hun gikk inn i seniortilværelsen uten noen form for forventninger, men med en plan om å bygge videre på det hun allerede hadde og danne seg et større grunnlag. Sesongen gikk over all forventing, og Berit var ikke så alt for langt unna å bli tatt ut til U23-VM.

– Jeg ble veldig motivert, og det var stort for meg å komme tilbake og se at jeg klarte å hevde meg med to sesonger mindre treningsgrunnlag. Jeg var ikke et hav bak de beste i Norge og så at det var muligheter bare man fortsetter å jobbe hardt.

Starten på 2014/2015-sesongen hadde vært bra og dagen etter Skandinavisk Cup i Falun i januar fikk Berit telefon fra U23-landslagstrenere som kom med gladmeldingen om at han ikke kunne komme uten henne til verdensmesterskapet i Kasakhstan.

-Jeg hoppet av glede med tårer i øynene og måtte spørre om igjen, om han virkelig mente det.

De neste ukene for langrennsjenta handlet det om å forberede seg, fortsette å ha troen på den planen hun hadde, og ikke minst om å ha troen på seg selv. Hun måtte ha føttene godt plantet på jorda og gjøre de forberedelsene hun var vant til å gjøre.

5.februar var verdensmesterskapet i gang og favorittdistansen sto på programmet. Berit våknet før alarmen ringte og kjente nervøsiteten spre seg, men følelsen var god. Det var fire timer til hun skal ut på sin distanse.

– Jeg gikk ned til frokost og fikk i meg den maten jeg skulle, men ikke noe mer enn det. Etter frokosten hadde jeg litt tid på rommet der jeg begynte å tenke på hva som skulle skje, at det var et verdensmesterskap jeg skulle gå. Deretter kom også nervøsiteten gradvis sigende.

Nervøsiteten fulgte henne videre opp til stadion, der det var det klart for å debutere i VM. Det gikk trått for Berit ut fra start og allerede etter en kilometer lå hun åtte sekunder bak den andre norske jenta som startet før henne.

-Jeg måtte jobbe hardt og sekunderingene var ikke positive, men jeg måtte gå for det jeg var god for.

Selv om godfølelsen ikke var der og det ikke var en optimal dag på jobben, fikk hun hent frem noen skjulte krefter og tatt ut det hun var god for den dagen. Men hun var skuffet siden hun hadde følt seg i så god form i dagene før. Følelsen ble derimot litt bedre da nordmennene samlet seg i målområdet etter målgang og en etter en fikk høre at de hadde gått over all forventning.

– Da jeg fikk høre at det holdt til en 7.plass ble den dårlige følelsen fort glemt. Jeg var veldig fornøyd over egen prestasjon, men gleden over laginnsatsen var kanskje enda større.

I løpet av noen år har hun tilbakelagt mange tusen kilometer i skisporet. Hun har reist fra et sted til et annet og bodd i bag store deler av året. På bekostning av all den tiden hun bruker på langrenn, går hun glipp av en del andre aktiviteter og sammenkomster som hennes jevnaldrende venner deltar på.

– Jeg kan forstå at folk himler med øynene. Det er vanskelig å forstå seg på det livet jeg lever om man ikke har et innblikk i det. Det kan høres veldig ekstremt ut, både treningsmessig og selve hverdagen på alle mulige måter. Når man forbedrer seg, blir det hele tiden et jag etter å gå raskere. Den følelsen når alt stemmer får du kanskje bare noen få ganger i året, men det er den som driver deg. Alt rundt er også en viktig drivkraft, med alt det jeg får oppleve på samlinger og reiser i et godt miljø der man har det gøy.

Hvis det er riktig at lykke og ulykke følger hverandre, må Berit balansere bedre enn noen gang på knivseggen. Selv mener hun at det bare kan gå en vei.

– Å ha vært så langt nede gjør nok at resultatet i VM var ekstra stort for meg og at det bare kan fortsette i retning oppover. Det gikk opp for meg hvor mye idretten betydde, og det å være så privilegert å få drive med det jeg gjorde betydde mye for meg. Uten en slik tung periode, er det ikke sikkert at jeg hadde fått kjent på at det er langrenn jeg vil holde på med og stase på for fullt. Som et resultat av sykdomsperioden setter jeg mye mer pris på ting nå enn før og jeg har blitt ekstra glad for oppturene som har kommet i etterkant av den tunge sykdomsperioden.

Berit reiser seg for hente en perm som inneholder avisutklipp fra skirennene hun har deltatt i. Hun tar den den fra øverst hylle og setter seg ned igjen med beina godt trukket oppunder seg i sofaen og blar forsiktig. Hun har mange minner fra alle reisene og konkurransene som hun kan se tilbake på, men hun ser også fremover og har høye ambisjoner.

– Jeg skal bli så god som jeg kan bli og jeg håper at det holder til å hevde meg blant de aller beste internasjonalt. Man ser at det er mulig, men samtidig så er det et stykke igjen når man vet hva som ligger bak. Det finnes ingen snarvei, man må bruke tid på det. Det er ikke alle som kan bli best i verden, men da sitter man igjen med at man har prøvd.

Hun tar en slurk av drikkeflaska og glimter bort på bildene i permen, før hun ser forsiktig opp igjen.

– Karrieren min har vekslet litt mellom eventyr og nedturer, men på grunn av knallhard jobbing – der jeg har fulgt planen min slavisk og gjort det eneste riktige til enhver tid – har jeg reist meg igjen. Jeg har hele tiden ønsket at jeg på tross av alt, skulle finne tilbake til formen og kjempe i toppen igjen. Akkurat det greide jeg under U23-VM i år.

Det handler om stahet og vilje.

Treneren om Berit Mogstad

– Som skiløper har Berit vært gjennom en rivende utvikling de siste to årene. Hun har tatt steg for steg både på trening og i prestasjonssammenheng. Berit har i stor grad forstått hva som må til og er mer og mer selvgående både i planlegging og gjennomføring av trening. En større og større andel av hennes valg i hverdagen gjøres på bakgrunn av at hun ønsker å utvikle seg som skiløper. Denne prosessen avhenger av at hun handler i tråd med de verdiene, normene og reglene som kreves for å nå et topp internasjonalt nivå i langrenn. Ikke bare vet hun dette, men hun omsetter det til praksis. Framtiden for Berit er det etter min mening bare hun selv som bestemmer og eventuelt begrenser. Hun har alt som skal til! Om hun er villig til å gjøre jobben, fortsette å konstruktivt evaluere og finne sine svake sider for så å jobbe med disse, vil hun nå sine mål, sier Per Øyvind Torvik, som er langrennstrener og lærer ved Høgskolen i Nord-Trøndelag avdeling Meråker.

Berit Mogstad

Født: 28. Juni 1993

Fra: Surnadal, bor i Meråker

Idrett: Langrenn

Klubb: Strindheim IL

—> Artikkelen er en arbeidsoppgave i kurset IDR105 Sport, media og journalistikk ved HiMolde. Panorama vil publisere studentinnleveringer fra dette kurset i uke 20 og 21.