Hva er det første man tenker på når man sier setningen «Jeg kommer fra en småby»?

Idyll, jantelov, kjedsomhet, lyckliga gatan,  gjennomsiktig, sladder, trygghet, konformitet? Kanskje alt det her og mer til. Og alt er kanskje riktig, eller kanskje alt er feil.

Det er trygt å vokse opp i en småby, gjennomsiktligheten gjør at man blir passet på, det finnes nabokjerringer i alle nabolag, det tar kort tid å forflytte seg med sykkel eller apostlenes hester. Det er lite som oppleves farlig hverken på høylys dag eller når mørket faller på. Politiet har like mange trafikkontroller på en måned, som antall mil jeg legger ned med bilen min på den tiden. Det er rolig, det er trygt og naboen ser deg. Og skal det mot formodning være noe slagsmål eller fyll i gågata, så er det i lokalavisa innen en time. Man holder seg oppdatert.

Det er trygt at alle vet hvem man er, sånn i tilfelle man skulle falle om på gata. Men: Historien er med deg på godt og vondt. Man blir dømt både en og to generasjoner tilbake i tid, man blir forbundet med sine venner og sine forfedres historier, det være seg oppvekst og ugagn, hvordan du var som elev, hvem som var dine kjærester, hva du gjorde i fritiden, hvilken partipolitikk din slekt var kjent for, hvilken yrkesbakgrunn dine foreldre eller besteforeldre hadde, – og gud forby om det finnes en skandale oppi det hele…. Hvem snakker? Og hva blir det snakket om? Det er historier som utspinner seg, som en selv ikke vet om en gang.  Hva skal folk i små byer med Facebook eller Twitter? Jungeltelegrafen går jo fortere enn man rekker å poste et innlegg om status eller om man har flyttet eller skiftet jobb. Og jungeltelegrafen tar ikke med bare DIN, men hele slektas historie.

Ingen ønsker å være bekjent av å være den som sladrer og baksnakker andre, men misunnelsen og janteloven er sterk i små byer. «Ikke innbill deg at du er bedre enn oss.» Denne fjerde setningen i Aksel Sandemoses «En flyktning krysser sitt spor» fra 1933 er en trussel mot utvikling og er hemmende på små plasser. Ambisiøse, dyktige folk kan virke truende eller skape usikkerhet, og de blir dempet ved  enten å bli  usynliggjort eller å fremstille jobbene eller evnene deres som mindre verdt. Dette er en farlig vei, fordi man må ha ambisøse folk, som kjenner til historien i lokalsamfunnet. Nettopp ved å utfordre det eksisterende skapes vekst og utvikling, det virker skjerpende om man må analysere og begunne hvorfor man gjør som man gjør eller om det er på tide å gjøre noe annet og nyskapende.

Jeg tør å påstå at det er lettere å bli anerkjent for jobben man gjør i en større by. Gjør man en særdeles god jobb i en storby, går navnet ditt rundt, du blir headhuntet og du får delta på mange spennende prosjekt og blir utfordret til større og mer komplekse oppgaver. Dessverre er ordtaket «Skomaker, bli ved din lest!» høyaktuelt på mindre plasser. Ikke stikk deg frem, i alle fall ikke for mye eller på feil tidspunkt. «Ikke tro at du er noe».  Det kan straffe seg hardt. I større byer er det sett på som attraktivt å bytte arbeidsplasser og søke på jobber for å vise at man har ambisjoner, gjerne  med en intervall på 3-5 år. Gjør man dette i en småby, så er tonen at  man ikke funnet seg til rette eller fikser ikke jobben.

Det kan fort bli for lite, for trangt for dyktige mennesker i små byer. De flytter ut, fordi de vil mer.

Dette mer har jeg undret meg over hva er. Kan det være anerkjennelse, å bli sett ut ifra hva man gjør fremfor hvor man kommer fra eller hvem man er, eller det rett  og slett muligheten for å bli sett og stige i gradene? Jeg vet ikke, men gode evner går tapt. I ethvert samfunn trenger man fargeklatter, de som ikke er en del av den grå massen. De som ser utover seg selv, som ønsker noe mer.  Et kjent sitat som sies å komme fra Eleanor Roosevelt er dette: “Small minds discuss people. Average minds discuss events. Great minds discuss ideas.”.

Lokalsamfunn mister svært mye kompetanse ved å ikke anerkjenne lokale, dyktige folk, for det finnes så utrolig mange hardtarbeidende som  jobber fremtidsrettet, også i små byer. Nettopp fordi man blir forbundet med navnet eller historien sin, og man tror man vet hvem man får om man ansetter noen som «alle vet om», så blir man ikke like anerkjent som en som kommer utenfra. På den andre siden, er du bekjent med de «riktige folka», så spiller det ingen rolle hva du har gjort eller hvem du er. Da kan man lett få jobb uten en gang at det er avertert en utlysning, eller utlysningen er skreddersydd for vedkommendes kompetanse, slik at det kan forsvares at nettopp hen fikk jobben.

Er dette sant ? Ja, det er det , men det er ikke den fulle sannheten. Det finnes de som tør å satse, som anerkjenner og benytter seg av både faglig lokal og ekstern kompetanse til tross for navn eller bakgrunn. De som ser og har troen på hva enkeltpersoner utretter og evnene de besitter. Dette er bedrifter eller lokalsamfunn som kommer seg opp og fram, fordi de knytter til seg kompetanse nettopp ved å løfte internt og eksternt, for å skille seg ut og for å utfordre det eksisterende, fordi  de ar troen på at det er dette som skaper vekst.

Jeg er heldig, jeg jobber på en skole hvor mange har spesialisert seg innenfor profesjonen. De er kanonflinke kolleger og akkurat innen deres fagfelt når jeg de til knærne. Dette vet jeg, og jeg bruker deres kompetanse for alt det er verdt.  Jeg kunne aldri forestilt meg å kneble disse eller sette de i en bås grunnet deres navn eller «gamle rykter». Det er ikke interessant for meg hvilken slektshistorie de har. Det er fullstendig irrelevant for hvordan de presterer på jobben. Jeg er fullstendig klar over at utviklingen ved skolen aldri ville funnet sted om man ikke lyttet til de som utfordret eller utforsket praksis ved skolen. Man må stimulere nysgjerrigheten til den enkelte, ved å hele tiden spørre: Hvordan kan man gjøre dette bedre?

Jeg tror man kommer langt med «å klappe hverandre mer på skuldra». Man blir ikke mindre av å opphøye andre. Gi ros, fremsnakk bra folk. Tør å utfordre det eksisterende, tør å ta diskusjonene og lytt til de som ikke er en del av den grå massen, men de som tør å skille seg ut og som har ambisjoner og vyer utover normen. I særdeleshet gjelder det de som har ambisjoner på vegne av fellesskapet uten at det ganger egen vinning.

Lytt til de som ønsker å tråkke opp nye stier, tør å feile sammen og lykkes sammen, lytt til de som ønsker en forandring. Kanskje er ikke alle tanker og ideer realiserbare, men jeg tror at ved å diskutere ideer fremfor å snakke om folk, så skjer det noe i profesjonsfellesskapet som også får ringvirkninger ut i lokalsamfunnet.

Fuck janteloven og baksnakking, det skaper INGENTING. Se på hva folk gjør og hvilke ideer de har, det er nemlig det som skaper vekst

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Synnøve Stokke Fidje og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.