Ikke-vold og sivil ulydighet har fått en renessanse i moderne politikk i lys av globale utfordringer.

Av DAG ERIK BERG, førsteamanuensis ved Høgskolen i Molde

I sommer har vi blitt kjent med aksjonene Redd Repparfjorden i Hammerfest og Extinction Rebellion. I tillegg har det globalt sett har vært mange ulike former for sivil ulydighet der ukonvensjonelle aktører som it-teknikeren Edward Snowden og bevegelsen Black Lives Matter har satt agendaen.

Sivil ulydighet er et mangfoldig begrep innenfor politisk tenkning, som kan tøyes og bøyes alt etter hva aktørene står for og hva deres sak handler om. Det er et kjennetegn ved sivil ulydighet at de er dristige aksjoner der gjeldende lover utfordres og aksjonistene har en indre overbevisning om at sannheten er på deres side.

I det forrige århundre var det Martin Luther King og Gandhi som representerte de fremste eksemplene på ikke-vold og sivil ulydighet. Disse inspirerte også Rosa Park, den sorte kvinnen som i 1955 satte seg på bussen for hvite i den amerikanske delstaten Alabama. Hun ble kjent for aksjonen som trosset raseskillelovene i USA på den tiden.

I norsk sammenheng er det imidlertid i spørsmål om miljøvern at sivile ulydighetsaksjoner er særlig brukt. Her står utbyggingen i Mardalsfossen i en særstilling. Kampen mot rørleggingen av Mardalsfossen i Eikesdalen i 1970 representerer et historisk utgangspunkt for ikke-voldsaksjoner i norsk miljøpolitikk. Den foregrep samenes kamp mot utbyggingen i Altavassdraget, og opprettelsen av Miljøverndepartementet i 1972. Aksjonene i Mardalsfossen ble i stor grad gjennomført sommeren 1970 med aktivister fra Romsdal. Planen om å bygge et kraftverk og legge Mardalsfossen i rør hadde først blitt avvist lokalt, men Stortinget vedtok i 1970 at utbyggingen skulle gjennomføres. Kraftverket skulle være i Grytten ved foten av Romsdalshorn, bare 12 kilometer fra Åndalsnes.

Det var flere små aksjoner i Eikesdalen der folk protesterte mot utbyggingen av et vannkraftverk. Foruten lokale aktører deltok også andre miljøaktivister som politikeren Odd Einar Dørum og intellektuelle som Sigmund Kvaløy Setreng og Arne Næss. Sistnevnte er kjent for å ha forklart hva disse aksjonene kunne representere. Filosofen Næss hadde utviklet en interesse i den indiske frigjøringshelten Gandhi og hans tenkning om sivil ulydighet og ikke-vold. Det var også hans yngre kollega, Sigmund K. Setreng, som inviterte Næss til å delta i aksjonen i Eikesdalen. Sammen synes de å ha introdusert Gandhis ideer om politisk handling som en mulighet til å begrunne aksjonenes mening og verdi. Var det faktisk Gandhis filosofi som ble brukt i protesten, eller var dette kun en referanse som ble brukt for å rettferdiggjøre en helt annen ikke-voldelig protestaksjon?

Mohandas Karamchand Gandhi fikk gjennomslag i den indiske kampen for selvstendighet mot britenes koloniherredømme, og hadde en lang politisk karriere som endte med at han ble drept i 1948. Gandhis politiske kamp var bemerkelsesverdig effektiv, og handlet om å bekjempe britene med ikke-voldelige aksjoner. Denne aksjonsformen begrunnet han med en filosofi om hvordan ikke-vold handlet om å kjempe med sjelelig kraft og styrke drevet av sannheten (kalt satyagraha). Gandhis sivile ulydighetsaksjoner fremsto symboltunge, og var både utopiske og effektive i indernes mobilisering mot kolonimakten. Næss og Setreng var fascinert av Gandhi, skjønt deres forståelse kan diskuteres.

I en av sine bøker om Gandhi viser Næss blant annet til den tyske filosofen Karl Jaspers. Jaspers hevdet at Gandhis ikke-voldsfilosofi var ulogisk, fordi all politikk handler om maktutøvelse. Jaspers hevdet faktisk at Gandhis ikke-voldsfilosofi representerte en moralsk form for vold. Næss synes å være uenig med Jaspers, og kombinerte ideen om ikke-vold med saklighet som argumentasjonsform. I kampen mot utbyggingen av Mardalsfossen kommer forståelsen av ikke-voldsfilosofien slik sett primært til uttrykk i et kjent bilde av Arne Næss selv, der professoren fra Oslo bæres bort av to uniformerte politimenn.

Næss sin forståelse av Gandhi er likevel en overforenkling. Gandhis ikke-voldstenkning var ikke bare en nytenkende og naiv pasifisme, men den kunne også være et høyt politisk spill der hans motstandere kunne oppleve betydelig risiko. Dette gjaldt ikke bare mot britene, men også hans politiske motstandere i den indiske uavhengighetskampen.

Faktisk er det stor bitterhet blant dagens daliter (på norsk ofte kalt de kasteløse) i India. I 1932 sultestreiket Gandhi i kampen mot deres leder, Bhimrao Ambedkar, som ønsket egne valg for de kasteløse slik at de kunne bli bedre politisk representert. Ambedkar måtte gi opp sine krav, nettopp fordi Gandhis sultestreik skapte et press, samt risiko både for Gandhi selv og for represalier mot Ambedkar og de kasteløse. Gandhi støttet seg her til sin symbolske tyngde. Denne hendelsen kan derfor forstås bedre med Jaspers enn med Næss, da Gandhis fasteaksjon mot Ambedkar representerte en moralsk form for vold. Gandhi kjempet politisk også som om det var et spørsmål om religionens fremtid, hinduismen, som sto på spill.

I motsetning til Gandhis virksomhet, handlet ikke protestene i Eikesdalen om storpolitiske og dristige fasteaksjoner. I stedet viser historiene hvordan sivil ulydighet kan variere.