Markedsprisen for å garantere for EUs gigantlån til Ukraina er cirka 400 milliarder NOK per år.
Flere eksperter mener likevel at det er en strålende idé at Norge garanterer for lånet. Man kan spørre seg om de forstår hva det koster. Heldigvis har både Støre og Stoltenberg luktet lunten — Norge gir ikke en slik garanti.
Undervurdering av hva det koster å garantere for andres lån førte til den såkalte finanskrisen tilbake i 2007-08. Forsikringsselskapet AIG garanterte for andres boliglån i bytte mot årlige forsikringspremier via såkalte credit default swap (CDS), også kalt kredittapsforsikring. Disse avtalene tok knekken på AIG da det ble klart at misligholdsraten ble langt høyere enn det de hadde anslått.
Nå foreslår altså noen at Norge bør opptre som AIG, men uten en gang å kreve forsikringspremie fra EU.
I finansfaget er verdsettelse av gjeld en farlig øvelse, for man må ta hensyn til sannsynlighet for mislighold og hvor mye man eventuelt mottar ved mislighold. Feilen den ukritiske investoren ofte gjør er derfor å verdsette risikabel gjeld som om den var risikofri. Det er oppskriften på fallitt.
Vi regner vanligvis norske statsobligasjoner som tilnærmet risikofrie, fordi sannsynligheten for at den norske stat misligholder gjelden er tilnærmet lik null. Obligasjoner utstedt av aksjeselskaper, eller stater som Ukraina, er derimot ikke risikofrie. De kan være forbundet med en betydelig sannsynlighet for mislighold.
Dermed skal avkastningen på obligasjonene ikke bare kompensere investorene for tidsverdien av pengene, men også kompensere for eventuelle tap ved mislighold. Dette skjer ved at prisen på obligasjonen faller langt under hva obligasjonen lover den skal betale.
For eksempel, kan en utbetaling på $100 om ett år prises til $80 i markedet i dag. Noe som tilsvarer en avkastning på 25 prosent hvis man faktisk mottar $100 om ett år.
Eksempelet er ikke tatt ut av luften. I høst har Ukrainske statsobligasjoner, som skal betales i amerikanske dollar i februar 2026, vært priset til en avkastning over 30 prosent per år. Man oppnår til sammenligning bare fire prosent på norske statsobligasjoner. Hele differansen på mer enn 25 prosent skyldes at de Ukrainske obligasjonene med stor sannsynlighet vil misligholdes.
Planen er at EU-landene skal låne ut rundt 1600 milliarder kroner til Ukraina, på tross av at risikoen for mislighold er høy. Derfor kom forslaget om at Norge skal garantere for Ukraina. Da får EU-landene penger fra Norge hvis det viser seg at Ukraina ikke kan betale for seg. Dermed blir lånet helt risikofritt for EU-landene, mens julenissen Norge kan bli sittende igjen med store deler av regningen.
Hva om Norge i stedet lånte 1600 milliarder kroner fra EU-landene for å låne disse videre til markedsbetingelser til Ukraina? Da mottar EU-landene pengene sine med sikkerhet, og Norge bærer samme risiko for mislighold fra Ukrainas sin side som ved å stille som garantist for Ukraina.
Rentedifferansen på innlån fra EU til 4 prosent og et utlån til Ukraina for 29 prosent er 25 prosent. Og 25 prosent av 1600 milliarder kroner er 400 milliarder.
Det betyr at hvis Norge skal garantere for Ukrainas lån til markedsbetingelser, så må man kreve en årlig forsikringspremie på 400 milliarder kroner fra EU-landene. Forslaget er imidlertid at Norge skal stille denne garantien gratis. Dette betyr at vi går glipp av 400 milliarder per år fra EU så lenge Ukraina klarer sine forpliktelser, og at vi taper en andel av de 1600 milliardene vi garanterer for hvis Ukraina ikke klarer sine forpliktelser. Tapet ved mislighold kan fort bli større enn 400 milliarder.
Ukraina-garantien har med andre ord en verdi på rundt 400 milliarder kroner per år. Til sammenligning støtter Norge Ukraina med 85 milliarder kroner i 2025. Å garantere for dette EU-lånet vil med andre ord bety at Norge gir mer enn fire ganger så mye penger til EU som vi gir til Ukraina.
Det er lett å være julenisse med andres penger.
–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.