Formuesskatten er en skatt på måtehold og såkorn. Vi trenger både måtehold og såkorn for å nå ulike bærekrafts målsetninger. Hvis vi ønsker oss et bærekraftig skattesystem, bør formuesskatten erstattes av en luksusskatt på uansvarlig forbruk.
Det brygger opp til en voldsom debatt rundt formuesskatten før Stortingsvalget neste år. Dessverre lider debatten av at debattantene ikke helt forstår hva som diskuteres. Dermed erstattes rasjonelle argumenter med opphetede følelsesutbrudd på begge sider. Jeg tror dette skyldes at debattantene blander sammen rikdom og formue.
La meg først fortelle en kort historie som forklarer forskjellen på rikdom og formue. I et lite samfunn finner en sunnmøring ut at han kan produsere møbler. Sunnmøringen setter i gang, og lager lenestoler til hele samfunnet utenom seg selv. Sunnmøringen er ikke interessert i slikt jåleri. Han sitter på en krakk. Sunnmøringen bytter derfor bort alle lenestolene mot papirbiter kalt penger. Resultatet er at sunnmøringen blir sittende igjen på krakken sin med en haug papirbiter, mens alle andre lener seg godt bakover i lenestolene sine. Hvem er rikest i dette samfunnet? De som sitter i lenestol eller sunnmøringen på krakk?
Slik formuen måles på selvangivelsen i Norge i dag, regnes ikke lenestoler som formue, men det gjør papirbitene til sunnmøringen. Derfor vil sunnmøringen ha størst formue. Ville dette samfunnet hatt det bedre hvis sunnmøringen beholdt lenestolene selv? Ville samfunnet hatt en likere fordeling hvis sunnmøringen beholdt lenestolene selv? Svaret er selvfølgelig nei på begge spørsmål.
Nå vil kanskje noen si at sunnmøringen kan bytte bort noen av papirbitene mot en yacht og at sunnmøringen derfor egentlig er rik. Men hva skjer med sunnmøringens formue hvis papirbitene byttes bort mot en yacht? Helt riktig, sunnmøringens formue krymper. Det samme gjør formuesskatten sunnmøringen må betale. Den eneste måten man kan oppføre seg som en «riking» på, er faktisk å kjøpe ting som reduserer formuen. Formuesskatten er med andre ord en skatt på måtehold i en tid hvor «alle» er bekymret for overforbruk og bærekraft.
Nå er det ikke slik at vi har mange mennesker i landet som sitter på en krakk og teller penger som sunnmøringen i historien over. Pengene brukes vanligvis til å kjøpe såkorn. I en moderne økonomi er dette tomter, maskiner, lager, osv. for å øke produksjonen av varer og tjenester. I en mer bærekraftig økonomi vil dette være grønnere tomter, maskiner, lagre osv. Hvis man sår godt, vil investeringene øke formuen. I et børsnotert aksjeselskap vil formuesøkningen skje umiddelbart via høyere aksjekurs. I et unotert selskap vil det ta noe tid før gode investeringer gir høyere bokført egenkapital, og slår inn i formuesberegningen til eieren.
Det er interessant å observere at så lenge lenestolen står på lager hos et aksjeselskap, inngår verdien av lenestolen i formuen til eierne av aksjeselskapet (via lagerverdi), men når lenestolen selges til meg er den ikke en del av min formue. Min formue er plutselig redusert fordi jeg har mindre penger (etter at jeg byttet til meg en stol jeg åpenbart verdsatte høyere enn pengene). Det er lett å være tilhenger av formuesskatten hvis alt jeg eier ikke regnes som formue, og alt det du eier regnes som formue. De av oss som er født med en form for rettferdighetssans vil derimot rynke på nesen av et slikt system. Huff, for en lukt.
Hovedproblemet med formuesskatten fra utflytternes perspektiv er likevel ikke den håpløse urettferdigheten. Problemet som fører til at folk drar til Sveits er av mer praktisk art. Formuesskatten ville ikke vært like problematisk hvis formuen bestod av bare kontanter. Det er lett å overføre en million til staten hvis vi har 100 millioner kroner i kontanter. Problemet er at formuen består av 100 millioner kroner investert i tomter, maskiner, varelager osv. Man kan ikke overføre 1 prosent av tomten til staten. Man kan heller ikke selge 1 prosent av tomten. I noen år går driften bra, og da er det ikke noe problem å betale 1 million fra driftsoverskuddet. Problemet oppstår i dårlige år. Da er det ikke bare slik at man har et underskudd som må dekkes fra egenkapitalen, men man må fremdeles hoste opp 1 million til staten. Forskjellen på bedriftsbeskatningen og formuesskatten er at bedriftsbeskatningen er en andel av overskuddet, mens formuesskatten er en fast sum uavhengig av hvor godt bedriften går. Det er dette som skaper praktiske problemer.
Rent praktisk, og økonomisk, er det liten forskjell mellom en formuesskatt på 1 prosent og et system hvor all formue konfiskeres av staten og deretter lånes tilbake til den opprinnelige eieren mot 1 prosent rente. En av de få forskjellene er faktisk at man kan slippe unna formuesskatten ved å flytte til utlandet. Juridisk sett er det selvfølgelig en kjempeforskjell fordi grunnloven tillater ikke en slik konfiskering av eiendom, eller? En sunnmøring, selvfølgelig, planlegger sak mot staten, og det er ikke helt opplagt at han vil tape. Ørstingen har nemlig fått med seg et lag av toppjurister.
Et resultat av disse praktiske problemene rundt formuesskatten har ført til at næringslivet ønsker seg et unntak for såkalt arbeidende kapital. Med det mener de formue som er investert i næringsvirksomhet. Dette løser selvfølgelig deres problem, men da kan man likegodt fjerne hele formuesskatten. Boligene våre arbeider akkurat like mye som hotellene til Petter Stordalen. Her er vi tilbake til alt jeg eier skal ikke regnes som formue, mens alt det du eier skal regnes som formue.
Siden formuesskatten er utformet som en gjeld til staten med en rente på 1 prosent av formuen din, fører formuesskatten til flere følgeproblemer i økonomien som normalt oppstår ved gjeldsfinansiering. Hvis man setter pengene på en bankkonto med 1 prosent rente, forsvinner hele avkastningen i formuesskatt. Hvis man derimot tar stor risiko og plasserer pengene i noe som gir en forventet avkastning på 10 prosent, utgjør formuesskatten bare en liten andel av avkastningen hvis det går bra. Dette er selvfølgelig oppskriften på å få norske investorer til å ta hodeløs risiko. Dermed selges lavrisikoinvesteringene i Norge til utlendinger som ikke betaler formuesskatt. Dette er selvfølgelig en utilsiktet effekt som finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) sikkert ikke liker.
Hvordan er det med Vedum forresten? Ifølge Nettavisen har Vedum en formue på over 20 millioner kroner, men formuesskatt det betaler han ikke. Det han eier regnes selvfølgelig ikke som formue. Igjen er det selvfølgelig det du eier som regnes som formue. Det er derfor kanskje ikke så rart at Vedum kommer med merkelige utspill når formuesskatten debatteres. Et argument både Vedum og statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) legger frem er at vi får mange nullskatteytere hvis formuesskatten fjernes. Dette er formalistisk tullprat. Aksjeselskaper regnes som en egen juridisk person. Formelt sett er det derfor aksjeselskapet som betaler skatt på overskuddet og ikke eierne av selskapet. I praksis er det jo eierne som betaler skatten på overskuddet. Det er bare mennesker som kan betale skatt. Jeg lurer på om Vedum tror at merverdiavgiften på melk betales av kua og ikke bonden?
Bonden Vedum må jo forstå at vi ikke kan spise opp såkornet og settepoteten. Måtehold er også en norsk dyd med lengre tradisjoner enn bunaden, spesielt på Sunnmøre. Hvorfor skal vi skattlegge slikt når vi kan skattlegge uanstendig forbruk i stedet? En luksusskatt vil jo heller ikke belaste pensjonerte arbeidsfolk som har klart å spare noen kroner til alderdommen.
–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Mads Langnes skriver fast i Panorama.