Jeg er lei av å lese om Trump og Grønland, så la oss heller minnes Norges ishavsimperialisme. 

Dette er en helt utrolig historie om en familie av drapsmenn, en sunnmørsk okkupant, en sysselmann som endte opp som ett forlis, en gal justisminister som forsøkte å kommunisere med en død statsminister, og ikke minst en landsforræder.

Den første europeer som oppdaget Grønland var nordmannen Gunnbjørn Ulvsson som kom ut av kurs på vei til Island fra Norge en gang rundt år 900. Han kalte landet Gunnbjørnskjær. Den første som virkelig utforsket landet, bosatte seg der og gav landet dagens navn, var Eirik Raude i 980-årene.

Hvordan havnet Eirik Raude på Grønland? Eirik Raude ble født på Jæren rundt 950. Der drepte faren Thorvald Åsvaldsson noen folk slik at han ble lyst fredløs rundt 960. Thorvald tok derfor med seg familien og flyktet til Island.

Som far så sønn. Etter en rekke drap på Island ble Eirik Raude selv dømt fredløs for tre år i 982. Han dro derfor ut for å utforske det som da kaltes Gunnbjørnskjær med tanke på bosettelse. I 985 kom han tilbake til Island for å markedsføre det han nå kalte Grønland og fikk med seg hele 25 skip vestover hvor det ble opprettet to bosetninger Vesterbygd (Godthåb) og Austerbygd (Julianehåb). Disse bosetningene utviklet seg etter hvert til knapt 200 gårder i vest og knapt 100 gårder i øst, og totalt rundt 3000 mennesker.

De norrøne koloniene på Grønland var veldig avhengig av handel med Norge og Europa fordi de manglet både korn, tre og jern. Løsningen fant man på havet. Tre kunne hogges i Amerika og eksport av hvalrossens støttenner gav jern og korn i bytte. Grønland ble etter hvert en del av Norge i 1261.

Slik levde grønlendingene inntil 1408 da to islendinger giftet seg i Hvalsey kirke. Siden har ingen hørt fra dem. Ingen vet hvor de ble av. Selv kongens skatteinnkrevere orket tydeligvis ikke å reise til Grønland. Det eneste man vet er at det ikke finnes tegn til at Svartedauden kom til Grønland. Etterspørselen etter hvalrosstenner ble imidlertid hardt rammet siden færre nye kirker ble reist i Europa i tiden etter pesten. Svartedauden rammet også Skandinavia såpass hardt at Kalmarunionen ble etablert i 1397 med et felles kongehus for hele Skandinavia.

Ting gikk ikke så fort i staten den gangen heller. Etter mer enn 300 år, i 1721, sendte til slutt danskene en prest til Grønland for å se hvordan det gikk med sognebarna. Den protestantiske kirken hadde nå blitt bekymret for at grønlendingene kanskje kunne være katolikker fremdeles. Presten fant bare inuitter. Deretter koloniserte danskene Grønland.

Etter Kieltraktaten i 1814 havnet Norge under Sverige mens tidligere norske øyer som Grønland, Island, og Færøyene forble på danske hender. Andre tidligere norske øyer som Shetland og Orknøyene hadde allerede havnet på skotske hender som et resultat av at danskekongen Christian I ikke klarte å betale medgiften for datteren.

Den norske ishavsimperialismen oppstod etter at Norge ble selvstendig i 1905. Norge hadde aldri akseptert at øyene havnet på danske hender. Spesielt Grønland var omstridt.

I 1919 ble imidlertid Norge enig med danskene om at Danmark skulle støtte Norges krav på Svalbard i bytte mot at Danmark fikk råderetten over Grønland i forbindelse med freden i Paris, og slik ble det.

Norge gav seg imidlertid ikke med det. Det oppstod uenighet om Myggbukta på Øst-Grønland var en del av Grønland. Den norske forståelsen var at Grønland var den grønne bebodde delen av øya, mens den stort sett hvite ubebodde delen som ble brukt som base for fangst var såkalt ingenmannsland. En norsk radiostasjon ble derfor etablert i Myggbukta i 1922 blant annet for å sende værmeldinger for Meteorologisk institutt.

I 1931 gikk sunnmøringen Hallvard Devold i land i Myggbukta sammen med noen kamerater og sendte ut et telegram hvor de proklamerte at Eirik Raudes Land var okkupert i Kong Haakons navn. Utrolig nok fikk okkupasjonen Bondeparti-regjeringens støtte, og Helge Ingstad (som senere gav sitt navn til den forliste fregatten) ble innsatt som sysselmann. Forsvarsminister Vidkun Quisling instruerte umiddelbart marinen om å støtte okkupasjonen. Det hele endte selvfølgelig med at Norge gikk på en kjempesmell i domstolen i Haag i 1933.

Det mest utrolige er likevel at justisminister Asbjørn Lindboe i tiden mellom okkupasjonen og Haag-dommen skal ha oppsøkt Ingeborg Køber for å kunne rådføre seg med ånden til den avdøde statsministeren Peder Kolstad. Her snakker vi skikkelig galskap.

Nyheten om at Trump ønsker å kjøpe Grønland fra Danmark er jo en ganske blek sensasjon sammenlignet med den fargerike norske historien på Grønland.

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.