I det siste har serien om Nerdrum-familien høstet mange lovord i media. Etter en anbefaling fra en god kollega satte jeg meg godt til rette med strikketøyet for å se hva dette kunne være.

I serien dykker vi inn i en verden som er annerledes enn den som de fleste av oss lever våre moderne liv i. Det er som vi går mange år tilbake i tid med denne storfamilien som bor på en gård og ifører seg gammelmodige klær, dyrker egne grønnsaker og klassisk kultur. Alt som smaker av det moderne synes å være fienden.

Det er noe fascinerende med disse menneskene som insisterer på å leve i fortiden, som kanskje kan forklare de høye seertallene.

Helt avsondret fra nåtiden er de dog ikke. Av og til kjøres det rundt i moderne biler, og selveste Odd har bestemte meninger om hvilken bil som er den beste. Det er en visuell kollisjon mellom den noe uflidde, kjortelkledde skikkelsen med bred hatt og en Mercedes S-klasse. Til tross for sans for nymotens fremkomstmidler er likevel motstanden mot det moderne sterkt til stede. I forbindelse med befaringen i den gamle fabrikken som skulle bli galleri uttalte Öde at «vi lever i en elektrisk verden, dessverre».

Det er en familie som klamrer seg til fortiden.

Jeg bet meg merke i at det er et bestemt trekk ved den moderne sivilisasjon som spesielt kritiseres. «Byråkrathelvete» eller «det byråkratiske nettet», som Öde kaller byråkratiet idet han prøver å orientere seg i ulike støtteordninger som kan bidra med finansiell støtte til det nye galleriet. Det eneste som er bra ved den erfaringen, ifølge ham, er at en blir klar over hvor «sinnsykt vårt samfunn er. Ifølge mor Nerdrum forteller det byråkratiske maktspråket hvem som har makt. Byråkratiet.

Kanskje er det urettferdig mot den hyggelige familien Nerdrum, men jeg fikk umiddelbart en assosiasjon til de holdningene til staten og dens byråkrati som ser ut til å få stadig større oppslutning rundt omkring. Tydeligst er det over dammen, hvor Trump og Musk har satt i gang ryddejobben med å bygge ned den dype staten og mer spesifikt byråkratiet. I sosiale medier spres det udokumenterte påstander om sløsing av skattebetalernes penger som foregår i offentlig sektor, og som skal legitimere den nedbyggingen som foregår foran øynene til folkevalgte. Byråkratiet er en korrupt fiende som må bekjempes, det skal bort, har Musk lovet. Byråkratiet representerer ikke folket, men jobber mot folket. Å redusere byråkratiet er det samme som å fremme demokrati, uttalte Musk mens han overstrålte Trump i det ovale kontor for noen dager siden.

Så hva er dette forferdelige byråkratiet egentlig? Max Weber beskrev den idealiserte formen av byråkratiet som en rasjonelt strukturert, regelstyrt og upersonlig organisasjonsform. Selv om Max Weber så fordelene ved en slik organisasjonsform i spesielt i vestlige kapitalistiske samfunn, advarte han også om den økte rasjonaliseringen som dette medførte. Han mente at dette kunne bli et «jernbur» hvor mennesker ble fanget og kontrollert. I et slikt perspektiv er byråkratiet først og fremst begrensende for menneskene som er fanget i disse i den moderne verden, «perhaps until the last ton of fossilized coal is burnt» (Weber, 2001, s. 123).

Den viktigste årsaken til byråkratiseringen av samfunnet var ifølge Weber økt konkurranse mellom kapitalistiske bedrifter i markeder, som krevde en rask, kontinuerlig og nøyaktig administrasjon. Han viste til store kapitalistiske foretak som modeller for slike byråkratier. Tanken om at det er kapitalismen som har ført med seg en slik organisasjonsform synes fjern i dag, hvor det er en tendens å betrakte byråkrati som en motsats til kapitalismens frie og dynamiske markeder.

Flere år etter Webers kritiske betraktninger om byråkratiet, lanserte Henry Mintzberg (1983) fem ulike organisasjonsformer (som senere ble til seks). En av disse organisasjonsformene er maskinbyråkratiet, som er preget av svært formalisert struktur med et rigid hierarki hvor rollene og ansvar er klart definerte. Denne organisasjonsformen passet best når oppgavene var tydelig definert og hvor omgivelsene var stabile. Typiske eksempler var store produksjonsselskaper, som bilprodusenter og store offentlig organisasjoner. Gjennom arbeidsdeling og spesialisering var det mulig å oppnå stor grad av effektivitet, men organisasjonsformen var ikke hensiktsmessig når omgivelsene krevde store endringer. Da kunne for eksempel adhockratiet være mer passende hvis hovedmål er innovasjon og raske tilpasninger til skiftende omgivelser.

I Mintzbergs perspektiv var det ikke slik at en organisasjonsform var bedre enn den andre. Han mente at det avhenger av målet til organisasjonen og egenskapene til de oppgaver som skal løses.

Offentlig sektor har mange ulike oppgaver og mål, og det vil derfor kunne være ulike organisasjonsformer som kan være aktuelle. Å likestille hele offentlig sektor med et byråkrati, vil derfor være feil. Men trolig passer en byråkratisk modell til mange av oppgavene som offentlig sektor skal løse som krever stabilitet, nøyaktighet, spesialisering, og kontroll. At byråkratiet er upersonlig og ansiktsløst innebærer at alle blir behandlet likt i henhold til lover og regler. Alle skal være likestilt overfor et byråkrati.

I en verden der alt som er dynamisk og endringsvilling bejubles, sliter byråkratiet med populariteten. Byråkratiet oppleves som tregt, omstendelig, firkantet og strengt. Det kan erfares som et system som ikke tar hensyn enkeltskjebner. Ikke sjelden leser vi om den lille manns kamp om det store og ufølsomme byråkratiet med sin papirmølle.  Byråkratiets mål om lik behandling og regelstyrt forvaltning av fellesskapets midler kan rett som det er stå i konflikt med enkeltindividers behov.

Det kan virke som det er denne negative siden ved byråkriet som provoserer familien Nerdrum.  Når det gjelder Trump og Musk er det mye som tyder på at deres mål med å bygge ned byråkratiet handler om noe som er langt mer omfattende og fundamentalt enn innbyggernes møte med et skjemavelde og tungrodde søknadsprosesser.

Trump og Musk hevder at de går til krig mot sløsing og svindel i offentlig sektor. De tok seg imidlertid ikke tid til å undersøke hvor stort dette problemet egentlig var før presidentordrene kom på løpende bånd. USAID ble for eksempel lagt ned med begrunnelsen at den var styrt av en «bunch of radical lunitics». Vi kunne se verdens rikeste mann argumentere for avvikling av USAs u-hjelp ved å vise til udokumenterte påstander som at kondomer til en verdi av 50 millioner dollar var sendt til Gaza.

Trump og Musks påstander om svindel og sløsing har som mål om å legitimere nedbygging av byråkratiet. I praksis innebærer dette imidlertid å bygge ned de institusjonene som skal sette ut i livet og følge opp de beslutningene som politikerne har vedtatt. Det kan for eksempel være regulering av økonomisk virksomhet som er ment å beskytte natur, klima og innbyggere. Mest av alt synes det å handle om hvordan landets verdier skal fordeles, og hvem sine interesser som skal ha makt.  I USA blir dette satt på spissen ved at demokratisk vedtak settes til side samtidig som verdens rikeste person med åpenbare økonomiske interesser blir satt til å rydde i sektoren. Lettkjøpte påstander om svindel og sløseri med skattebehandlernes penger blir dermed et skalkeskjul for dyptgripende ideologiske endringer i det amerikanske samfunn.

Nå er det hundre år siden Max Weber skrev tekstene om byråkratiet, og hvor han advarte mot det rasjonaliserte jernburets ufrihet som kapitalismen hadde bragt med seg. Det vi er vitne til nå gir et annet perspektiv på byråkrati, kapitalisme og frihet. Nå kan det se ut til at det er de rike markedsaktørene som får større frihet til å øke sin makt og rikdom på bekostning av innbyggernes positive frihet. Med positiv frihet menes innbyggernes muligheter til å få kontroll over og realisere sine egne liv, som vil forringes gjennom nedbygging av det statlige byråkrati.

Sammenlignet med dette fortoner familien Nerdrums slit mot byråkratiets omstendelighet seg som en mild sommerbris.

Kilder:

Mintzberg, H. (1983). Structure in fives : designing effective organizations. Prentice-Hall.

Weber, M. (2001). The Protestant ethic and the spirit of capitalism (2nd ed.). Routledge.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Mads Langnes skriv fast i Panorama.