Jeg har aldri følt et kall til sykepleierprofesjonen. Jeg valgte utdanningen fordi det faglige innholdet så interessant ut, og fordi det var et yrke som ville sikre meg jobb.

Jeg var ikke overbevist om at sykepleieryrket var det rette eller eneste for meg, men jeg klarte meg greit gjennom utdanningen. Til tross for den uskrevne regelen om at alle burde jobbe i sykehus rett etter sykepleierskolen, valgte jeg å gjøre det jeg synes var mest spennende: å jobbe med sikkerhetspsykiatri. Der jobbet jeg i syv år, og jeg tror jeg gjorde en god jobb som sykepleier. Jeg trivdes godt både med det faglige, arbeidsoppgavene og med kollegene, men jeg tenkte ikke på det som å elske sykepleierjobben.

For hva ligger det i å elske yrket sitt? Hva vil det egentlig si å elske noe eller noen? Jeg skal motstå fristelsen til å gå langt inn i det filosofiske og eksistensielle, men jeg drister meg til å gjengi hva ordboken sier om å elske. Og her er det tre betydninger å finne. Den første betydningen er: å sette stor pris på, like svært godt, være glad i. Den andre betydningen av er: å føle sterk kjærlighet til, holde av. Og den tredje betydningen er: å ha seksuell omgang.

Profesjonelle grenser er jo mitt fagfelt, så her føler jeg meg forpliktet til å minne om at det ikke er tillatt å ha seksuell omgang med pasientene sine. Seksuell omgang med andre profesjonsutøvere er en annen sak. Kanskje ikke helt ukjent på en del arbeidssteder. Uansett er det nok de to første betydningene som er mest relevant for de som arbeider innen helse- og omsorgstjenestene. Og jeg tror mange vil si, med hånden på hjertet, at de liker svært godt den profesjonen de har valgt seg, at det er et yrke de er glade i, og som de setter stor pris på.

En del av svaret på spørsmålet om hva som må til for å elske yrket sitt, er derfor at ingenting må til. Yrkesutøverne elsker allerede yrket sitt.

De fleste som velger profesjonsutdanninger innen helse- og sosial, går inn i utdanningene og inn i arbeidslivet med nettopp det som utgangspunkt: De elsker yrket de har valgt. De vil hjelpe mennesker og har funnet et yrke hvor de kan gjøre det. Men så skjer det noe. Kanskje allerede underveis i utdanningen og senere i arbeidslivet, skjer det noe som gjør at profesjonsutøverne ser ut til å gjøre alt annet enn å elske yrkene sine.

Jeg har fulgt med på debatter og nyheter for helse- og sosialfeltet i noen år, og jeg har sett at det er en del endringer som mange mener er viktige for at forholdene i helse- og omsorgstjenestene skal bli bedre. Det ropes etter flere menn, flere heltidsstillinger og høyere lønn. I tillegg er det en del som mener vi rett og slett må slutte å klage så mye. Og i verste fall bør vi bare bytte jobb.

La oss se litt nærmere på disse punktene.

Flere menn

I en del sammenhenger kan det virke som at mange mener at roten til alt vondt og ondt i helse og omsorg er at det rett og slett er for mange kjerringer der. Sagt på en annen måte: overvekten av kvinner gjør at profesjonsutdanningene har lav status, lav lønn og dessuten blir det dårlig arbeidsmiljø med så mange damer på ett sted. Kvinner er jo kvinner verst, sies det. Jeg er ikke enig i det. Jeg tror tvert imot at mange kvinner løfter hverandre opp og støtter hverandre. Men det finnes uansett gode grunner til å se nærmere på kjønnsubalansen som finnes i de ulike sektorene.

For de fleste yrkene innen helse- og omsorgssektoren, så er det flertall av kvinner. For vernepleiere og sykepleiere, som er de to profesjonsutdanningene vi har på Høgskolen i Molde, var andelen menn 21 % for vernepleiere og 11 % for sykepleiere i 2021. Kanskje hvis vi bare fikk flere menn, så ville alt bli bedre?

Helsepersonellkommisjonen er blant dem som argumenterer for at det er viktig med en jevnere kjønnsbalanse. De ser for seg at en jevnere kjønnsbalanse er viktig fordi ansatte i helse- og omsorgssektoren bør gjenspeile befolkningen. Dette handler på mange måter om mangfold: vi møter mange forskjellige pasienter, og vi må være mange forskjellige profesjonsutøvere for å kunne imøtekomme det mangfoldet som finnes i pasient- og brukergruppene. Vi bør ha såpass mange menn i helse- og sosialsektoren at vi kan by på en mannlig profesjonsutøver til de pasientene som av legitime grunner ønsker det.

Helsepersonellkommisjonen mener at et større innslag av teknologi og digitalisering i utdanningen av for eksempel helsefagarbeidere, vil gjøre utdanningen mer attraktiv for gutter og menn. Dette fremstår for meg som et ekko av reklamekampanjer som ofte desperat og ofte forgjeves forsøker å appellere til gutter og menn ved å bygge på tradisjonelle forestillinger om hva gutter og menn er interesserte i. Denne taktikken, å spille på det kjønnstradisjonelle for å få unge håpefulle til å velge utradisjonelt, er et bomskudd, tror jeg.

Forskning på rekruttering til mannsdominerte fag som ingeniør og IT, viser at bruk av kjønnsstereotypier bidrar til å opprettholde tradisjonelle fagvalg og et kjønnssegregert arbeidsmarked. Det som faktisk fungerer, er å kombinere ulike tiltak. Først er det viktig å få de man ønsker å rekruttere til å føle seg velkomne, så må sørge for at de som er motivert og kvalifisert i større grad blir tatt opp på utdanningene, man må vise klart og tydelig hva som er bra med studiene på måter som treffer målgruppen, og en må iverksette tiltak for å hindre frafall blant de som er i mindretall.

Det er flere som tar til orde for at en større andel mannlige yrkesutøvere vil gjøre underverker for alt fra arbeidsmiljø til lønnsvilkår innen helse og sosial. Men selv om jeg mener det er viktig og riktig å arbeide for bedre kjønnsbalanse, så tviler jeg på at løsningen er å lokke og lure menn til omsorgsyrkene under dekke av at vi har mye teknologi å by på.

Jeg kunne derimot ønske at vi tok et realt oppgjør med nedvurderingen av omsorgsarbeid. Varme hender bør ikke kunne bli brukt som en fornærmelse. Bortsett fra rent konkret, så er det ikke en drittjobb å vaske rumper. Omsorgsrelasjoner er derimot fundamentet i samfunnet! Vi hadde ikke overlevd starten på livet om ingen hadde omsorg for oss.

Når vi oppfører oss som om alle menn i helse og sosial helst vil opp i helikopter, jobbe akutt eller bli ledere, da undervurderer vi både verdien av omsorg, kvinner sitt omsorgsarbeid og, ikke minst, menns vilje og evne til omsorg. Et ekte og moderne mangfold i helse og sosial krever at vi rister av oss de gammeldagse forestillingene om hva menn og kvinner liker og hva de evner å gjøre. Jeg tror omsorgsarbeidet og omsorgsyrkene får bedre vilkår om vi anerkjenner menn sine varme hender – ikke bare deres fysiske styrke og teft for tøffe situasjoner.

Heltidsstillinger

Et annet tema som har vært diskutert ganske flittig over flere år, er dette med heltidsarbeid og deltidsarbeid. Deltidsarbeid har et dårlig rykte, og mange har engasjert seg i kampen for retten til heltid. Ifølge Statistisk sentralbyrå kan deltidsarbeid svekke arbeidstakerens rettigheter, og deltidsarbeid er en av de viktigste grunnene til at kvinner i gjennomsnitt tjener dårligere enn menn. Inntektsulikheter over tid fører til mindre økonomisk selvstendighet og dårligere pensjonsopptjening for fremtiden.

Sykepleierforbundet er en av dem som kjemper for mer heltidsarbeid, og de mener at heltid handler om å kunne forsørge seg selv og å ha forutsigbar arbeidstid og fritid. I tillegg mener de at heltid gir bedre arbeidstilknytning og bidrar til bedre arbeidsmiljø. Sykepleierforbundet har et heltidsbarometer som viser hvor stor andel av utlyste stillinger som er heltid, og der kan en se at andelen heltidsutlysninger er gradvis økende over de siste årene. I januar i år var 75 % av de utlyste stillingene i helseforetak heltidsstillinger, mens 69 % i kommunene.

Forklaringen på kjønnsforskjellene i deltid kan være at det er mindre grad av yrkesspredning blant kvinner, sammenliknet med menn. Over en fjerdedel av alle kvinnelige lønnstakere jobber i de tre mest kvinnedominerte yrkene. Særlig er helse- og omsorg er kvinnedominert, og deltidsarbeid er utbredt. Møre og Romsdal har den største kjønnsforskjellen når det kommer til deltid. 43 prosent av kvinnelige- og 15 prosent av mannlige lønnstakere jobber deltid her.

Hvis det er så ille med deltid, hvorfor er det da så mange som velger det?

En studie på norske sykepleiere fant at fritid, barn og god økonomi var de viktigste grunnene til å velge deltid, og ubekvem arbeidstid var det viktigste hinderet for høyere stillingsprosent blant deltidsansatte. I en undersøkelse fra 2015 svarer hele 72 prosent av de spurte som i dag har deltidsstillinger, at de også ville foretrukket dette dersom de kunne velge fritt. Det kan tyde på at deltid ikke nødvendigvis er et problem, men snarere en løsning for mange.

Et alternativ til å kjempe for heltidsstillinger kan derfor være å begrense ulempene det har å arbeide deltid. Kanskje skal man jobbe for retten til deltid som ikke går utover pensjonsrettigheter? Hva med 100 % lønn for 80 % arbeid for foreldre med små barn eller andre med store ulønnete omsorgsoppgaver?

Vi går mot en fremtid der vi vil ha mange eldre å ta vare på, og et helsevesen som ikke vil kunne gi all den omsorgen som de eldre trenger. Skal vi fortsette å la kvinner tape rettigheter og muligheter fordi de tar de viktige og nødvendige omsorgsbyrdene i samfunnet? Eller skal vi kjempe for et arbeidsliv som forstår at livet består av mer enn lønnsarbeid. Det kan hende at vi bør børste støv av parolene fra 70-tallet om kortere arbeidstid: Ja til 6-timers dag og fire-dagers arbeidsuke!

Spør dere meg, så tror jeg at kortere arbeidstid vil kunne bidra til å forebygge en del av de problemene vi har i helse og sosial med utbrenthet, sykemeldinger og høy turn-over. Får vi bukt med de problemene, så vil sannsynligvis det kunne gjøre mer for forutsigbarhet enn heltidsstillinger og arbeidsforhold som sliter ut folk.

Høyere lønn

Mange problemer kan løses bare man kaster nok penger på dem, og mange tar til orde for at høyere lønn vil bedre søknadstallene til profesjonsutdanninger, lette rekrutteringen til helse og sosial, bidra til å holde folk i yrkene og styrke omdømmet til omsorgsarbeid. Det vi ser nå, og som jeg frykter vi vil se mer av i årene fremover, er at mangelen på fagfolk tvinger arbeidsgivere til å overby hverandre i kampen om kompetente arbeidstakere. Ved første øyekast kan det virke som en bra greie: Høyere lønn til kvalifiserte folk! Glimrende! Men baksiden av dette er at det blir store lønnsforskjeller, og kommuner og arbeidsgivere kjemper mot hverandre når de aller helst trenger å jobbe med hverandre. For vernepleiere kan lønnen variere avhengig av for eksempel hvilken bydel de arbeider i.

Arbeidstakere som ikke kan jakte de best lønnete arbeidsstedene, men er bundet av familie eller andre forpliktelser, sitter igjen med dårligere lønn selv om de kanskje har like god kompetanse og jobber like hardt. Det som er motiverende for noen, blir slik sett demotiverende for andre.

Når en spør sykepleiere hva som er viktig for dem i deres arbeidsliv, kommer lønn på en sjetteplass. Både arbeidsmiljø, meningsfullt arbeid, jobbtrygghet, interessante arbeidsoppgaver og mulighet for faglig utvikling er viktigere enn lønn. Det kan godt hende at svaret på rekrutteringsutfordringer og frafall fra yrkene ligger her, og ikke i høyere lønn. En god lønn hjelper kanskje litt, men jeg tviler på at det er nok, hvis arbeidsmiljøet er elendig eller hvis arbeidsforholdene gjør at du går hjem fra jobb med dårlig samvittighet hver dag.

Jeg mener vi heller burde bruke penger på å forbedre de rammevilkårene som folk i helse og sosial jobber under, i stedet for å kaste noen tusenlapper på noen få heldige yrkesutøvere. Det tror jeg vil gjøre arbeidshverdagen bedre for flere. Vi løser ikke den nasjonale mangelen på fagutdannede folk i helse og sosial ved å gi noen få ekstra høy lønn. Bedre arbeidsforhold for alle vil derimot kunne styrke mulighetene for rekruttering og mulighetene for arbeidstakerne til å klare å stå i arbeid år etter år.

Slutt å klage!

Jeg har ikke prøvd å telle, men jeg tror ikke det er mange dagene det går mellom hver gang jeg leser en nyhetssak som handler om uforsvarlig pasienthåndtering eller uforsvarlige arbeidsforhold i helse- og omsorgstjenestene. Slike nyheter kan skape dårlig stemning hos både pasienter, kolleger, arbeidsgivere og de som skal rekruttere til stillinger og studier. Pasienter kan miste tillit til helse- og omsorgstjenestene, kolleger og arbeidsgivere kan bekymre seg for følgene som den negative oppmerksomheten får. Mange kan være redde for at alle de dårlige nyhetene skremmer folk bort fra arbeid innen helse og sosial. Andre reagerer på det de mener er svartmaling og nedsnakking av arbeid som er svært meningsfullt og givende.

Faren ved at det utvikler seg en klagekultur, er at det kan gjøre vondt verre. Klaging som ikke er konstruktiv kritikk, har lite evne til å faktisk skape bedring. Og da kan det være fristende å be de som syter og klager, om å holde kjeft. Slutte å klage, og aller helst fortelle mer om hvor fantastisk det er å ha en så viktig jobb i samfunnet. Men, og dette er et viktig men, når det er et problem, så er ikke løsningen på problemet at den som sier ifra om det, skal holde kjeft. Problemer løses sjelden ved å ties i hjel.

Klagekultur kan i seg selv være et symptom på at arbeidsforholdene ikke er gode, at arbeidstakerne ikke har det bra. Omsorgstretthet er for eksempel kjennetegnet av synkende motivasjon, negativitet og at en mister troen på at jobben en gjør er nyttig. De dårlige nyhetene må derfor tas på alvor og ses på som varsling om uholdbare situasjoner i helse- og omsorgstjenestene, og de må lede til endring. Det nytter ikke å beklage at noen hadde en dårlig opplevelse hvis bemanningen alltid er for dårlig. Avviksmeldinger kan ikke behandles som søppelpost. Ledere og andre som sitter med ansvar må sørge for at det iverksettes tiltak – ikke bare der og da, men tiltak som gir varige endringer.

Finn en annen jobb!

Av og til kan en få inntrykk av at helse- og omsorgstjenestene lekker fra alle kanter. Om det ikke er nok med at søknadstallene til profesjonsutdanninger går ned, så velger en god del profesjonsutdannede å arbeide helt andre plasser enn der vi trenger dem. I 2022 var det cirka 473 tusen sysselsatte som hadde helse- og sosialfaglig utdanning. Av disse så arbeidet 77 % i helse- og sosialtjenester. Det vil si at omtrent 23 % av personer med helse- og sosialfaglig utdanning arbeidet andre steder. Det er nesten 1 av 4.

Så hvor jobber de med helse- og sosialfaglig utdanning når de ikke jobber innen helse- og sosialtjenestene? En god del av oss arbeider med undervisning. I 2022 var vi litt over 31 tusen personer med helse- og sosialfaglig bakgrunn som jobbet her. Nesten 45 tusen arbeidet med tjenesteyting, 17 tusen med offentlig administrasjon eller lignende, og 10 tusen jobbet innen primær- og sekundærnæringer.

Det kan hende at disse tallene vil bli enda større i fremtiden. I en undersøkelse Sykepleien gjennomførte i 2021 svarte 72 prosent av sykepleierne at de det siste året har vurdert å slutte som sykepleier eller bytte arbeidsplass. Det er en markant økning i forhold til tidligere undersøkelser med samme spørsmål. Årsakene til at sykepleierne vurderte å slutte eller bytte jobb var blant annet at: Bemanningen ikke var i samsvar med behovet, at de var misfornøyde med lønnsnivået, og den psykiske og fysiske belastningen ved arbeidet.

Arbeidsbelastninger var også en av de viktigste grunnene for å søke seg bort fra sykehusjobben, ifølge en undersøkelse i sykehussektoren på sykepleiere, hjelpepleiere og helsefagarbeidere som var over 50 år. Karriereambisjoner og ønske om faglig utvikling var også viktig for mange, mens kun én av ti søkte seg bort på grunn av helseproblemer. Deltakerne i undersøkelsen mente lav bemanning, høyt tempo og stadig endringer og omorganiseringer bidro sterkt til dårlig arbeidsmiljø og stress. En tredjedel av dem vektla også stresset forbundet med å alltid ha dårlig samvittighet.

For meg er det ingen tvil om at arbeidsbelastningene innen helse- og sosial er så store at det får kvalifisert personell til å søke seg bort. Hvis vi skal klare å beholde fagfolkene vi utdanner i de jobbene de er utdannet til, så må vi gjøre noe med arbeidsforholdene.

Prioritering og profesjonskamp

Jeg tror det er mange endringer som kan bidra til at det blir lettere for profesjonsutdannede å elske jobben sin, og det er to temaer som jeg tror er viktige å løfte frem i den videre diskusjonen rundt hvordan helse- og omsorgstjenestene skal organiseres og drives.

Det første temaet er prioritering. Utviklingen som er skissert for fremtiden er at det vil bli flere personer, spesielt eldre, som trenger hjelp, flere behandlingsmuligheter og forholdsmessig færre personer i arbeidsfør alder. Det betyr at mange vil trenge hjelp, at det finnes flere behandlinger å gi, men at vi ikke vil ha så mange personer som kan gi hjelp og behandling. På en måte kan en si at det er et umettelig behov for hjelp og støtte i befolkningen. Samtidig er det nærmest et uendelig mulighetsrom for tiltak – nye terapier, behandlingsformer, medikamenter og så videre. Knapphetsgodene er penger og personer. Og det er derfor prioritering er så viktig. Vi kan ikke gjøre alt for alle, så vi må – uansett om vi vil eller ikke – prioritere noe foran noe annet.

Vi har i dag kriterier for prioriteringer i helse- og omsorgssektoren og en forskrift for prioritering av helsetjenester fra spesialisthelsetjenesten. Prioriteringskriteriene handler om nytte, alvorlighet og ressurser. Det vil si at helsehjelp prioriteres høyere jo mer nyttig den forventes å være, jo mer alvorlig tilstanden er, og jo mindre ressurser helsehjelpen legger beslag på.

Utdanningsinstitusjonene, slik som Høgskolen i Molde, kan spille en viktig rolle i å forberede sykepleier- og vernepleier-studentene på at de vil komme til å måtte gjøre vanskelige prioriteringer i arbeidshverdagen de går til. Undervisning om prioriteringskriteriene hører til her, men det kan også være viktig å gå inn i verdiene som ligger til grunn for prioriteringene. Vi må klare å se den enkelte pasient og brukers behov samtidig som vi klarer å løfte blikket og se hvordan tjenestetilbudet til den enkelte er en del av et større system. Den enkeltes tjenestetilbud eksisterer ikke uavhengig av de andres når ressursene er begrenset. En kostbar behandling til en person betyr mindre behandling til en annen. Det er den brutale virkeligheten vi må forholde oss til. Med mer kunnskap om prioriteringer og hvilke verdier som ligger til grunn for dem, så tror jeg vi er bedre rustet til å faktisk gjøre gode prioriteringer.

Det andre temaet som jeg mener er viktig å diskutere nærmere fremover, er hva de ulike profesjonene skal gjøre. Profesjonskamp er et begrep som har blitt brukt i flere tiår til å beskrive de forskjellige profesjonenes kamp for å definere og verne om sitt eget arbeidsområde og sine arbeidsoppgaver. Profesjonskamp er fremstilt som noe man bør unngå, fordi målet heller bør være samarbeid mellom profesjonene.

Jeg har lyst til å lufte en annen tanke. Hva om vi trenger mer profesjonskamp?

Jeg skal forklare hva jeg mener. Et av problemene i dagens helse- og omsorgstjenester er at oppgavedelingen ikke fungerer optimalt. Mange profesjonsutøvere bruker mye tid på arbeidsoppgaver som egentlig kunne og kanskje burde vært gjort av andre. Dokumentasjon er for eksempel svært tidkrevende for mange profesjoner, men kanskje kunne mye av dokumentasjonsarbeidet vært gjort av andre? Kanskje skulle vi hatt mange flere helsesekretærer på mange flere steder? Hva med matlaging og husstell? Er det nødvendig å ha sykepleierkompetanse for å henge opp gardiner? Eller må man være vernepleier for å skifte på en seng? Det er klart at estetikk og hygiene er noe både vernepleiere og sykepleiere har kompetanse på, men det kan hende at andre yrkesgrupper kunne gjort slike arbeidsoppgaver, sånn at for eksempel vernepleierne og sykepleierne i større grad fikk tid til å gjøre det de har spesialkompetanse på.

Jeg har tidligere undervist i profesjonssosiologi til sykepleiestudenter, og noe av det jeg brukte å spørre studentene om da, var: hva kan sykepleiere gjøre som andre ikke kan? Ofte ble det ganske stille i klasserommet, og det kunne ta litt tid å få lirket ut av studentene hva som kjennetegner sykepleieres særegne kompetanse. Grunnen til at jeg stilte studentene dette spørsmålet, er at jeg tror det er veldig viktig for profesjonsutøvere å kunne si klart og tydelig hva deres kompetanse er. For hva skjer hvis de ikke klarer det?

Nå for tiden har vi en del stillinger som har profesjonsnøytrale titler, slik som miljøarbeider. Kan det være at dette er en utvikling som truer profesjonenes egenart? Hvis det er likegyldig hvilken kompetanse en har, da er det kanskje svakt grunnlag for å velge de profesjonsutdannede. Profesjonsnøytrale titler sier lite om hvilken kompetanse yrkesutøveren har, og jeg tror det gir dårligere, ikke bedre, forutsetninger for tverrprofesjonelt samarbeid.

Diskusjoner rundt hva som er profesjonenes egenart, hvilke arbeidsoppgaver de skal ha enerett på og ikke, kan være avgjørende for å gjennomføre en fornuftig oppgavedeling i helse- og sosialsektoren. Og dette er ikke en diskusjon man tar en gang for alle, det er en diskusjon som må tas om igjen og om igjen i takt med at teknologien og samfunnsutviklingen ellers, endrer rammevilkårene for profesjonsutøvelsen. Hvis vi er mer kritiske til hvilke oppgaver vi skal ha i helse- og omsorgstjenestene, og mer kritiske til hvem som skal gjøre hva, kan det hende at det vil gjøre arbeidsforholdene bedre for mange profesjonsutøvere.

Det er mye lettere å elske yrket sitt hvis du vet at det du gjør, faktisk hjelper, og at du er den rette fagpersonen til å gi den hjelpen.

–> Artikkelen ble opprinnelig skrevet som et innlegg forfatteren holdt på Molde campus 11. mai i år på en fagdag for helsesektoren i Nordmøre og Romsdal.