Vi hører ofte om alt det underlige danske embetsmenn hadde for seg i Norge i unionstida. De kom fra en annen kultur, skjønte ikke språket og misforsto det meste, heter det seg. Da kan det være artig å trekke fram ei historie som går andre veien: nemlig at en nordmann blir sjef et sted i Danmark.

Arctander betyr Nordmann! Morfaren til averøyingen Niels hette Sigurd Amundsen, var kirkemusiker, og siste katolske og første lutherske sokneprest i Verdal. Niels ble født 1561 i Kvernes på Nordmøre og døde 1. november 1616 som biskop i Viborg på Jylland i Danmark.

Foreldrene var Lauritz Nielsen Arctander og Magdalene Sigurdsdatter, fra Trondheim og Verdal. Farfaren som han var oppkalt etter, var borgermester i Trondheim og født på Sjælland.  Faren Lauritz var først prest i Kvernes, men døde i 1596 som erkedegn i Trondheims domkapittel og prest i Stjørdal.

Niels ble student i 1578 og oppholdt seg en tid hos astronomen Tycho Brahe i observatoriene Uraniborg og Stjerneborg på Hven. Dette var før kikkerten var oppfunnet. Her lærte han at jorda er universets sentrum. Da han i 1583 for siste gang besøkte Trondheim, oppfordret lensmannen (fylkesmannen) der – den rike og velutdannede Christian Friis til Borreby – ham til å fortsette studiene i utlandet. På dennes bekostning oppholdt han seg derfor et år i Marburg, hvor han ble innskrevet ved universitetet i juni 1584. Pest jaget mange av studentene fra byen det følgende året, og ødela nok også for hans videre studier. 6. juni 1585 preket han for kong Frederik II i Vor Frue Kirke i København, og innen slutten av samme måned ble han ordinert til slottsprest på Københavns slott. Siden han senere også nevnes som hoffprest, har han kanskje hatt begge embeter en kort tid.

Streng teologi

Han vant snart et ansett navn både som asketisk forfatter og som praktisk sjelesørger. I 1588 utga han et skrift om Guds Enighed oc hellige Trefoldighet, basert på den nevnte prekenen i Vor Frue Kirke. Skriftet Davids Poenitentz, Davids bot og anger; en utlegning av kong Davids syv botssalmer i det gamle testamentet, utkom i 1594. På samme tid utarbeidet han et trøsteskrift, kalt Troens Triumph oc Seyer, for en god venn.

Hans oversettelser av Niels Hemmingsens to skrifter De gratia universali til dansk ble trykt 1593 og 1595. Dette er kalvinisme uten det mest sentrale poenget om predestinasjon. Da står han ikke særlig langt fra Martin Luther.  I 1595 ble han av regjeringsrådet utnevnt til biskop over Viborg stift. Viborg var Jyllands viktigste by og adelens bryllups- og begravelseskirke. Det var derfor stort marked for gravsanger og rituelle minneord.

I tillegg har Arctander en meget stor fagteologisk produksjon. Som biskop ville han forsterke kirke- og skoletukten, og arbeidet for å øke prestenes og lærernes inntekter. Han hadde i 1614 sete i den kommisjonen som dømte i religionsstriden mellom den lutherske biskop Hans P. Resen og kalvinisten Oluf Koch i Kolding. Koch ble landsforvist for vranglære. Senere var Arctander i København biskopenes mest fremtredende talsmann i stridighetene mellom Resen fra Viborg og mennene av Niels Hemmingsens kalvinistiske skole. Kalvinistene hadde nå midlertidig fått overtaket, før Luthers flokk seiret.

Det er jo ofte slik at folk som er så godt som enige, strides mest. I dag har vi problemer med å se de systematiske nyansene. De kranglet for eksempel om det var tjenlig å drive djevelen ut av barna før de ble døpt.

Arctander var redd for Guds vrede, som han så i nye stjerner på himmelen, kometer, torden, blodregn (på Jylland i 1586, 1598 og 1599; det er alger eller ørkensand i regnet). Han ble oversatt til islandsk av biskop Gudbrandur Thorlaksson i 1611. Moralen er at den ene synd fører den neste med seg.

Sørgevers og romantikk

Niels Arctander utga i 1611 latinske sørgevers over sine foreldre og boka Den Menneskelige Elendighets Speil (Speculum miseriæ humanæ). Han ble regnet som en mester i å skrive pompøse minneord over adelige avdøde.

– Noen større dikter var han ikke, fastslås det i Viborg købstads historie. Hans grav og epitafium med to hustruer og tre barn ble ødelagt da domkirka brant i 1726.

Dikterpresten Steen Steensen Blicher har i en novelle «Præsten fra Thorning» (1824) gjendiktet en hendelse fra Arctanders tid som biskop i Viborg, da en ung prest Erik Hinge fra Torning i 1606 kom til å drepe en full, ung adelsmann Otto Skram, som ikke ville slippe ham forbi i et trangt smug. Våpenet var adelsmannens egen kårde, som viklet seg inn i prestekjolen.  I novellen er handlingen bygd kraftig ut. En adelig frøken forelsker seg spontant i presten i sitt eget bryllup. Hun foretrekker ham framfor en usympatisk greve. Hun besvimer under vielsen. Det blir duell, og presten dreper greven. Han må flykte. Etter mange år vender presten hjem som okkupasjonsoffiser i Tredveårskrigen. Da blir de gift og lykken blomstrer.  Kjærligheten overvinner alt, det gjelder bare å være tålmodig.

Arctander skrev i 1591 salme nr. 177 i Kingos salmebok: «Det er Guds vilje og hans bud».  Melodien er fra salmen «Gud Fader uti himmerik» av Claus Mortensen (1499-1573), som regnes for å være den eldste trykte lutherske salmen i Norden. Hr. Niels’ salme ble trykt i en rekke salmebøker på 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. En folketone fra Valdres etter Ragndi Moen, født 1846, har vært brukt til denne salmen. Den er renskrevet av Erik Eggen i 1931 og fins i Norsk Musikksamling på Nasjonalbiblioteket. Vi tar ikke med teksten her; vil du lese den, kan du se i boka mi: «Mine folk», 2017, side 27.

God helg!

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Anne Cecilie Rinde er spaltister i Panorama.