Barn har rett til å få dekket ridefysioterapi av folketrygden, men tilbudet finnes ikke i Nordmøre og Romsdal.

Av GURO FISKERGÅRD WERNER, stipendiat ved Høgskolen i Molde

For barn med funksjonsnedsettelse kan sykehusopphold, undersøkelser og behandlinger være en del av hverdagen. Det er nødvendig, og en god investering for fremtiden. Likevel, det kan være inngripende og slitsomt når det står på – og for noen vil det være slik hele livet. Hva om deler av denne helseoppfølgingen kunne være aktivitetsbasert og by på spenning, glede og mestring knyttet til aktiviteten i seg selv?

I mitt doktorgradsprosjekt undersøker jeg behandlings- og aktivitetstilbudet ridefysioterapi til barnehagebarn. Jeg har intervjuet ridefysioterapeuter og foreldre rundt om i Norge. To ting slår meg: Det er et attraktivt tilbud, men det er ikke tilgjengelig for alle.

Ridefysioterapi er et behandlings- og aktivitetstilbud for voksne- og barn som har en funksjonsnedsettelse, medfødt eller ikke. Ofte gir disse funksjonsnedsettelsene vansker med bevegelse, balanse og koordinasjon, eller de forhindrer deltagelse i vanlige aktiviteter eller fysisk utfoldelse. Ridefysioterapi utføres av fysioterapeuter med godkjent videreutdanning i ridefysioterapi.

Historisk sett har ridefysioterapi røtter i Skandinavia. I 1952 og 1956 tok den danske dressurrytteren Lis Hartel olympisk sølv i dressurridning. Ikke bare var det oppsiktsvekkende at hun tok olympisk sølv som kvinne, men bak sølvet lå også flere års opptrening etter at Hartel i 1944 ble rammet av polio. Hartels prestasjoner i sporten vakte oppmerksomhet verden over, og inspirerte til utvikling av riding som rehabilitering for mennesker med funksjonsnedsettelser.

I Norge startet Mensendieck-sykegymnast Elsebeth Bødtker i 1952, som den første i verden, med riding som terapi for barn med funksjonsnedsettelse. Erfaringene med behandlingen ble dokumentert og oversendt Rikstrygdeverket med anmodning om at behandlingen skulle inn i den norske folketrygden. Fra 1964 ble det gitt en takst for terapiridning til Ponistallen i Sandvika som ble drevet av Elsebeth Bødtker, og i 1967 fulgte Sissel Thorson Falch og EKT rideskole i Oslo. I 1974 ble det innført en generell takst for ridefysioterapi. I Europa og USA vokste behandlingsformen frem på 1960-tallet. I dag er ikke ridefysioterapi et skandinavisk fenomen, men en internasjonalt anerkjent behandlingsmetode for mange målgrupper.

Hestens bevegelser er det sentrale i ridefysioterapi. I løpet av et minutt overfører hesten om lag 100 bevegelser til rytteren som utfordrer blant annet balanse, koordinasjon og muskeltonus (å kunne holde kroppen oppreist). Hvordan hesten beveger seg påvirkes av underlag og terreng. Terapeuten kan derfor legge til rette for ulik grad av utfordring for rytteren. F.eks. vil det å endre hestens tempo, eller å ri i en sving eller i en bakke, gi andre utfordringer og aktivere andre muskelgrupper enn å ri i en rett linje på et flatt underlag.

Aktiviteten kan skje på innendørs eller utendørs bane med ulike hindre og løyper, men også på tur i variert terreng. Ulike hester har også ulike bevegelsesmønster, noe som kan nyttiggjøres i behandlingen ved å velge riktig hest til riktig person, med tanke på de utfordringene man vil jobbe med.

Mennesker med omfattende funksjonsnedsettelser, både fysisk, psykisk og kognitivt, kan delta i ridefysioterapi. De som ikke kan sitte selvstendig, kan ri med en annen person sittende bak som støtte, eller de kan ligge over hesteryggen. I tillegg til bevegelse, gir hesten mulighet for en rekke sensoriske stimuli som hestens kroppsvarme, pust, rytme og pels.

Mange ulike målgrupper kan ha glede og nytte av ridefysioterapi. For noen kan den største opplevde gevinsten være økt bevegelighet eller balanse, mens andre kan oppleve det som en katalysator for språk, relasjoner og kommunikasjon. Foreldre forteller om barn som gjennom ridefysioterapi blir friskere, og om barn som bruker språket lite, men som nå vil fortelle.

Kontakt med dyr øker utskillelsen av velværehormonet oksytocin, også kalt kjærlighetshormonet, hos mennesker. Det er bevist at kontakt med dyr er stressdempende og gir mennesker en følelse av sosial kontakt og tilhørighet. Begeistring over aktiviteten i seg selv, samspillet med hesten og de mulighetene det gir, gjør at motivasjonen for deltagelse bunner i mer enn målet om bedret funksjon. Foreldre forteller at å tas ut av barnehagegruppa for en ridetime er en attraktiv aktivitet som gir status i barnegruppa.

Det er ikke gitt for alle å kunne gå langs en skogsti, å kunne bevege seg i høy fart eller å kunne se verden fra et perspektiv høyere enn fra sittestilling. Barn som ikke kan løpe om kapp med jevnaldrende, kan delta på likere vilkår når de rir på en hest. På denne måten er ridning en aktivitet som kan bidra til å utjevne forskjeller, fordi et godt samspill med hesten ikke avhenger av en kropp som følger normen. Alt dette gjør at ridefysioterapi er både aktivitet og behandling.

I hele Norge bor det barn som oppfyller kriteriene for deltagelse i ridefysioterapi og som kan ha glede og nytte av det, men tilbudet finner vi derimot kun i deler av landet. F.eks. finnes det ingen tilbud om ridefysioterapi i Nordmøre og Romsdal.

Min forskning kan bidra til å belyse hva som kreves for å etablere og drive tilbudene. Velfungerende samarbeid mellom flere parter er en suksessfaktor, og engasjement fra både fysioterapeuter, kommuner, hestenæringen og frivillige gjør tilbudet mulig. For barn med omfattende og langvarige hjelpebehov, og deres familier, er det å kunne velge en lystbetont og aktivitetsbasert behandling et gode som kan motivere til deltagelse og gjøre den mindre belastende.