Rikingene drikker, og fattigfolket får alkoholskadene. Velkommen til alkoholskadeparadokset.

Haugevis med undersøkelser i flere land viser nemlig at eliten drikker mer enn lavere samfunnslag. Samtidig rammes eliten i mindre grad av alkoholskader. Det er til og med slik at rike land drikker mer enn fattige land, samtidig som de fattige landene også rammes hardere av alkoholskader.

Det mangler ikke på foreslåtte forklaringer, men ingen av forklaringene har så langt funnet støtte i data. Paradokset skyldes ikke at rikingene drikker vin, mens fattigfolket drikker brennevin. Paradokset skyldes heller ikke at rikingene drikker små mengder jevnt, mens fattigfolket trykker ned hele årsforbruket på en helg eller to.

Ifølge en systematisk oppsummering har totalt 41 ulike forklaringer blitt foreslått uten suksess så langt. Her er det bare å henge seg på.

Det er viktig å poengtere at mer alkohol fører til flere alkoholskader. Det påståtte paradokset er at det er en sterkere sammenheng mellom alkoholkonsum og alkoholskader på bunnen av samfunnet enn på toppen. Dette er kanskje ikke så rart gitt at man må ha rimelig god helse for å være en del av eliten. Man deler jo tross alt folk i ulike statusgrupper basert på inntekt, utdanningsnivå og yrke.

Videre er det et stort spørsmål om man har gode nok data til å påstå at det finnes et alkoholskadeparadoks. Forskjellen i gjennomsnittlig alkoholkonsum mellom høystatus-gruppen og lavstatus-gruppen er ikke spesielt stor. Videre er det en større andel avholdsfolk i lavstatus-gruppen. Noe som betyr at gjennomsnittstallene ikke er helt sammenlignbare.

Uansett er det ikke sikkert at gjennomsnittskonsum for ulike grupper er avgjørende for alkoholskader. Det er jo de som har et farlig høyt alkoholkonsum som sliter med skrumplever, ikke gjennomsnittspersonen.

Det er imidlertid vanskelig å innhente data fra de som drikker mest. Hvem gidder vel å fylle ut et spørreskjema (ærlig og seriøst) i fylla? Dette er et godt eksempel på hva som kan gå galt med spørreskjemaforskning.

Poenget her er jo at høyere gjennomsnittskonsum i høystatus-gruppen ikke utelukker en høyere andel alkoholikere i lavstatus-gruppen. I så fall er paradokset løst.

Når man sammenligner rike land med fattige land, trenger man ikke basere seg på spørreskjema. Man benytter seg ganske enkelt av antall liter alkohol solgt i landet. Men også her vil det være systematiske målefeil mellom rike og fattige land. Vi har ganske god kontroll på salget av alkohol i rike land som Norge, Sverige, og USA. Men hva med fattige land? Her vil det sannsynligvis være stor underrapportering av alkoholkonsum. Fattige land kan jo ikke kaste bort ressurser på å gjøre nøyaktige alkoholmålinger på samme måte som vi kan. Dermed kan det se ut som rike land drikker mer enn fattige land — selv om det er omvendt.

Uansett finner man ikke andelen alkoholikere i et land ved å måle alkoholkonsum på nasjonalt nivå heller. Ikke en gang i Australia hvor 10 prosent av befolkningen står for mer enn halvparten av konsumet.

Det er også store måleproblemer med status. George Best og Paul Gascoigne var i sin tid fotballspillere med både høy status og høy inntekt, men etter at de la opp endte de opp uten inntekt, utdanning, og yrke. Det er med andre ord fullt mulig å drikke mye mens man er i høystatus-gruppen, men så snart drikkingen tar overhånd havner man i lavstatus-gruppen. Dermed dukker alkoholskadene opp når man er i lavstatus-gruppen.

Vi kan ikke utelukke at det finnes et alkoholskadeparadoks, men her virker det rett og slett som om paradokset eksisterer fordi man ikke gjør de riktige målingene for å ta livet av paradokset.

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.