Det faglitterære forfatterparet Knut Aukrust og Dorte Skulstad har nå utgitt sin fjerde bok om kulturhistoriske bånd mellom Norge og Spania. Årets bok handler om La Compania de Maderas, Trelastkompaniet, som ble grunnlagt i den nordspanske byen Santander i 1857 – av en kristiansunder!
Han het Johan Christian Sørensen og var eier de første 20 årene. Han reiste direkte fra Kristiansund til Santander med «berganitnen Rosario», og turen tok 37 dager i stormfullt vær. Han ville utvikle sin forretning basert på de tradisjonelle næringene i Kristiansund: klippfisk, trelast og skipsfart, og ville bygge videre ut forbindelsene mellom Kristiansund og Baskerland i Spania.
Dette er jo midt i Spansketida hos oss; da baskiske skuter kom til Kristiansund for å kjøpe klippfisk. Johan var oppvokst som sønn av fyrvokteren på Kvitholmen fyr på Hustadvika, og ble som 17-åring ansatt som ekspeditør hos Søren Knudtzon, som han faktisk arvet et stort bibliotek etter. Johan hadde mange søsken, og to brødre drev fraktfart på Spania, mens søstrene ble godt gift i patrisierkretser i Kristiansund.
Sørensen var også oppfinner, og tok patent på en «kjøkkenautomat», en slags tidlig mikrobølgeovn, egentlig et kokeapparat med isolasjon. I sommerferien 1869 døpte han sin sønn Henry i Kvernes stavkirke.
Spanske byer i vekst utover 1800-tallet hadde et nesten umettelig behov for trelast, slår forfatterne fast. Etterspørselen var stor etter bjelker, planker og bord. I Norge ble sagbruksprivilegiene opphevet i 1860 og tollsatsene var gunstige. Snart ble det derfor utvidelser i trelastfirmaet, og ti mil unna, i Bilbao, bygde Sørensen i 1862 et trelastanlegg på tomta der vi i dag finner Guggenheim-museet.
Videre ekspansjon kom i byen Gijón i 1888, med en filial ledet av Magnus Blikstad. Han huskes som en filantropisk og generøs bedriftsleder, og hans fabrikk ble skjermet mot opptøyer i den konfliktfylte byen. Sosiologer viser til hans norske protestantiske moral, med vekt på å bygge opp firmaet framfor å ta ut profitt.
Konsul Blikstad har jo ei gate oppkalt etter seg i Kristiansund. Kona Anna Olava Kulø var herfra. Det var også hans mor Engelbærtine Hauff, gift med kniv- og instrumentmaker Napoleon Blikstad i Trondheim. Magnus Blikstad startet sin suksessrike yrkeskarriere i Kristiansund, innen sild og fisk.
Frithjof Plathe var også blant de første grunnleggerne av trelastkompaniet. Også han var født i Kristiansund. Faren var sakfører og gutten fikk etter hvert skipperdatter Claudine Marstand fra Kristiansund som stemor. Han gikk i handelslære hos Herlofsen, og kjente Sørensen herfra.
Boka er lang og solid, og inneholder et vell av navn på personer og steder som er framkommet ved et nitid detektivarbeid. Forfatterne kunne godt ha tatt seg tid til å gi oss noen lengre historier, men har altså prioritert annerledes. De forteller om forbindelser mellom Spania og Norge vi vet lite om nå, selv om fremstillingen er ført fram til vår tid. Det er gjort mange intervjuer med etterkommere etter de norske gründerne.
Mange andre personer med tilknytning til 1800-tallets Kristiansund blir også omtalt, som fiskeriinspektør Fredrik Wallem; Emily Hanevold, oppvokst på hotell Alexandra i Molde; skipsmegler Amland fra Kristiansund – det må ha vært en av brødrene Sivert og Adolf – og «en fallert klippfiskhandler Schmedling». Her må det være meg tillatt å supplere: Denne sistnevnte var Johan Ludvig (Juan Luis) Schmedling (1853-1911) som først var kontorist i Hans Lossius firma i Lossiusgården på Innlandet. Han dro til Bilbao i Spania for å selge klippfisk, etter et mellomstopp i Hamburg. Han hadde stor suksess midt i livet. I Bilbao heter en bydel ved elva (ved det nye maritime museet) fortsatt «Noruega», etter tida da han og flere andre nordmenn bygde brygger og boliger der. Han endte i sterkt reduserte kår i Christiania, som handelsmann i hermetikk og turnsko, men med ansatt kokkepike og barnepike. De var sju søsken: Søsteren Trine var i Spania i 30 år som journalist, språklærer og guvernante. Hun var selskapsdame ved hoffet, og var med på de kongeliges reise til Russland.
Lorenzo Furu bodde det meste av et langt liv i Spania. Han var ansatt hos Schmedling, før han vendte hjem til Kristiansund og arbeidet på kontoret for to generasjoner Bendix Heide, før andre verdenskrig.
–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Anne Cecilie Rinde er spaltister i Panorama.
«Han endte i sterkt reduserte kår i Christiania, som handelsmann i hermetikk og turnsko». Fantastisk Kanskje til og med et eksempel til etterfølgelse?