I utkastet til Høgskolens i Moldes strategi kan vi lese at vår ambisjon er å bli et universitet innen utgangen av strategiperioden 2024-2029.  Dette bærer bud om at begrepet universitet betyr noe annet enn det gjorde før.

De fleste av oss har en forestilling om hva et universitet er. Den gang jeg som tenåring startet mine studier ved NTH, så jeg for meg et universitet som noe stort og tungt. Jeg tenkte at et universitet rommet mennesker med kunnskap på det høyeste nivå og innen de fleste disipliner. Universitetene var et sted hvor en gikk dypt inn i materien, drevet mer av sannhetssøken enn hva som noen utenfor universitetets vegger eventuelt måtte anse som «nyttig». På universitetene ble dessuten de store globale og nasjonale spørsmålene diskutert. Universitetet var en arena for debatt og kritisk tenkning.

Etter hvert har min forestilling om hva et universitet er endret seg. I løpet av de siste 30 årene har sektoren opplevd flere reformer. En av de store endringene skjedde da den store fusjonsbølgen sveipet over landet for noen år tilbake. Dette førte til at flere høgskoler ble til universitet over natten, uten at de hadde gjort noe som helst med sitt faglige innhold og nivå for å kvalifisere seg til denne statusen. Fusjonsbølgen etterlot seg et landskap som en tydeligvis har behov for å rydde opp i.

Bernt Hagtvet har sterke meninger om utviklingen av sektoren. Han hevder at vi har et system som består av en «saus av halvgode stankelbensuniversiteter som sliter med å holde sine tynne doktorgradsprogrammer ved like». Universitetsbetegnelsen er blitt tømt for innhold her til lands, sier han.

Reine ord for penga, men jeg tenker at han har mange relevante poeng. Det er udiskutabelt at et universitet er noe annet enn det var før. Kravene til å bli universitet har blitt nedjustert, noe som har ført til at stadig flere institusjonen har fått denne merkelappen i årenes løp. Nå ser det ut som at kravene blir ytterligere senket. Ifølge statsråden innebærer dette at en tilpasser kartet til terrenget.

Bortsett fra Hagtvets utspill synes det ikke å være stor motstand mot dette. Da studiekvalitets- og tilsynsforskriften var på høring i sommer og høst, var det blant de innkomne svarene ingen tydelige motforestillinger om at kravet for å bli universitet skal bli redusert fra fire doktorgrader til én.  Men så er det en utvikling som har pågått over lang tid, og dette kan fremstår som et naturlig neste skritt på veien mot et landskap med universiteter på hvert nes.

Hagtvet peker på at det har blitt en avstand mellom prestisjen knyttet til betegnelsen universitet og det faktiske innholdet. At det er blitt en begrepsinflasjon. De som har svart ham, skriver at han ikke forstår hva et universitet anno 2024 er, og mer enn antyder at han henger igjen i en «foreldet forståelse» av universitetsbegrepet. Det er ikke de akademiske tradisjoner som primært skal gjelde, men forventningene fra politikerne om hva vi skal holde på med i denne sektoren. Og de kan som kjent variere.

Likevel bør det være lov å spørre om det er en riktig utvikling. Må vi virkelig tilpasse kartet til et terreng som kanskje har utviklet seg i en feil retning? Er det riktig at en høyskole på Nord-Vestlandet med 3-4000 studenter (hvorav en betydelig andel ikke er campusstudenter), og som underviser og forsker på et begrenset antall fagområder, skal kunne kalles et selvstendig universitet?

Det føles litt som å banne i kirka å stille slike spørsmål. Om en ikke er positiv til å jobbe mot en universitetsstatus, så kan en fort bli sett på som en som mangler ambisjoner for sin egen institusjon. En som ikke ønsker det beste for arbeidsplassen sin, eller til og med for regionen.

For næringslivet mener dette er en bra og viktig strategi. I utkast til strategi hevder en at universitetsstatusen kommer til å gi oss nye muligheter. Det kan en vel ikke være i mot?

Men hvilke muligheter er det en snakker om, egentlig?

I utkast til strategi hevdes det at overgangen til universitetsstatus skal reflektere «en kvalitativ utvikling hvor høgskolen vil kunne tilby et bredere spekter av forskningsbaserte utdanningsprogrammer og styrke sin forskningsprofil, samtidig som vi bevarer våre sterke bånd til regionen og det nasjonale arbeidsmarkedet.»  Det høres fint ut.

En universitetsstatus vil gi oss fullmakt til å akkreditere egne studietilbud på alle nivåer. Innen logistikk og helse- og sosialfag kan vi allerede opprette nye program på master og bachelornivå, mens på de øvrige områder må vi søke NOKUT. Så kan en spørre seg om det er fornuftig at vi skal bedrive selvakkreditering på områder hvor vi ikke har doktorgrad, og om vi egentlig har behov for flere studieprogram. Ifølge våre nettsider har vi i dag hele 54 studietilbud. Fra administrasjonen har jeg fått en oversikt som viser at vi har 26 gradsgivende program hvorav 14 er på bachelornivå og 12 på masternivå. Av programmene på masternivå hadde kun ett program mer enn 10 uteksaminerte kandidater i vår. Kan det tenkes at vi allerede har et tilstrekkelig bredt spekter av utdanningsprogram?

Ambisjonen om universitetsstatus medfører ifølge strategiutkastet en styrking i forskningsinnsats og utvidelse av forskerutdanningene. Det er imidlertid uklart hvordan vi skal finansiere en slik utvidelse av forskerutdanningene, som i praksis innebærer en økning i antall stipendiatstillinger. Det er også usikkert om vi kommer til å få et kvalitativt godt nok søkergrunnlag for en slik satsing. Det er en utfordring som vi ser i forbindelse med noen av rekrutteringsprosessene allerede i dag.

Endelig nevnes det at en universitetsstatus kommer til å «plassere oss som en nøkkelaktør i utviklingen av fremtidens arbeidsliv og kunnskapssamfunn.» Dette punktet er det jeg opplever som mest uklart. Hvordan vil egentlig en endring i status fra vitenskapelig høgskole til universitet føre til at vi endrer vår samfunnsrolle? Hvilke ringvirkninger er det en snakker om?

Det er fint med ambisjoner og fine ord, og jeg støtter en satsing på forskning og at vi skal spille en viktig regional rolle. Dette er egentlig beskrivende for det som vi har jobbet med over mange år for å komme dit vi er i dag. I så måte er det intet nytt under solen. Universitetsstatus har ikke vært en forutsetning for å skape sterke forskningsmiljø, og det er vanskelig å se at en mangel på en slik status kommer til å være et hinder for dette i det videre arbeidet. Begrensinger som en møter på er som regel knyttet til økonomi. Men så vidt meg bekjent medfører ikke en universitetsstatus en økning i bevilgninger.

Det eneste logiske argumentet jeg kan komme på for å søke om å bli universitet, er at vi kan ende opp med å bli den eneste høgskolen i Norge med doktorgrad om vi lar være. Det er et godt argument, for en kan se for seg at dette vil kunne påvirke interessen fra potensielle studenter. På den annen side vil det kanskje kunne skille oss ut i markedet som utdanning har blitt.

Hva vår lille institusjon måtte velge å gjøre spiller nok uansett liten rolle i den store sammenhengen. Utviklingen har gått sin gang, og med denne siste endringen i studiekvalitetsforskriften vil nok universitet som begrep få et helt annet innhold og status i framtiden.

Etter hvert som omgivelsene får med seg at betegnelsen universitet dekker de fleste utdanningsinstitusjonene, uavhengig av størrelse, faglig brede og nivå, vil nok også stoltheten forbundet med å ha tittelen avta.

Det innebærer at det langsiktige omdømmet til en institusjon ikke avhenger av en universitetstittel, men av hva som er inni institusjonen. For å jobbe med innholdet trenger vi noe annet en fine og store ord om vekst i studieprogram og forskningsutdanninger. Da må vi ned på bakkeplanet og forstå utfordringene og arbeidet som foregår der.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast i Panorama.