I sommer kunne vi lese i Khrono at det er stor variasjon blant landets universiteter og høgskoler når det gjelder antall studenter per faglig ansatt. Høgskolen i Molde ligger på bunnen av lista med flest antall studenter per ansatt. 

Denne plasseringen er det ingen grunn til å være overrasket over, men det gir god grunn til å reflektere over vår virksomhet.

Høgskolen i Molde har ifølge Khronos artikkel 21 studenter per faglig ansatt. Til sammenligning har for eksempel Universitetet i Oslo seks studenter per faglig ansatt, og UiT har sju. Statistikken viser at det er et gap mellom høgskolen og universiteter som kan forklares med at universitetene har mer forskningstunge fag og flere ansatte som bedriver forskning sammenlignet med høgskolene. For HiMolde, som er vitenskapelig høgskole med universitetsambisjoner, er det noe som skurrer.

I sakens anledning ble rektor Elin Mordal intervjuet. Hun hadde ingen gode forklaringer på hvorfor vi var den institusjonen med lavest tettet av faglig ansatte, men uttalte at det er «ingen tvil om at vi kunne trengt flere undervisere». Det fremstår altså som at dette er en overrasket og uønsket situasjon, og noe som vi ønsker å endre på.

Situasjonen bør imidlertid ikke komme som en overraskelse, for vi vi må anta at vi har god oversikt over antall studenter og antall faglig ansatte på hvert studieprogram og på overordnet nivå. Det er ikke veldig komplisert å finne ut. Dessuten er det et resultat av en målrettet strategi.

Jeg har enda til gode å oppleve at noen på ledernivå har problematisert at det har vært for mange studenter per faglig ansatt. Tvert om, en har ved flere anledninger pekt på at enkelte studier er mer ressurskrevende og koster mer enn andre. Studier med for få studenter sammenlignet med antall faglig ansatte har flere ganger befunnet seg i faresonen for å bli lagt ned, og noen har også blitt det.

Fra et økonomisk perspektiv er dette forståelig. For det er studieprogram med mange studenter per faglig ansatt som vi tjener gode penger på. Vår rangering på student-per-ansatt-lista er et resultat av en tydelig og villet strategi for å øke våre inntekter. Det er ikke bare noe som har skjedd av seg selv.

Denne strategien handler selvfølgelig om fremveksten av nettbaserte studier. Dette har pågått over lengre tid. I forbindelse med den såkalte «digitaliseringsstrategien» som ble utarbeidet under forrige rektorperiode, var det for eksempel en uttalt målsetting å utvikle en digital versjon av bachelorutdanningen i logistikk. Strategien har vært tydelig: Vi øker våre inntekter ved å øke antallet studenter uten å øke kostnadssiden tilsvarende. Dette kan gjøres gjennom å tiltrekke oss studenter som krever et minimum av kontakt med faglig ansatte. Dette er studenter som ikke fysisk til stede på campus, eller i regionen for den del. Mer penger i vår kasse, men trolig mindre for andre aktører som tjener på at studentene befinner seg i regionen.

Statistikker fra Samordna opptak illustrerer denne utviklingen. Ifølge et oppslag i Romsdals Budstikke, fikk1053 studenter tilbud på nettbaserte studier innen logistikk og IT (av totalt 2372) i 2023. Det store tallet skyldtes blant annet at en tok inn 600 studenter på årsstudiet i IT, som var langt over antall plasser som var bestemt på forhånd, en økning som skjedde uten at en hadde økt lærerkapasiteten tilsvarende. Det har kommet meg for øre at dette kom som en overraskelse på flere ansatte tilknyttet dette studiet.

I år har en redusert antallet som har fått tilbud om studieplasser innen dette studiet, men samtidig har en økt antallet studieplasser på nettstudiet i logistikk. Opptaket totalt på det som «offisielt» er benevnt nettbaserte studier utgjorde, ifølge tallene i artikkelen i Romsdals Budstikke, 37 % av det totale antallet som fikk tilbud ved høgskolen i år. I tillegg har vi en god del emner som har digitale tilbud, det vil si at en kan følge forelesninger og levere inne oppgaver på nett.

Som regional og relativt liten høgskole liker vi å fremheve at vi er tett på studentene og har gode muligheter til å skape et godt læringsmiljø. Kan hende det er derfor det sitter litt langt inne å si at vi faktisk har jobbet bevisst og målrettet for å oppnå bunnplasseringen på den ovennevnte statistikk? Eller er det slik at vi ser på nettstudier som noe som er separat fra det vi egentlig driver på med, kun en nødvendighet for å sørge for tilstrekkelig økonomisk inntjening?

Om vi skulle tenke at vi er en bedrift som opererer i et marked, er ikke dette en så dum strategi. I et slikt perspektiv kan en tenke at vi har kunder med ulike behov som vi betjener på ulik måte, hvor noen segmenter krever mer ressurser enn andre. Nettstudentene vil i denne sammenhengen fungere som «cash cow» som gir god inntjening som kan kompensere for lav inntekt på andre studieprogram. Et annet eksempel på en slik «melkeku» kan være etterutdanningsprogram hvor institusjonene tar egenbetaling for å oppnå akademiske grader. Erfaringsbaserte mastere ble nylig omtalt i Khrono som god butikk for enkelte universiteter og høgskoler.

Nettstudier er tydeligvis god butikk for Høgskolen i Molde. Ifølge sakspapirene i ovennevnte styresak ga årsstudiet i IT oss hele 5243 studiepoeng i 2022, og utgjorde 12,9 % av studiepoengproduksjonen ved avdeling for logistikk i 2022. Basert på dette slår notatet fast at «det er dermed klart at årsstudiet i IT er en viktig inntektskilde for høgskolen». Dette ble brukt som argument for å øke antall studieplasser på det digitale årsstudiet i logistikk: «dersom vi regner med 250-300 aktive studentene som gjennomfører 25 stp i snitt vil det gi en studiepoenginntekt til høgskolen på 4-5 millioner per år.»

Saksfremlegget i denne styresaken handler i det vesentlige om de økonomiske forhold knyttet til studiet. Hvor mye det er mulig å tjene på disse studiene, og hva vi taper av inntekter ved å ikke øke antall studieplasser. Riktignok var direktøren negativ til en slik økning, men det var ut ifra budsjettsituasjon med reduserte rammer og økte utgifter. Dette fremstår som en vurdering av økonomisk risiko, ved at økning i antall ansatte vil kunne potensielt virke økonomisk belastende om en ikke får de inntektene som en håper på.

Nettbaserte studier med bruk av teknologi gir muligheter til å håndtere et høyt antall studenter med få fagansatte. I slike studier er det ikke uvanlig med automatisert retting av øvingsoppgaver og eksamener. Forelesningene streames og/eller legges ut på nett slik at studentene kan se dem når det passer. I prinsippet kan en student gå gjennom studiet uten å være i nærheten av eller kommunisere med en fagansatt overhodet. Jo mindre kontakt, jo bedre, ut ifra en økonomisk logikk. I praksis er det ingen grense for hvor mange studenter en kan ha på hvert emne. Det er den perfekte studiepoengsmaskin.

I motsetning til dette signaliserer saken i Khrono at det er en fordel med flest mulig fagansatte sammenlignet med antall studenter. Dette bygger på en antakelse om at høy tetthet av fagansatte er bra for studentenes læring. I dette perspektivet er ikke akademiske institusjoner lik bedrifter som har som overordnet mål å maksimere profitt. De har en rolle i samfunnet som handler om noe helt annet, som å utvikle og formidle kunnskap. Akademiske institusjoner skal sikre at studentene har kunnskaps- og ferdighetsnivå når de uteksamineres som i tråd med kravene til gradene som institusjonene tilbyr. Universitetene og høyskolene skal dessuten bidra til å utvikle studentene som individer og samfunnsborgere. De skal gi studentene akademisk dannelse, som blant annet handler om refleksjon, kunnskapsutvikling og kritisk tening. I et demokratisk samfunn er dette en bærebjelke.

I lys av teknologi blir det essensielle spørsmålet om denne teknologien bidrar til å oppfylle de sentrale roller til utdanningsinstitusjonene. Økt inntjening kan ikke være det bærende argument for å tilby heldigitale utdanninger.

I sin bok «Should Robots Replace Teachers?» argumenterer Neil Selwyn (2019) for at utdanning hovedsakelig er en menneskelig prosess som ikke kan overlates til teknologi. Dette utelukker ikke bruk av teknologi, men at vi reflekterer hvorvidt teknologien bidrar til å fremme læring og dannelse før vi tar i bruk ulike teknologier.

Utgangspunktet for en slik refleksjon må være å stille seg spørsmål om hva god læring egentlig innebærer, og hva det betyr å være en akademisk institusjon.

For det er vel det vi ønsker å være?

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast i Panorama.