De fleste husker nok resultatene fra fjorårets PISA-undersøkelse. Jeg har noen meninger om saken – kanskje noe farget av humøret på det tidspunktet – men kanskje likevel lesverdige.

Det argumenteres som om det å lære matematikk er som å lære å spille fotball. Har du et hull så blir det umulig å ta igjen. Dette er selvsagt det reneste tøv og skremselspropaganda. Tvert i mot, min påstand er at matematikk er det enkleste av alle fag å lære om igjen. Dette bunner i at matematikk egentlig er det enkleste av alle fag (eller språk – som jeg liker å omtale det som), og ettersom det er et rent logisk og egentlig svært så fattig språk, er det selvsagt prinsipielt mulig å lære når som helst, enten man har prøvd å lære det før – og mislyktes – eller ikke. Problemet er egentlig ikke å lære matematikk, men å lære å anvende matematikk. Dette er dessverre langt vanskeligere, og det virket ikke som dagens debattanter i det hele tatt har reflektert over denne forskjellen.

Noen synes å mene (forhenværende statsråd Kristin Halvorsen) at begge deler både kan og bør læres samtidig. Det har jeg fryktelig liten tro på. Det blir som å gi en fiolin til et hvilket som helst barn og forvente at kunsten skal kunne strømme ut av instrumentet med et minimum av øvingstimer.

Andre synes å mene at bare vi tester elevene nok (forhenværende statsråd Kristin Clemet) så blir alt bra, noe som selvsagt er det reneste sludder. Testing gir sjelden læring – bortsett fra eventuelt å kunne prestere bedre under press (selvsagt ikke unyttig lærdom), men det er vel strengt tatt ikke det som er poenget her. Prestasjonspsykologi hører neppe hjemme i matematikken.

Aldri har vel en såpass positiv test avfødt så mye styr. Norge befinner seg altså på nivå med Danmark, klart foran Sverige og Island, men klart bak Finland. Og hva så? Hvem kjenner berømte finske matematikere?

Ikke jeg i alle fall. Har finnene oppnådd noe som helst å skryte av på vitenskapens område bortsett fra god kjennskap til doping av langrennsløpere – riktignok med stor grad av avsløring – eller et rimelig kortvarig mobileventyr. Nei, Finland bør vi passe oss vel for å kopiere. Vanskelig å forstå er de også (finnene), enten de taler morsmål eller engelsk. PISA-undersøkelsen tester som kjent ikke kunnskap i fremmedspråk og jeg har en stygg mistanke om at finnene neppe ville ha framstått så gloriøst om det hadde vært tilfellet.

Aller øverst på PISA-lista befinner det asiatiske tospannet Sør-Korea og Japan seg, viden kjent for sterke bidrag i matematikken (nei, nå ble jeg kanskje vel ironisk). Kort sagt, skal vi la en undersøkelse som bærer en bys navn, mest kjent for besynderlig ingeniørkunst i form av et skjevt tårn, lede oss i realfagvisdommens retning? Mitt svar er et rungende NEI.

La oss droppe prøvene, de obligatoriske innleveringene, gruppearbeidene og særoppgavene. La oss minimere antall eksamener – for ikke å snakke om midtveisevalueringene (et skikkelig fy-ord i mitt pedagogiske vokabular) – og gjenvinne friheten til å læring.

Læring er dypest sett individuell og krever litt strev, smerte og møye. Dersom utgangspunktet for læring er hygge, blir det lite læring.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.