Nytt år og nye muligheter, heter det. For mange representerer årsskiftet starten på noe nytt, et nytt og bedre liv. Mange tenker at nå skal jeg endelig bli en bedre versjon av meg selv. Det er i år det skal skje.

Etter media å dømme handler dette primært om den fysiske versjonen av oss. Nå skal det tas tak for å komme i form, kiloene skal renne av mens styrke og kondisjon skal økes. Vi møter et hav av oppskrifter og øvelser på nettet. Om en liker å se andre svette, kan en få med seg en strøm av tv-serier, gjerne med avdankende idrettshelter som skal få utrente og korpulente kjendiser til å forlate sofaen og chipsposen til fordel for beinhardt slit. Det rapporteres at mange av dem har fått et helt nytt liv etter x antall uker i helvete.

Det kan synes umulig å forbli upåvirket av trykket fra omgivelsene knyttet til trening og kropp. Mylderet av ulike treningsoppskrifter kan fort bli forvirrende, for hva er riktig å gjøre? Skal vi trene masse med lav intensitet eller lite med høy for å komme i form? Skal en ha lette vekter med mange repetisjoner eller få med tunge? Eller er det tilstrekkelig å bruke egen kroppsvekt? Og blir en sprekere med yoga egentlig?

Som akademiker er jeg tilhenger av å gjøre kunnskapsbaserte valg, i alle fall på noen av livets områder. Oppigjennom historien fins det mange gode eksempler på ting og tang som vi mennesker har gjort som ikke har vært basert på forskning. Som å stikke hull i eggene før vi koker dem. Jeg ble lært opp av mine foreldre og besteforeldre til å gjøre dette, og vi hadde til og med et lite redskap i kjøkkenskuffen for å gjøre jobben. Stor var derfor min overraskelse da jeg nylig fikk høre om forskning som viste at sannsynligheten for å knuse eggene i kokeprosessen var høyere med å stikke hull, enn ikke å gjøre det. Det er sikkert mange flere eksempler på ting vi gjør som ikke er evidensbaserte, også innenfor trening.

2024 var det året da debatten om treningsmetodikk fikk særlig stor oppmerksomhet i media. Året hadde såvidt startet med at vår egen fysiologiprofessor på helsefag, Eivind Wang, dukket opp på Debatten i NRK, hvor han fortalte oss hva som var det eneste riktige å gjøre. Temperaturen var relativt høy med steile fronter mellom Wang som mente at det fantes kun en vei til helsehimmelen og forskere innenfor folkehelse som mente at all aktivitet var bedre enn ingenting. Ifølge Wang var dette råd som ikke hadde vitenskapelig belegg. «Vi må skille mellom det som gir mening og det som er godt dokumentert vitenskap», sa Wang. Dette kan ikke overlates til «vilkårlige trender». For en skarve TV-seer kunne det virke forvirrende, og det kan fort bli slik at forskeren som uttaler seg med størst skråsikkerhet fremstår som mest troverdig. I så måte vant den ene smale veien til god helse som kort kan oppsummeres med tre tegn: 4×4.

For den som ikke har fått det med seg, handler 4×4-metoden om en kjører fire intervaller med høy intensitet (85-95% av maksimal hjertefrekvens) på fire minutter, med hvile mellom, fire ganger. På styrketrening skal en løfte tunge vekter opp mot maksimal belastning tilsvarende antall ganger. Dette skal gjøres to ganger i uken.

Det er noe stoisk, eller kanskje protestantetisk, over det hele. Trening skal være hardt arbeid og en plikt som skal gagne samfunnet som helhet, og gi belønning en gang i fremtiden (les: et langt liv). Trening skal ikke være artig og lystbetont, det skal være tungt og kanskje til og med vondt. Det må tåles. Eventuelt ubehag skal fortrenges, veien til treningsfrelse skal oppnås gjennom viljens kraft.

Jeg er nok mer av den hedonistiske sorten. For jeg er ingen stor tilhenger av smerte eller av å gjøre aktiviteter i fritiden min til en tung plikt. Det jeg bedriver på treningsfronten foregår som regel etter innfallsmetoden og er i stor grad lystbetont. Lysten handler for meg om følelsen av å bruke kroppen, aller helst kombinert med naturopplevelser eller samvær med andre.

Det betyr at det ikke er vilkårlig i hvilken kontekst treningen foregår. Det skal også innrømmes at lysten også handler om belønning i form av den gode følelsen en ofte får etter trening, som jeg antar kan tilskrives endorfiner kombinert med god samvittighet. For meg handler fysisk aktivitet om identitet og glede, og i langt mindre grad om hva treningen kan bety for min fremtidige helse eller for plikten overfor samfunnet. Hittil har jeg og helseappen min vært ganske så fornøyde med tingenes tilstand.

Men om en skal ta forkjemperne for 4×4-metoden på ordet, så har jeg kanskje ikke grunn til å være så fornøyd likevel. For jeg følger jo ikke den riktige oppskriften. Det er lite som minner om 4×4 i mitt forhold til trening, hverken når det gjelder utholdenhet eller styrke, om vi ser bort fra at jeg dropper innom en spinningtime i ny og ne. Tvert om, så er jeg av den seige sorten som aller helst foretrekker å holde på en god stund i trygg pulsavstand til anaerob terskel. Joda, jeg har vært innom intervalltrening den gang da jeg hadde litt ambisjoner om å løpe noen minutter fortere på halvmaraton. Men etter noen måneder skred jeg til intervallverket med stadig lavere motivasjon. Det stemmer visst heller ikke med empirien til 4×4-folka, som hevder at en har «faktisk vist at 4×4 trening er mer motiverende enn trening på lavere intensitet» (Debatten). Kan det være slik at jeg tilhører en sjelden rase, en del av den såkalte «long tail» i statistikken?

Nå er jeg definitivt ikke et representativt utvalg, og jeg har stor respekt for akademikere som har gjort grundig forskning på et fagområde med omfattende empiri og grundige metoder. Samtidig tenker jeg at alle forskere må være ydmyke på begrensningene på egen forskning. Hva som påvirker menneskers motivasjon og påfølgende handlinger, er avhengig av så mye. Livet er en kompleks greie.

Bare det å bli gjenstand for et forsøk kan påvirke forskningsobjektene. Dette er blant annet dokumentert i organisasjonsforskningen gjennom Hawthorne-studiene på 20-tallet, som markerte starten på Human-Relations (HR)-skolen innen ledelsesfaget. I kontrast til Scientific Management, som den gang var det dominerende paradigmet, adresserte HR-skolen nødvendigheten av å ta hensyn til mennesker og sosiale faktorer i studier av arbeid.

Hawthorne-studiene hadde som mål å se på hvordan det fysiske arbeidsmiljøet kunne påvirke produktiviteten til produksjonsarbeidere. De kontrollerte eksperimentene viste at en fikk positiv produktivitetsutvikling uansett hva en endret på, enten det var lysstyrke, antall hvilepauser, mat, arbeidsdagens lengde osv. Forklaringen var at bare det å bli forsket på, førte til endring i adferd i positiv retning. Om vi overfører dette til forskning på trening, så kan det bety at motivasjonen til dem som blir med på slike studier ikke nødvendigvis er den samme som for et tverrsnitt av befolkningen som må motivere seg selv, og som er påvirket av de omgivelsene de befinner seg i.

Temaet for Debatten i fjor handlet om hvilke offisielle treningsråd vi skal gi for å bedre folkehelsen. Debatten viste at forskning spriker på dette området. Professor i forebyggende medisin, Maja-Lisa Løchen, baserte seg også på forskning da hun uttalte at det ikke passer for det store flertallet av inaktive å starte med komplekse treningsopplegg som 4×4, og at det fins flere veier til god folkehelse. Som å gå opp trapper og til bussen.

At det er uenighet innen et forskningsfelt er ikke noe nytt, kanskje spesielt på områder som handler om mennesker. Eksempelvis har det innen organisasjons- og ledelsesforskning gjennom årene utviklet seg retninger eller skoler som fokuserer på ulike faktorer for å få mennesker i organisasjoner til å samarbeide og prestere for å nå organisasjonenes mål. Perspektivet fra Scientific Management om at menneskene skal disiplineres og at arbeidet skal representere en tung plikt, er i stor grad forlatt av moderne organisasjonsforskning.

For en del år siden møtte jeg en tidligere aktiv idrettsutøver som slet seg opp Vardevegen. Han hadde bikket 50, som jeg den gang tenkte var ganske gammelt. I et forsøk på å virke oppmuntrende, sa jeg til ham at de bratte bakkene nok fikk opp kondisen. «Det handler ikke om det», sa han til meg. «Det handler om å begrense forfallet».

Nå er jeg selv der. Jeg er mest opptatt av å holde koken, langt mindre av mitt maksimale oksygenopptak eller hvor tunge vekter jeg klarer å løfte på treningssenteret. Forbildet er min snart 84 år gamle mor som bor på et sted som på nordnorsk kan betegnes som et «snøhøl». Om vinteren kommer hun seg ut flere ganger om dagen for å holde gårdsplassen fri for snø med ren muskelkraft. Om sommeren blir hun med meg på multetur på fjellet, dyrker egne poteter og holder styr på hus og hytte med blomstrende hager.

Tenker jeg satser på den veien til frelse.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Mads Langnes skriver fast i Panorama.